Hvordan skal jeg leve med dette?

[Anonym bruker]

Min mor og far ble skilt da jeg var bare måneder gammel. Stygg skilsmissesak, mye hat. Jeg har ikke hatt kontakt med far annet en to møter som voksen (20) og besøk på bursdager. Far er veldig... maskulin. Vanskelig for meg å komme nær.

Men så har min mor fått uhelbredelig lungekreft og skal dø. Og hun forteller at far ikke var Satan (som hun alltid har fortalt meg før) men en mann som ønsket ikke bare samvær, men at jeg skulle bo hos ham etter skilsmissen. Han hadde til og med ordnet en avtale med omgangskretsen som alltid ville gitt meg en rekke omsorgspersoner rundt meg, og mange personer som lovet å stille opp hvis og om nødvendig. I tillegg til ham selv.

Mor vant omsorgsrett pga feilaktige beskyldninger om alkoholmisbruk/vold (det er dette hun forteller meg nå,at alt var lyv, feil, det og hvor vanskelig det er å gi fra seg omsorgen av barnet sitt, at jeg som mor selv må forstå dette)...

Problemet er at jeg isteden for å vokse opp i hjemmet til min far, han virker noenlunde velstående og stabil, dog maskulin, vokste opp i hjemmet til mor og stefar med vold i hjemmet, jeg ble slått mye som barn, utsatt for voldtekt i tenårene etc. Og nå, på dødsleiet, sier mor at "jeg vet du ville fått et bedre liv hvis jeg hadde latt deg vokse opp med ham"

Uff, veldig egosentrisk dette innlegget, men jeg sliter virkelig og skulle ønske noen kunne gi meg tilbakemelding. Bare innspill. Kan jeg tilgi henne, forstå? Jeg er så sint, har lyst til å slå i stykker noe. Er dette feil? Bør jeg bare godta ting som har skjedd?

 

Anonymous poster hash: 436dd...bec

[Anonym bruker]

Huff, for et følelsesmessig dilemma du er kommet i.....

 

Din mor er tydeligvis en person med dårlig dømmekraft som har tatt de valgene hun har gjort i livet - løyet om din far til rettsvesenet og andre, hindret deg fra å ha kontakt med din far, valgt en voldelig mann senere, ikke flyttet fra ham selv om det gikk ut over deg, selv om du ble misbrukt.

 

Det er rett og slett forferdelig. Jeg prøver å sette meg inn i hva du må føle nå, men da blir tankene bare kaotiske... så regner med at det er full krasj av alle mulige følelser i deg nå.

 

En ting skal du vite - du har rett til å ha alle de følelsene som nå kommer opp. Innlegget ditt er ikke egosentrisk i mine øyne.

 

Det er lett å si, men jeg tror du på et overordnet nivå er nødt til å akseptere at alle følelsene dine, selv om flere sikkert er motstridende, er naturlige. Både sorgen og sinnet og uforståeligheten, evt bitterhet osv.

 

Du er i en forferdelig situasjon, du står overfor å miste din mor, samtidig som du sikkert er så sint på henne at du på en måte ikke har lyst å se henne pga måten hun har sveket deg. Samtidig har du sorg over at du aldri har fått blitt kjent med din far, og sorgen over oppveksten din som har vært så mye verre enn den hadde trengt å være.

 

Uten tvil ville jeg ha bedt om hjelp av fagfolk, for jeg tror du vil trenge noen til å bearbeide tanker og følelser sammen med en tid fremover.

 

Du spør hvordan du skal leve med dette?

Selv om det er sørgelig sent, så har faktisk din mor valgt å fortelle deg dette nå. Hun kunne valgt å ikke fortelle deg det. Kanskje hun, nå som hun ligger for døden, for første gang greier å se konsekvensene av det hun har gjort. Det kan virke slik. Og det vil jeg tro må være grusomt vondt for henne, å innse at hennes egen stahet og egoisme har påført deg, som hun elsker, så mye smerte og tap.

Det er vanskelig å forstå at hun gjorde som hun gjorde. Men kanskje ligger litt av din løsning i å akseptere at, selv om det er vanskelig å forstå, så gjorde hun det fordi hun elsket deg, hun var redd for å miste deg.

Vet du nok om hennes egen oppvekst? Kanskje ligger det noe i hennes fortid som kan forklare hvorfor hun valgte som hun valgte. Kanskje du kan spørre henne om det?

Jeg skriver ikke dette for å forsvare din mor, men fordi det kanskje kan være lettere for deg å leve med om du greier å akseptere at hun gjorde det av kjærlighet - selv om det var en enormt egoistisk kjærlighet fra hennes side. En gang trodde hun - eller greide å overbevise seg selv om - at hun gjorde det som var best for deg.

 

Selv om hun nå vet at hun risikerer at du vender deg mot henne på hennes dødsleie, så har hun likevel valgt å fortelle deg sannheten. Man kan si at det kanskje er egoistisk å vente til nå å fortelle deg det. Men hun kunne risikerer å dø og vite at du ikke ville ha noe mer med henne å gjøre.

Så kanskje er det at hun nå har fortalt deg sannheten om din far det første oppriktige uegoistiske din mor noengang har gjort for deg....

Ved å fortelle deg dette gir hun deg muligheten til å bli kjent med din far på nytt. Hun gir deg og ham for første gang muligheten til å møtes hvor dere begge vet sannheten. Hvor ditt syn på ham ikke er farget av alt det negative din mor tidligere har løyet om ift ham, hvor du kanskje kan se ham som den han faktisk er. En mann som elsket deg nok til å kjempe for deg - ikke mange menn som gjorde det for 20+ år siden!

Og han vil få muligheten til å møte deg uten å føle at han må forsvare eller forklare eller bevise noe overfor deg.

 

Din mor har gitt deg muligheten til å få tilbake din far nå.

 

Så se om du kan finne det i ditt hjerte å tilgi din mor, og fortelle det til henne før hun dør. Kanskje skal du også kontakte din far og fortelle at din mor ligger på dødsleiet og har innrømmet alt. Kanskje trenger de to også å møtes før hun dør. I hvert fall kan det være greit å gi dem muligheten til det.

 

Du skriver at din far er veldig matcho. Men husk også at din far er den mannen som virkelig kjempet for å få beholde datteren sin hos seg. En mann som elsket deg så mye at han gikk inn i en nærmest håpløs kamp i forsøk på å få se deg vokse opp. Få menn gjorde det på den tiden, og enda færre vant frem i rettssaker - selv der mor ikke løy. Så din far må ha et stort rom i hjertet sitt for deg. Men skal jeg gjette, så har han trolig prøvd å låse og lukke og forsegle dette rommet - fordi det har vært for vondt for ham å ta tak i sorgen over å miste deg den gangen. Når man låser av følelser for å overleve følelsesmessig er det lett å virke litt "kald" eller "tøff".... eller matcho. Spesielt om han i utgangspunktet er litt "matcho" også. Min erfaring er at de ikke er så tøffe som de prøver å gi inntrykk av. Så husk at faren din er en mann som visste hva han hadde (deg!), men som mistet deg selv om han gjorde sitt aller beste for å få beholde deg i livet sitt. På toppen av tapet av deg så ble han urettmessig beskyldt for å være voldelig og alkoholmisbruker. Din far har hatt det tøft også.

