Hvorfor flytte sammen når begge har barn fra før?

[Anonym bruker]

Jeg er ikke selv i en situasjon med dine, mine og våre og har derfor ikke noen erfaring med dette selv, men stiller bare spørsmålet av ren nysgjerrighet: Hvorfor flytter nesten alle par med barn fra før sammen med alle ungene? Hvorfor ikke bare være kjærester noen år og så flytte sammen når ungene er voksne?

 

Tiden går som kjent fort, og hvis man har unger på 8 -10 år er det jo bare noen få år til de er ute av redet. Så slipper man (nesten) alt maset og kan bare møtes i helgene for eksempel, eller ha ferie sammen. Utnytte tiden hvor ingen av de to har barna hos seg til kjærsteturer e.l.og ha masse voksenkos. Og så kan man selvfølgelig finne på ting med alle ungene når de er samlet, både helg og hverdag, som å dra på turer, spise sammen hjemme hos hverandre og kose seg, men å slippe stressede hverdager med 4-5 unger i hus og alle problemstillingene "mine og dine" fører med seg?

 

Det funker ikke hvis man vil ha felles barn, det skjønner jeg. Men hvis man nå har to-tre hver fra før, så burde det da være en mulighet? Det må da være lettere å bare være stemor en gang i blant og å ha sitt eget hjem i fred med egne unger. Og selv om man ser mannen sjeldnere enn hvis man bor sammen, så blir den tiden kanskje mer verdifull?

 

Bare nysgjerrig:)

Anonymous poster hash: 729c6...3cd

[AnneTøy]

Det er vel slik at når en er forelsket, så vil en helst være sammen hele tiden. Og derfor ender nok mange opp med å flytte sammen. Det er nok økonomiske fordeler med det også vil jeg tro, det er billigere med et hus, enn to. Men jeg vil tro det er noen som tenker som deg, og faktisk ikke flytter sammen.

[Mandala]

Tja, ser poenget ditt. Men jeg syns ti år er veldig lenge å vente på å få flytte sammen. Og jeg syns det er veldig verdifullt å skulle få ta litt mer del i bonusbarna sine liv også. De er jo så nydelige. I vårt tilfelle håper barna også at vi skal flytte sammen, selvom de selvsagt ikke har mulighet til å se for seg hvordan det egentlig kan bli.

Dessuten blir det billigere å bo sammen.. Og vi hvertfall hadde fortsatt hatt dager med bare mine barn, bare hans barn, alle barna og ingen barn. Akkurat som nå. Jeg håper vi flytter sammen etterhvert

[malingus]

Ja du... Godt spörsmål!

Nei men det er vel sånn for mange, som for meg, at man vil ha mer enn bare helgene sammen. Når man blir forelsket begynner man å drömme om ett liv sammen. Man vil våkna opp sammen hver dag, komme hjem til hverandre hver dag og spise middag sammen osv. Helt enkelt ett hverdagsliv.

For min del hadde vi bare ett barn hver fra för, og min lille va bare 2,5 år. Jeg önsket ikke å leve alene med henne i alle år. Jeg drömte om en ny familie, der mitt barn hadde to voksne hjemme, der vi avlastet hverandre og der vi gjorde "familieting" sammen. Jeg önsket også fler egne barn. Dessuten var det så langt imellom oss at vi skulle knappt sett hverandre om vi ikke flyttet sammen. Men jeg ser nå at jeg var ufattelig naiv og blind av forelskelse. jeg hadde ingen aning om hvor töfft det skulle bli og hvor vanskelig det skulle väre å stadig forholde meg til ett barn som ikke er mitt, til min manns eks som har ett ganske annet syn på oppdragelse enn meg og å se at også min mann synes det er vanskelig iblandt med mitt barn. Hadde vi ikke fått vår felles sönn, er jeg ganske sikker på at vi ikke hadde holdt ut faktisk.

Men vi elsker hverandre utrolig höyt. Han er mannen i mitt liv.

Men särkullsbarn kompliserer!

 

Men som du sier, for de som har tenåringer kan det nok väre lurt å vente litt å se.