Jeg kan tenket meg at han ikke helt har visst hvordan han skulle forholde seg til deg da dere møttes de to gangene. Han visste nok at du i 20 år hadde fått høre løgner om han, og at ditt syn på ham ville være preget av det. Hvorfor skulle du ikke tro din mor. Din mor som tilsynelatende hadde gjort alt som stod i sin makt for å beskytte deg - hvorfor skulle du ikke tro henne. Så jeg kan tenke meg at de to møtene mellom deg og din far var rimelig anstrengte? Husk også at din far trolig mest av alt ønsket å holde rundt deg, den datteren han var så inderlig glad i at han fikk da du ble født.

 

Selv om det ikke blir enkelt, så vil dere to nå få en mulighet til å bli kjent med hverandre uten at det henger en hel masse løgner over dere og farger dere. Nå kan dere begynne på nytt - om dere vil.

 

 

 

Jeg tror jeg ville vært veldig åpen med din mor. Fortalt henne at hun ikke hadde noen rett i å ta fra deg muligheten til å vite sannheten om din far. At du har betalt dyrt fordi hun tok et så grusomt valg den gangen. Jeg ville sagt at jeg var sint på henne, at jeg var forbannet på henne, at hun ikke hadde noen som helst rett i å ta fra deg pappaen din. Men jeg ville også fortalt henne at jeg var glad i henne. Og jeg ville takket henne for endelig å ha fortalt sannheten.

Og så ville jeg sagt at jeg forsøkte å tilgi henne...

 

 

Du har en vanskelig tid foran deg, HI. Men prøv å se om du greier å se om du kan tilgi din mor før hun dør. Ikke for hennes skyld, men for din egen skyld. Du kan likevel rase og være sint over all urettferdigheten du er blitt utsatt for, og du har flere sorger du må takle på en gang. Men for din egen del, prøv å se at, selv om det ikke var riktig måte å gjøre det på, så gjorde din mor det hun gjorde fordi hun var og er glad i deg. Hadde hun ikke vært så glad i deg så ville hun tatt med seg hemmeligheten i graven. Men hun valgte i stedenfor å gi deg muligheten til å få tilbake den pappaen hun stjal fra deg. Bare det er grunn til å tilgi.

 

Jeg håper du har gode personer rundt deg nå som du kan betro deg til og som kan støtte deg.

 

Sender deg en stor klem ❤

Anonymous poster hash: d0cfc...52c

[Anonym bruker]

wow. tidenes svar. takk.

Jeg er utrolig takknemlig for at du tok deg tid til å skrive alle de linjene med sannhet.

Igjen, takk

klem

hi

 

 

Anonymous poster hash: 436dd...bec

[Anonym bruker]

Huff, så vondt Har du tatt kontakt med faren din nå? 
Du bør nok bestille time til samtale med en psykolog, for jeg tror du vil trenge hjelp til å bearbeide dette.

Anonymous poster hash: 0c9ad...4a0

[Anonym bruker]

 

Huff, for et følelsesmessig dilemma du er kommet i.....

 

Din mor er tydeligvis en person med dårlig dømmekraft som har tatt de valgene hun har gjort i livet - løyet om din far til rettsvesenet og andre, hindret deg fra å ha kontakt med din far, valgt en voldelig mann senere, ikke flyttet fra ham selv om det gikk ut over deg, selv om du ble misbrukt.

 

Det er rett og slett forferdelig. Jeg prøver å sette meg inn i hva du må føle nå, men da blir tankene bare kaotiske... så regner med at det er full krasj av alle mulige følelser i deg nå.

 

En ting skal du vite - du har rett til å ha alle de følelsene som nå kommer opp. Innlegget ditt er ikke egosentrisk i mine øyne.

 

Det er lett å si, men jeg tror du på et overordnet nivå er nødt til å akseptere at alle følelsene dine, selv om flere sikkert er motstridende, er naturlige. Både sorgen og sinnet og uforståeligheten, evt bitterhet osv.

 

Du er i en forferdelig situasjon, du står overfor å miste din mor, samtidig som du sikkert er så sint på henne at du på en måte ikke har lyst å se henne pga måten hun har sveket deg. Samtidig har du sorg over at du aldri har fått blitt kjent med din far, og sorgen over oppveksten din som har vært så mye verre enn den hadde trengt å være.

 

Uten tvil ville jeg ha bedt om hjelp av fagfolk, for jeg tror du vil trenge noen til å bearbeide tanker og følelser sammen med en tid fremover.

 

Du spør hvordan du skal leve med dette?

Selv om det er sørgelig sent, så har faktisk din mor valgt å fortelle deg dette nå. Hun kunne valgt å ikke fortelle deg det. Kanskje hun, nå som hun ligger for døden, for første gang greier å se konsekvensene av det hun har gjort. Det kan virke slik. Og det vil jeg tro må være grusomt vondt for henne, å innse at hennes egen stahet og egoisme har påført deg, som hun elsker, så mye smerte og tap.

Det er vanskelig å forstå at hun gjorde som hun gjorde. Men kanskje ligger litt av din løsning i å akseptere at, selv om det er vanskelig å forstå, så gjorde hun det fordi hun elsket deg, hun var redd for å miste deg.

Vet du nok om hennes egen oppvekst? Kanskje ligger det noe i hennes fortid som kan forklare hvorfor hun valgte som hun valgte. Kanskje du kan spørre henne om det?

Jeg skriver ikke dette for å forsvare din mor, men fordi det kanskje kan være lettere for deg å leve med om du greier å akseptere at hun gjorde det av kjærlighet - selv om det var en enormt egoistisk kjærlighet fra hennes side. En gang trodde hun - eller greide å overbevise seg selv om - at hun gjorde det som var best for deg.

 

Selv om hun nå vet at hun risikerer at du vender deg mot henne på hennes dødsleie, så har hun likevel valgt å fortelle deg sannheten. Man kan si at det kanskje er egoistisk å vente til nå å fortelle deg det. Men hun kunne risikerer å dø og vite at du ikke ville ha noe mer med henne å gjøre.

Så kanskje er det at hun nå har fortalt deg sannheten om din far det første oppriktige uegoistiske din mor noengang har gjort for deg....

Ved å fortelle deg dette gir hun deg muligheten til å bli kjent med din far på nytt. Hun gir deg og ham for første gang muligheten til å møtes hvor dere begge vet sannheten. Hvor ditt syn på ham ikke er farget av alt det negative din mor tidligere har løyet om ift ham, hvor du kanskje kan se ham som den han faktisk er. En mann som elsket deg nok til å kjempe for deg - ikke mange menn som gjorde det for 20+ år siden!

Og han vil få muligheten til å møte deg uten å føle at han må forsvare eller forklare eller bevise noe overfor deg.

 

Din mor har gitt deg muligheten til å få tilbake din far nå.

 

Så se om du kan finne det i ditt hjerte å tilgi din mor, og fortelle det til henne før hun dør. Kanskje skal du også kontakte din far og fortelle at din mor ligger på dødsleiet og har innrømmet alt. Kanskje trenger de to også å møtes før hun dør. I hvert fall kan det være greit å gi dem muligheten til det.

 

Du skriver at din far er veldig matcho. Men husk også at din far er den mannen som virkelig kjempet for å få beholde datteren sin hos seg. En mann som elsket deg så mye at han gikk inn i en nærmest håpløs kamp i forsøk på å få se deg vokse opp. Få menn gjorde det på den tiden, og enda færre vant frem i rettssaker - selv der mor ikke løy. Så din far må ha et stort rom i hjertet sitt for deg. Men skal jeg gjette, så har han trolig prøvd å låse og lukke og forsegle dette rommet - fordi det har vært for vondt for ham å ta tak i sorgen over å miste deg den gangen. Når man låser av følelser for å overleve følelsesmessig er det lett å virke litt "kald" eller "tøff".... eller matcho. Spesielt om han i utgangspunktet er litt "matcho" også. Min erfaring er at de ikke er så tøffe som de prøver å gi inntrykk av. Så husk at faren din er en mann som visste hva han hadde (deg!), men som mistet deg selv om han gjorde sitt aller beste for å få beholde deg i livet sitt. På toppen av tapet av deg så ble han urettmessig beskyldt for å være voldelig og alkoholmisbruker. Din far har hatt det tøft også.

Jeg kan tenket meg at han ikke helt har visst hvordan han skulle forholde seg til deg da dere møttes de to gangene. Han visste nok at du i 20 år hadde fått høre løgner om han, og at ditt syn på ham ville være preget av det. Hvorfor skulle du ikke tro din mor. Din mor som tilsynelatende hadde gjort alt som stod i sin makt for å beskytte deg - hvorfor skulle du ikke tro henne. Så jeg kan tenke meg at de to møtene mellom deg og din far var rimelig anstrengte? Husk også at din far trolig mest av alt ønsket å holde rundt deg, den datteren han var så inderlig glad i at han fikk da du ble født.

 

Selv om det ikke blir enkelt, så vil dere to nå få en mulighet til å bli kjent med hverandre uten at det henger en hel masse løgner over dere og farger dere. Nå kan dere begynne på nytt - om dere vil.

 

 

 

Jeg tror jeg ville vært veldig åpen med din mor. Fortalt henne at hun ikke hadde noen rett i å ta fra deg muligheten til å vite sannheten om din far. At du har betalt dyrt fordi hun tok et så grusomt valg den gangen. Jeg ville sagt at jeg var sint på henne, at jeg var forbannet på henne, at hun ikke hadde noen som helst rett i å ta fra deg pappaen din. Men jeg ville også fortalt henne at jeg var glad i henne. Og jeg ville takket henne for endelig å ha fortalt sannheten.

Og så ville jeg sagt at jeg forsøkte å tilgi henne...

 

 

Du har en vanskelig tid foran deg, HI. Men prøv å se om du greier å se om du kan tilgi din mor før hun dør. Ikke for hennes skyld, men for din egen skyld. Du kan likevel rase og være sint over all urettferdigheten du er blitt utsatt for, og du har flere sorger du må takle på en gang. Men for din egen del, prøv å se at, selv om det ikke var riktig måte å gjøre det på, så gjorde din mor det hun gjorde fordi hun var og er glad i deg. Hadde hun ikke vært så glad i deg så ville hun tatt med seg hemmeligheten i graven. Men hun valgte i stedenfor å gi deg muligheten til å få tilbake den pappaen hun stjal fra deg. Bare det er grunn til å tilgi.

 

Jeg håper du har gode personer rundt deg nå som du kan betro deg til og som kan støtte deg.

 

Sender deg en stor klem ❤

 

Anonymous poster hash: d0cfc...52c

 

Jeg nominerer deg til månedens innlegg.. 

Utrolig nyansert svar. Fikk meg virkelig til å tenke over ting selv

 

HI:

Jeg tror det meste her er sagt i nr 2 sitt svar. Så jeg sender deg heller en god klem og ønsker deg lykke, lykke til videre.. 

 

Umulig å sette seg inn i, men jeg ville forsøkt så godt jeg hadde kunnet å tilgi moren din og prøve å se din far fra et nytt lys og spør om hans side av saken,si at alle kort legges på bordet og fra i dag skal dere våge å være ærlige til hverandre, alle tre. 

 

Anonymous poster hash: a24e3...51a

[GeeGee]

Huff, for et følelsesmessig dilemma du er kommet i.....

 

Din mor er tydeligvis en person med dårlig dømmekraft som har tatt de valgene hun har gjort i livet - løyet om din far til rettsvesenet og andre, hindret deg fra å ha kontakt med din far, valgt en voldelig mann senere, ikke flyttet fra ham selv om det gikk ut over deg, selv om du ble misbrukt.

 

Det er rett og slett forferdelig. Jeg prøver å sette meg inn i hva du må føle nå, men da blir tankene bare kaotiske... så regner med at det er full krasj av alle mulige følelser i deg nå.

 

En ting skal du vite - du har rett til å ha alle de følelsene som nå kommer opp. Innlegget ditt er ikke egosentrisk i mine øyne.

 

Det er lett å si, men jeg tror du på et overordnet nivå er nødt til å akseptere at alle følelsene dine, selv om flere sikkert er motstridende, er naturlige. Både sorgen og sinnet og uforståeligheten, evt bitterhet osv.

 

Du er i en forferdelig situasjon, du står overfor å miste din mor, samtidig som du sikkert er så sint på henne at du på en måte ikke har lyst å se henne pga måten hun har sveket deg. Samtidig har du sorg over at du aldri har fått blitt kjent med din far, og sorgen over oppveksten din som har vært så mye verre enn den hadde trengt å være.

 

Uten tvil ville jeg ha bedt om hjelp av fagfolk, for jeg tror du vil trenge noen til å bearbeide tanker og følelser sammen med en tid fremover.

 

Du spør hvordan du skal leve med dette?

Selv om det er sørgelig sent, så har faktisk din mor valgt å fortelle deg dette nå. Hun kunne valgt å ikke fortelle deg det. Kanskje hun, nå som hun ligger for døden, for første gang greier å se konsekvensene av det hun har gjort. Det kan virke slik. Og det vil jeg tro må være grusomt vondt for henne, å innse at hennes egen stahet og egoisme har påført deg, som hun elsker, så mye smerte og tap.

Det er vanskelig å forstå at hun gjorde som hun gjorde. Men kanskje ligger litt av din løsning i å akseptere at, selv om det er vanskelig å forstå, så gjorde hun det fordi hun elsket deg, hun var redd for å miste deg.

Vet du nok om hennes egen oppvekst? Kanskje ligger det noe i hennes fortid som kan forklare hvorfor hun valgte som hun valgte. Kanskje du kan spørre henne om det?

Jeg skriver ikke dette for å forsvare din mor, men fordi det kanskje kan være lettere for deg å leve med om du greier å akseptere at hun gjorde det av kjærlighet - selv om det var en enormt egoistisk kjærlighet fra hennes side. En gang trodde hun - eller greide å overbevise seg selv om - at hun gjorde det som var best for deg.

 

Selv om hun nå vet at hun risikerer at du vender deg mot henne på hennes dødsleie, så har hun likevel valgt å fortelle deg sannheten. Man kan si at det kanskje er egoistisk å vente til nå å fortelle deg det. Men hun kunne risikerer å dø og vite at du ikke ville ha noe mer med henne å gjøre.

Så kanskje er det at hun nå har fortalt deg sannheten om din far det første oppriktige uegoistiske din mor noengang har gjort for deg....

Ved å fortelle deg dette gir hun deg muligheten til å bli kjent med din far på nytt. Hun gir deg og ham for første gang muligheten til å møtes hvor dere begge vet sannheten. Hvor ditt syn på ham ikke er farget av alt det negative din mor tidligere har løyet om ift ham, hvor du kanskje kan se ham som den han faktisk er. En mann som elsket deg nok til å kjempe for deg - ikke mange menn som gjorde det for 20+ år siden!

Og han vil få muligheten til å møte deg uten å føle at han må forsvare eller forklare eller bevise noe overfor deg.

 

Din mor har gitt deg muligheten til å få tilbake din far nå.

 

Så se om du kan finne det i ditt hjerte å tilgi din mor, og fortelle det til henne før hun dør. Kanskje skal du også kontakte din far og fortelle at din mor ligger på dødsleiet og har innrømmet alt. Kanskje trenger de to også å møtes før hun dør. I hvert fall kan det være greit å gi dem muligheten til det.

 

Du skriver at din far er veldig matcho. Men husk også at din far er den mannen som virkelig kjempet for å få beholde datteren sin hos seg. En mann som elsket deg så mye at han gikk inn i en nærmest håpløs kamp i forsøk på å få se deg vokse opp. Få menn gjorde det på den tiden, og enda færre vant frem i rettssaker - selv der mor ikke løy. Så din far må ha et stort rom i hjertet sitt for deg. Men skal jeg gjette, så har han trolig prøvd å låse og lukke og forsegle dette rommet - fordi det har vært for vondt for ham å ta tak i sorgen over å miste deg den gangen. Når man låser av følelser for å overleve følelsesmessig er det lett å virke litt "kald" eller "tøff".... eller matcho. Spesielt om han i utgangspunktet er litt "matcho" også. Min erfaring er at de ikke er så tøffe som de prøver å gi inntrykk av. Så husk at faren din er en mann som visste hva han hadde (deg!), men som mistet deg selv om han gjorde sitt aller beste for å få beholde deg i livet sitt. På toppen av tapet av deg så ble han urettmessig beskyldt for å være voldelig og alkoholmisbruker. Din far har hatt det tøft også.

Jeg kan tenket meg at han ikke helt har visst hvordan han skulle forholde seg til deg da dere møttes de to gangene. Han visste nok at du i 20 år hadde fått høre løgner om han, og at ditt syn på ham ville være preget av det. Hvorfor skulle du ikke tro din mor. Din mor som tilsynelatende hadde gjort alt som stod i sin makt for å beskytte deg - hvorfor skulle du ikke tro henne. Så jeg kan tenke meg at de to møtene mellom deg og din far var rimelig anstrengte? Husk også at din far trolig mest av alt ønsket å holde rundt deg, den datteren han var så inderlig glad i at han fikk da du ble født.

 

Selv om det ikke blir enkelt, så vil dere to nå få en mulighet til å bli kjent med hverandre uten at det henger en hel masse løgner over dere og farger dere. Nå kan dere begynne på nytt - om dere vil.

 

 

 

Jeg tror jeg ville vært veldig åpen med din mor. Fortalt henne at hun ikke hadde noen rett i å ta fra deg muligheten til å vite sannheten om din far. At du har betalt dyrt fordi hun tok et så grusomt valg den gangen. Jeg ville sagt at jeg var sint på henne, at jeg var forbannet på henne, at hun ikke hadde noen som helst rett i å ta fra deg pappaen din. Men jeg ville også fortalt henne at jeg var glad i henne. Og jeg ville takket henne for endelig å ha fortalt sannheten.

Og så ville jeg sagt at jeg forsøkte å tilgi henne...

 

 

Du har en vanskelig tid foran deg, HI. Men prøv å se om du greier å se om du kan tilgi din mor før hun dør. Ikke for hennes skyld, men for din egen skyld. Du kan likevel rase og være sint over all urettferdigheten du er blitt utsatt for, og du har flere sorger du må takle på en gang. Men for din egen del, prøv å se at, selv om det ikke var riktig måte å gjøre det på, så gjorde din mor det hun gjorde fordi hun var og er glad i deg. Hadde hun ikke vært så glad i deg så ville hun tatt med seg hemmeligheten i graven. Men hun valgte i stedenfor å gi deg muligheten til å få tilbake den pappaen hun stjal fra deg. Bare det er grunn til å tilgi.

 

Jeg håper du har gode personer rundt deg nå som du kan betro deg til og som kan støtte deg.

 

Sender deg en stor klem ❤

 

Anonymous poster hash: d0cfc...52c

For et fantastisk svar!! Det virker som HI er kjempeglad for at du tok deg tid. Jeg har også nominert deg til månedens innlegg Endret 6. oktober 2013 av GeeGee

[Peispå!]

Huff, for et følelsesmessig dilemma du er kommet i.....

 

Din mor er tydeligvis en person med dårlig dømmekraft som har tatt de valgene hun har gjort i livet - løyet om din far til rettsvesenet og andre, hindret deg fra å ha kontakt med din far, valgt en voldelig mann senere, ikke flyttet fra ham selv om det gikk ut over deg, selv om du ble misbrukt.

 

Det er rett og slett forferdelig. Jeg prøver å sette meg inn i hva du må føle nå, men da blir tankene bare kaotiske... så regner med at det er full krasj av alle mulige følelser i deg nå.

 

For et fantastisk svar!

skal innrømme at da jeg så det laaange svaret, tenkte jeg først at dette gidder jeg ikke å lese.

 

Nå er jeg glad jeg gjorde!

Flott svart, nyansert og jeg blir rørt over at fremmede tar seg så god tid til å gi et så hjertevarmt svar!

 

Skulle også ha nominert dette, men aner ikke hvordan. Kan noen hjelpe?

 

En ting skal du vite - du har rett til å ha alle de følelsene som nå kommer opp. Innlegget ditt er ikke egosentrisk i mine øyne.

 

Det er lett å si, men jeg tror du på et overordnet nivå er nødt til å akseptere at alle følelsene dine, selv om flere sikkert er motstridende, er naturlige. Både sorgen og sinnet og uforståeligheten, evt bitterhet osv.

 

Du er i en forferdelig situasjon, du står overfor å miste din mor, samtidig som du sikkert er så sint på henne at du på en måte ikke har lyst å se henne pga måten hun har sveket deg. Samtidig har du sorg over at du aldri har fått blitt kjent med din far, og sorgen over oppveksten din som har vært så mye verre enn den hadde trengt å være.

 

Uten tvil ville jeg ha bedt om hjelp av fagfolk, for jeg tror du vil trenge noen til å bearbeide tanker og følelser sammen med en tid fremover.

 

Du spør hvordan du skal leve med dette?

Selv om det er sørgelig sent, så har faktisk din mor valgt å fortelle deg dette nå. Hun kunne valgt å ikke fortelle deg det. Kanskje hun, nå som hun ligger for døden, for første gang greier å se konsekvensene av det hun har gjort. Det kan virke slik. Og det vil jeg tro må være grusomt vondt for henne, å innse at hennes egen stahet og egoisme har påført deg, som hun elsker, så mye smerte og tap.

Det er vanskelig å forstå at hun gjorde som hun gjorde. Men kanskje ligger litt av din løsning i å akseptere at, selv om det er vanskelig å forstå, så gjorde hun det fordi hun elsket deg, hun var redd for å miste deg.

Vet du nok om hennes egen oppvekst? Kanskje ligger det noe i hennes fortid som kan forklare hvorfor hun valgte som hun valgte. Kanskje du kan spørre henne om det?

Jeg skriver ikke dette for å forsvare din mor, men fordi det kanskje kan være lettere for deg å leve med om du greier å akseptere at hun gjorde det av kjærlighet - selv om det var en enormt egoistisk kjærlighet fra hennes side. En gang trodde hun - eller greide å overbevise seg selv om - at hun gjorde det som var best for deg.

 

Selv om hun nå vet at hun risikerer at du vender deg mot henne på hennes dødsleie, så har hun likevel valgt å fortelle deg sannheten. Man kan si at det kanskje er egoistisk å vente til nå å fortelle deg det. Men hun kunne risikerer å dø og vite at du ikke ville ha noe mer med henne å gjøre.

Så kanskje er det at hun nå har fortalt deg sannheten om din far det første oppriktige uegoistiske din mor noengang har gjort for deg....

Ved å fortelle deg dette gir hun deg muligheten til å bli kjent med din far på nytt. Hun gir deg og ham for første gang muligheten til å møtes hvor dere begge vet sannheten. Hvor ditt syn på ham ikke er farget av alt det negative din mor tidligere har løyet om ift ham, hvor du kanskje kan se ham som den han faktisk er. En mann som elsket deg nok til å kjempe for deg - ikke mange menn som gjorde det for 20+ år siden!

Og han vil få muligheten til å møte deg uten å føle at han må forsvare eller forklare eller bevise noe overfor deg.

 

Din mor har gitt deg muligheten til å få tilbake din far nå.

 

Så se om du kan finne det i ditt hjerte å tilgi din mor, og fortelle det til henne før hun dør. Kanskje skal du også kontakte din far og fortelle at din mor ligger på dødsleiet og har innrømmet alt. Kanskje trenger de to også å møtes før hun dør. I hvert fall kan det være greit å gi dem muligheten til det.

 

Du skriver at din far er veldig matcho. Men husk også at din far er den mannen som virkelig kjempet for å få beholde datteren sin hos seg. En mann som elsket deg så mye at han gikk inn i en nærmest håpløs kamp i forsøk på å få se deg vokse opp. Få menn gjorde det på den tiden, og enda færre vant frem i rettssaker - selv der mor ikke løy. Så din far må ha et stort rom i hjertet sitt for deg. Men skal jeg gjette, så har han trolig prøvd å låse og lukke og forsegle dette rommet - fordi det har vært for vondt for ham å ta tak i sorgen over å miste deg den gangen. Når man låser av følelser for å overleve følelsesmessig er det lett å virke litt "kald" eller "tøff".... eller matcho. Spesielt om han i utgangspunktet er litt "matcho" også. Min erfaring er at de ikke er så tøffe som de prøver å gi inntrykk av. Så husk at faren din er en mann som visste hva han hadde (deg!), men som mistet deg selv om han gjorde sitt aller beste for å få beholde deg i livet sitt. På toppen av tapet av deg så ble han urettmessig beskyldt for å være voldelig og alkoholmisbruker. Din far har hatt det tøft også.

Jeg kan tenket meg at han ikke helt har visst hvordan han skulle forholde seg til deg da dere møttes de to gangene. Han visste nok at du i 20 år hadde fått høre løgner om han, og at ditt syn på ham ville være preget av det. Hvorfor skulle du ikke tro din mor. Din mor som tilsynelatende hadde gjort alt som stod i sin makt for å beskytte deg - hvorfor skulle du ikke tro henne. Så jeg kan tenke meg at de to møtene mellom deg og din far var rimelig anstrengte? Husk også at din far trolig mest av alt ønsket å holde rundt deg, den datteren han var så inderlig glad i at han fikk da du ble født.

 

Selv om det ikke blir enkelt, så vil dere to nå få en mulighet til å bli kjent med hverandre uten at det henger en hel masse løgner over dere og farger dere. Nå kan dere begynne på nytt - om dere vil.

 

 

 

Jeg tror jeg ville vært veldig åpen med din mor. Fortalt henne at hun ikke hadde noen rett i å ta fra deg muligheten til å vite sannheten om din far. At du har betalt dyrt fordi hun tok et så grusomt valg den gangen. Jeg ville sagt at jeg var sint på henne, at jeg var forbannet på henne, at hun ikke hadde noen som helst rett i å ta fra deg pappaen din. Men jeg ville også fortalt henne at jeg var glad i henne. Og jeg ville takket henne for endelig å ha fortalt sannheten.

Og så ville jeg sagt at jeg forsøkte å tilgi henne...

 

 

Du har en vanskelig tid foran deg, HI. Men prøv å se om du greier å se om du kan tilgi din mor før hun dør. Ikke for hennes skyld, men for din egen skyld. Du kan likevel rase og være sint over all urettferdigheten du er blitt utsatt for, og du har flere sorger du må takle på en gang. Men for din egen del, prøv å se at, selv om det ikke var riktig måte å gjøre det på, så gjorde din mor det hun gjorde fordi hun var og er glad i deg. Hadde hun ikke vært så glad i deg så ville hun tatt med seg hemmeligheten i graven. Men hun valgte i stedenfor å gi deg muligheten til å få tilbake den pappaen hun stjal fra deg. Bare det er grunn til å tilgi.

 

Jeg håper du har gode personer rundt deg nå som du kan betro deg til og som kan støtte deg.

 

Sender deg en stor klem ❤

 

 

Anonymous poster hash: d0cfc...52c

[Peispå!]

Tuller fælt når jeg skal svare. svaret mitt kom midt inni teksten. Skal se om jeg kan få rettet det.

 

For et fantastisk svar!

skal innrømme at da jeg så det laaange svaret, tenkte jeg først at dette gidder jeg ikke å lese.

 

Nå er jeg glad jeg gjorde!

Flott svart, nyansert og jeg blir rørt over at fremmede tar seg så god tid til å gi et så hjertevarmt svar!

 

Skulle også ha nominert dette, men aner ikke hvordan. Kan noen hjelpe?

 

(Ser ut som jeg fikset klipp og lim)

[Anonym bruker]

Signerer også nr. 2 her - fantastisk flott og nyansert svar!

Mitt råd i tillegg er at du kanskje skriver et brev til din far der du forklarer hvordan du har det, skriver dine tanker og ønsker osv..

Det er uansett ikke lett å formulere seg, og i hvert fall ikke siden du egentlig ikke kjenner han og siden de få møtene dere har hatt har vært heller anstrengte...

Gi det noen dager, skriv og les over slik at du er sikker på at du har formulert deg slik du vil!

Tror det gjør godt både for deg og for han som skal lese det!

Lykke til og oppdatèr gjerne om du vil :-)

 

Anonymous poster hash: 6e845...64c

[Gjest elisa bt]

Da jeg leste Hi tenkte jeg at jeg skulle prøve å komme med noen velvalgte ord, men så leste jeg innlegg nummer to, og det har fått med seg alt jeg ville si og mere til, snakk om å være flink til å sette ting i perspektiv!

 

Til Hi:

For en grusom situasjon å være i! Du har fått mange gode råd av nummer to, så jeg skal ikke si så mye. Jeg er veldig enig med nummer to i at dette er en sjanse til å "få tilbake" pappaen din. Det er klart det har svirret opp mange vonde følelser, og de må du gi deg tid til å bearbeide. Men den nye muligheten som har dukket opp kan kanskje være noe å holde seg fast i nå mens ting stormer som verst. 

 

Så snakker nummer to om tilgivelse, og sier at du bør prøve å tilgi din mor, ikke for hennes del, men for din egen. Jeg er i prinsippet enig i det, og hvis du klarer det så er det flott, både for deg og henne. Men når din mor nå ligger på dødsleiet er det ikke sikkert du har tid å komme til en ektefølt tilgivelse.

 

Tilgivelse etter store svik kan ofte ta tid.Hvis du ikke rekker tilgi kan det hende det hadde vært godt, både for deg og din mor, om dere tok en samtale om det. Der du fortalte at du nå er for sint, såret, osv til å tilgi, men at du tror at du vil kunne tilgi henne senere, når du har fått bearbeidet følelsene. På den måten gir du deg selv mer tid til å jobbe gjennom følelsene, samtidig som du ikke senere vil sitte med en sår følelse av at din mor aldri fikk vite at du tilga henne.

 

Ser at svaret mitt handler mye om tilgivelse. Jeg mener på ingen måte at det er det viktigste her, det viktigste er at du får bearbeidet hva du føler, og at du har fått en ny sjanse i forhold til din far. Men der har innlegg nummer to sagt alt jeg ville ha sagt allerede, derfor dette fokuset på tilgivelse.

 

Varme tanker!

[Anonym bruker]

 

Huff, for et følelsesmessig dilemma du er kommet i.....

 

Din mor er tydeligvis en person med dårlig dømmekraft som har tatt de valgene hun har gjort i livet - løyet om din far til rettsvesenet og andre, hindret deg fra å ha kontakt med din far, valgt en voldelig mann senere, ikke flyttet fra ham selv om det gikk ut over deg, selv om du ble misbrukt.

 

Det er rett og slett forferdelig. Jeg prøver å sette meg inn i hva du må føle nå, men da blir tankene bare kaotiske... så regner med at det er full krasj av alle mulige følelser i deg nå.

 

En ting skal du vite - du har rett til å ha alle de følelsene som nå kommer opp. Innlegget ditt er ikke egosentrisk i mine øyne.

 

Det er lett å si, men jeg tror du på et overordnet nivå er nødt til å akseptere at alle følelsene dine, selv om flere sikkert er motstridende, er naturlige. Både sorgen og sinnet og uforståeligheten, evt bitterhet osv.

 

Du er i en forferdelig situasjon, du står overfor å miste din mor, samtidig som du sikkert er så sint på henne at du på en måte ikke har lyst å se henne pga måten hun har sveket deg. Samtidig har du sorg over at du aldri har fått blitt kjent med din far, og sorgen over oppveksten din som har vært så mye verre enn den hadde trengt å være.

 

Uten tvil ville jeg ha bedt om hjelp av fagfolk, for jeg tror du vil trenge noen til å bearbeide tanker og følelser sammen med en tid fremover.

 

Du spør hvordan du skal leve med dette?

Selv om det er sørgelig sent, så har faktisk din mor valgt å fortelle deg dette nå. Hun kunne valgt å ikke fortelle deg det. Kanskje hun, nå som hun ligger for døden, for første gang greier å se konsekvensene av det hun har gjort. Det kan virke slik. Og det vil jeg tro må være grusomt vondt for henne, å innse at hennes egen stahet og egoisme har påført deg, som hun elsker, så mye smerte og tap.

Det er vanskelig å forstå at hun gjorde som hun gjorde. Men kanskje ligger litt av din løsning i å akseptere at, selv om det er vanskelig å forstå, så gjorde hun det fordi hun elsket deg, hun var redd for å miste deg.

Vet du nok om hennes egen oppvekst? Kanskje ligger det noe i hennes fortid som kan forklare hvorfor hun valgte som hun valgte. Kanskje du kan spørre henne om det?

Jeg skriver ikke dette for å forsvare din mor, men fordi det kanskje kan være lettere for deg å leve med om du greier å akseptere at hun gjorde det av kjærlighet - selv om det var en enormt egoistisk kjærlighet fra hennes side. En gang trodde hun - eller greide å overbevise seg selv om - at hun gjorde det som var best for deg.

 

Selv om hun nå vet at hun risikerer at du vender deg mot henne på hennes dødsleie, så har hun likevel valgt å fortelle deg sannheten. Man kan si at det kanskje er egoistisk å vente til nå å fortelle deg det. Men hun kunne risikerer å dø og vite at du ikke ville ha noe mer med henne å gjøre.

Så kanskje er det at hun nå har fortalt deg sannheten om din far det første oppriktige uegoistiske din mor noengang har gjort for deg....

Ved å fortelle deg dette gir hun deg muligheten til å bli kjent med din far på nytt. Hun gir deg og ham for første gang muligheten til å møtes hvor dere begge vet sannheten. Hvor ditt syn på ham ikke er farget av alt det negative din mor tidligere har løyet om ift ham, hvor du kanskje kan se ham som den han faktisk er. En mann som elsket deg nok til å kjempe for deg - ikke mange menn som gjorde det for 20+ år siden!

Og han vil få muligheten til å møte deg uten å føle at han må forsvare eller forklare eller bevise noe overfor deg.

 

Din mor har gitt deg muligheten til å få tilbake din far nå.

 

Så se om du kan finne det i ditt hjerte å tilgi din mor, og fortelle det til henne før hun dør. Kanskje skal du også kontakte din far og fortelle at din mor ligger på dødsleiet og har innrømmet alt. Kanskje trenger de to også å møtes før hun dør. I hvert fall kan det være greit å gi dem muligheten til det.

 

Du skriver at din far er veldig matcho. Men husk også at din far er den mannen som virkelig kjempet for å få beholde datteren sin hos seg. En mann som elsket deg så mye at han gikk inn i en nærmest håpløs kamp i forsøk på å få se deg vokse opp. Få menn gjorde det på den tiden, og enda færre vant frem i rettssaker - selv der mor ikke løy. Så din far må ha et stort rom i hjertet sitt for deg. Men skal jeg gjette, så har han trolig prøvd å låse og lukke og forsegle dette rommet - fordi det har vært for vondt for ham å ta tak i sorgen over å miste deg den gangen. Når man låser av følelser for å overleve følelsesmessig er det lett å virke litt "kald" eller "tøff".... eller matcho. Spesielt om han i utgangspunktet er litt "matcho" også. Min erfaring er at de ikke er så tøffe som de prøver å gi inntrykk av. Så husk at faren din er en mann som visste hva han hadde (deg!), men som mistet deg selv om han gjorde sitt aller beste for å få beholde deg i livet sitt. På toppen av tapet av deg så ble han urettmessig beskyldt for å være voldelig og alkoholmisbruker. Din far har hatt det tøft også.

Jeg kan tenket meg at han ikke helt har visst hvordan han skulle forholde seg til deg da dere møttes de to gangene. Han visste nok at du i 20 år hadde fått høre løgner om han, og at ditt syn på ham ville være preget av det. Hvorfor skulle du ikke tro din mor. Din mor som tilsynelatende hadde gjort alt som stod i sin makt for å beskytte deg - hvorfor skulle du ikke tro henne. Så jeg kan tenke meg at de to møtene mellom deg og din far var rimelig anstrengte? Husk også at din far trolig mest av alt ønsket å holde rundt deg, den datteren han var så inderlig glad i at han fikk da du ble født.

 

Selv om det ikke blir enkelt, så vil dere to nå få en mulighet til å bli kjent med hverandre uten at det henger en hel masse løgner over dere og farger dere. Nå kan dere begynne på nytt - om dere vil.

 

 

 

Jeg tror jeg ville vært veldig åpen med din mor. Fortalt henne at hun ikke hadde noen rett i å ta fra deg muligheten til å vite sannheten om din far. At du har betalt dyrt fordi hun tok et så grusomt valg den gangen. Jeg ville sagt at jeg var sint på henne, at jeg var forbannet på henne, at hun ikke hadde noen som helst rett i å ta fra deg pappaen din. Men jeg ville også fortalt henne at jeg var glad i henne. Og jeg ville takket henne for endelig å ha fortalt sannheten.

Og så ville jeg sagt at jeg forsøkte å tilgi henne...

 

 

Du har en vanskelig tid foran deg, HI. Men prøv å se om du greier å se om du kan tilgi din mor før hun dør. Ikke for hennes skyld, men for din egen skyld. Du kan likevel rase og være sint over all urettferdigheten du er blitt utsatt for, og du har flere sorger du må takle på en gang. Men for din egen del, prøv å se at, selv om det ikke var riktig måte å gjøre det på, så gjorde din mor det hun gjorde fordi hun var og er glad i deg. Hadde hun ikke vært så glad i deg så ville hun tatt med seg hemmeligheten i graven. Men hun valgte i stedenfor å gi deg muligheten til å få tilbake den pappaen hun stjal fra deg. Bare det er grunn til å tilgi.

 

Jeg håper du har gode personer rundt deg nå som du kan betro deg til og som kan støtte deg.

 

Sender deg en stor klem ❤

 

Anonymous poster hash: d0cfc...52c

For et fantastisk svar!! Det virker som HI er kjempeglad for at du tok deg tid. Jeg har også nominert deg til månedens innlegg

Enig i at dette bør nomineres! Men foreløpig er det vel bare månedens innlegg for september som ligger ute, og der er avgjørelsen tatt. Vi får passe på å huske å nominere dette når de starter kåring for oktober!

 

Anonymous poster hash: 11668...8ec

[GeeGee]

Tuller fælt når jeg skal svare. svaret mitt kom midt inni teksten. Skal se om jeg kan få rettet det.For et fantastisk svar!skal innrømme at da jeg så det laaange svaret, tenkte jeg først at dette gidder jeg ikke å lese.Nå er jeg glad jeg gjorde!Flott svart, nyansert og jeg blir rørt over at fremmede tar seg så god tid til å gi et så hjertevarmt svar!Skulle også ha nominert dette, men aner ikke hvordan. Kan noen hjelpe?(Ser ut som jeg fikset klipp og lim)

Vanligvis skriver man i tråden "Månedens innlegg/bruker for ...", men tråden for oktober er ikke kommet ennå. Send en PM til Anne Victoria med link til tråden, og hvilket innlegg i tråden du nominerer.

[Peggy Sue]

 

 

 

Huff, for et følelsesmessig dilemma du er kommet i.....

Der kom du meg i forkjøpet. Nominerer jeg også...men hvordan gjør man det?

 

Din mor er tydeligvis en person med dårlig dømmekraft som har tatt de valgene hun har gjort i livet - løyet om din far til rettsvesenet og andre, hindret deg fra å ha kontakt med din far, valgt en voldelig mann senere, ikke flyttet fra ham selv om det gikk ut over deg, selv om du ble misbrukt.

 

Det er rett og slett forferdelig. Jeg prøver å sette meg inn i hva du må føle nå, men da blir tankene bare kaotiske... så regner med at det er full krasj av alle mulige følelser i deg nå.

 

En ting skal du vite - du har rett til å ha alle de følelsene som nå kommer opp. Innlegget ditt er ikke egosentrisk i mine øyne.

 

Det er lett å si, men jeg tror du på et overordnet nivå er nødt til å akseptere at alle følelsene dine, selv om flere sikkert er motstridende, er naturlige. Både sorgen og sinnet og uforståeligheten, evt bitterhet osv.

 

Du er i en forferdelig situasjon, du står overfor å miste din mor, samtidig som du sikkert er så sint på henne at du på en måte ikke har lyst å se henne pga måten hun har sveket deg. Samtidig har du sorg over at du aldri har fått blitt kjent med din far, og sorgen over oppveksten din som har vært så mye verre enn den hadde trengt å være.

 

Uten tvil ville jeg ha bedt om hjelp av fagfolk, for jeg tror du vil trenge noen til å bearbeide tanker og følelser sammen med en tid fremover.

 

Du spør hvordan du skal leve med dette?

Selv om det er sørgelig sent, så har faktisk din mor valgt å fortelle deg dette nå. Hun kunne valgt å ikke fortelle deg det. Kanskje hun, nå som hun ligger for døden, for første gang greier å se konsekvensene av det hun har gjort. Det kan virke slik. Og det vil jeg tro må være grusomt vondt for henne, å innse at hennes egen stahet og egoisme har påført deg, som hun elsker, så mye smerte og tap.

Det er vanskelig å forstå at hun gjorde som hun gjorde. Men kanskje ligger litt av din løsning i å akseptere at, selv om det er vanskelig å forstå, så gjorde hun det fordi hun elsket deg, hun var redd for å miste deg.

Vet du nok om hennes egen oppvekst? Kanskje ligger det noe i hennes fortid som kan forklare hvorfor hun valgte som hun valgte. Kanskje du kan spørre henne om det?

Jeg skriver ikke dette for å forsvare din mor, men fordi det kanskje kan være lettere for deg å leve med om du greier å akseptere at hun gjorde det av kjærlighet - selv om det var en enormt egoistisk kjærlighet fra hennes side. En gang trodde hun - eller greide å overbevise seg selv om - at hun gjorde det som var best for deg.

 

Selv om hun nå vet at hun risikerer at du vender deg mot henne på hennes dødsleie, så har hun likevel valgt å fortelle deg sannheten. Man kan si at det kanskje er egoistisk å vente til nå å fortelle deg det. Men hun kunne risikerer å dø og vite at du ikke ville ha noe mer med henne å gjøre.

Så kanskje er det at hun nå har fortalt deg sannheten om din far det første oppriktige uegoistiske din mor noengang har gjort for deg....

Ved å fortelle deg dette gir hun deg muligheten til å bli kjent med din far på nytt. Hun gir deg og ham for første gang muligheten til å møtes hvor dere begge vet sannheten. Hvor ditt syn på ham ikke er farget av alt det negative din mor tidligere har løyet om ift ham, hvor du kanskje kan se ham som den han faktisk er. En mann som elsket deg nok til å kjempe for deg - ikke mange menn som gjorde det for 20+ år siden!

Og han vil få muligheten til å møte deg uten å føle at han må forsvare eller forklare eller bevise noe overfor deg.

 

Din mor har gitt deg muligheten til å få tilbake din far nå.

 

Så se om du kan finne det i ditt hjerte å tilgi din mor, og fortelle det til henne før hun dør. Kanskje skal du også kontakte din far og fortelle at din mor ligger på dødsleiet og har innrømmet alt. Kanskje trenger de to også å møtes før hun dør. I hvert fall kan det være greit å gi dem muligheten til det.

 

Du skriver at din far er veldig matcho. Men husk også at din far er den mannen som virkelig kjempet for å få beholde datteren sin hos seg. En mann som elsket deg så mye at han gikk inn i en nærmest håpløs kamp i forsøk på å få se deg vokse opp. Få menn gjorde det på den tiden, og enda færre vant frem i rettssaker - selv der mor ikke løy. Så din far må ha et stort rom i hjertet sitt for deg. Men skal jeg gjette, så har han trolig prøvd å låse og lukke og forsegle dette rommet - fordi det har vært for vondt for ham å ta tak i sorgen over å miste deg den gangen. Når man låser av følelser for å overleve følelsesmessig er det lett å virke litt "kald" eller "tøff".... eller matcho. Spesielt om han i utgangspunktet er litt "matcho" også. Min erfaring er at de ikke er så tøffe som de prøver å gi inntrykk av. Så husk at faren din er en mann som visste hva han hadde (deg!), men som mistet deg selv om han gjorde sitt aller beste for å få beholde deg i livet sitt. På toppen av tapet av deg så ble han urettmessig beskyldt for å være voldelig og alkoholmisbruker. Din far har hatt det tøft også.

Jeg kan tenket meg at han ikke helt har visst hvordan han skulle forholde seg til deg da dere møttes de to gangene. Han visste nok at du i 20 år hadde fått høre løgner om han, og at ditt syn på ham ville være preget av det. Hvorfor skulle du ikke tro din mor. Din mor som tilsynelatende hadde gjort alt som stod i sin makt for å beskytte deg - hvorfor skulle du ikke tro henne. Så jeg kan tenke meg at de to møtene mellom deg og din far var rimelig anstrengte? Husk også at din far trolig mest av alt ønsket å holde rundt deg, den datteren han var så inderlig glad i at han fikk da du ble født.

 

Selv om det ikke blir enkelt, så vil dere to nå få en mulighet til å bli kjent med hverandre uten at det henger en hel masse løgner over dere og farger dere. Nå kan dere begynne på nytt - om dere vil.

 

 

 

Jeg tror jeg ville vært veldig åpen med din mor. Fortalt henne at hun ikke hadde noen rett i å ta fra deg muligheten til å vite sannheten om din far. At du har betalt dyrt fordi hun tok et så grusomt valg den gangen. Jeg ville sagt at jeg var sint på henne, at jeg var forbannet på henne, at hun ikke hadde noen som helst rett i å ta fra deg pappaen din. Men jeg ville også fortalt henne at jeg var glad i henne. Og jeg ville takket henne for endelig å ha fortalt sannheten.

Og så ville jeg sagt at jeg forsøkte å tilgi henne...

 

 

Du har en vanskelig tid foran deg, HI. Men prøv å se om du greier å se om du kan tilgi din mor før hun dør. Ikke for hennes skyld, men for din egen skyld. Du kan likevel rase og være sint over all urettferdigheten du er blitt utsatt for, og du har flere sorger du må takle på en gang. Men for din egen del, prøv å se at, selv om det ikke var riktig måte å gjøre det på, så gjorde din mor det hun gjorde fordi hun var og er glad i deg. Hadde hun ikke vært så glad i deg så ville hun tatt med seg hemmeligheten i graven. Men hun valgte i stedenfor å gi deg muligheten til å få tilbake den pappaen hun stjal fra deg. Bare det er grunn til å tilgi.

 

Jeg håper du har gode personer rundt deg nå som du kan betro deg til og som kan støtte deg.

 

Sender deg en stor klem ❤

 

Anonymous poster hash: d0cfc...52c

 

Jeg nominerer deg til månedens innlegg..

Utrolig nyansert svar. Fikk meg virkelig til å tenke over ting selv

 

HI:

Jeg tror det meste her er sagt i nr 2 sitt svar. Så jeg sender deg heller en god klem og ønsker deg lykke, lykke til videre..

 

Umulig å sette seg inn i, men jeg ville forsøkt så godt jeg hadde kunnet å tilgi moren din og prøve å se din far fra et nytt lys og spør om hans side av saken,si at alle kort legges på bordet og fra i dag skal dere våge å være ærlige til hverandre, alle tre.

 

Anonymous poster hash: a24e3...51a

[Anonym bruker]

Da jeg leste Hi tenkte jeg at jeg skulle prøve å komme med noen velvalgte ord, men så leste jeg innlegg nummer to, og det har fått med seg alt jeg ville si og mere til, snakk om å være flink til å sette ting i perspektiv!

 

Til Hi:

For en grusom situasjon å være i! Du har fått mange gode råd av nummer to, så jeg skal ikke si så mye. Jeg er veldig enig med nummer to i at dette er en sjanse til å "få tilbake" pappaen din. Det er klart det har svirret opp mange vonde følelser, og de må du gi deg tid til å bearbeide. Men den nye muligheten som har dukket opp kan kanskje være noe å holde seg fast i nå mens ting stormer som verst. 

 

Så snakker nummer to om tilgivelse, og sier at du bør prøve å tilgi din mor, ikke for hennes del, men for din egen. Jeg er i prinsippet enig i det, og hvis du klarer det så er det flott, både for deg og henne. Men når din mor nå ligger på dødsleiet er det ikke sikkert du har tid å komme til en ektefølt tilgivelse.

 

Tilgivelse etter store svik kan ofte ta tid.Hvis du ikke rekker tilgi kan det hende det hadde vært godt, både for deg og din mor, om dere tok en samtale om det. Der du fortalte at du nå er for sint, såret, osv til å tilgi, men at du tror at du vil kunne tilgi henne senere, når du har fått bearbeidet følelsene. På den måten gir du deg selv mer tid til å jobbe gjennom følelsene, samtidig som du ikke senere vil sitte med en sår følelse av at din mor aldri fikk vite at du tilga henne.

 

Ser at svaret mitt handler mye om tilgivelse. Jeg mener på ingen måte at det er det viktigste her, det viktigste er at du får bearbeidet hva du føler, og at du har fått en ny sjanse i forhold til din far. Men der har innlegg nummer to sagt alt jeg ville ha sagt allerede, derfor dette fokuset på tilgivelse.

 

Varme tanker!

 

Du skriver det jeg egentlig tenkte ang tilgivelsen! Takk for at du satte ord på det!

 

# 2

 

Anonymous poster hash: d0cfc...52c

[Anonym bruker]

Da jeg leste Hi tenkte jeg at jeg skulle prøve å komme med noen velvalgte ord, men så leste jeg innlegg nummer to, og det har fått med seg alt jeg ville si og mere til, snakk om å være flink til å sette ting i perspektiv!

 

Til Hi:

For en grusom situasjon å være i! Du har fått mange gode råd av nummer to, så jeg skal ikke si så mye. Jeg er veldig enig med nummer to i at dette er en sjanse til å "få tilbake" pappaen din. Det er klart det har svirret opp mange vonde følelser, og de må du gi deg tid til å bearbeide. Men den nye muligheten som har dukket opp kan kanskje være noe å holde seg fast i nå mens ting stormer som verst. 

 

Så snakker nummer to om tilgivelse, og sier at du bør prøve å tilgi din mor, ikke for hennes del, men for din egen. Jeg er i prinsippet enig i det, og hvis du klarer det så er det flott, både for deg og henne. Men når din mor nå ligger på dødsleiet er det ikke sikkert du har tid å komme til en ektefølt tilgivelse.

 

Tilgivelse etter store svik kan ofte ta tid.Hvis du ikke rekker tilgi kan det hende det hadde vært godt, både for deg og din mor, om dere tok en samtale om det. Der du fortalte at du nå er for sint, såret, osv til å tilgi, men at du tror at du vil kunne tilgi henne senere, når du har fått bearbeidet følelsene. På den måten gir du deg selv mer tid til å jobbe gjennom følelsene, samtidig som du ikke senere vil sitte med en sår følelse av at din mor aldri fikk vite at du tilga henne.

 

Ser at svaret mitt handler mye om tilgivelse. Jeg mener på ingen måte at det er det viktigste her, det viktigste er at du får bearbeidet hva du føler, og at du har fått en ny sjanse i forhold til din far. Men der har innlegg nummer to sagt alt jeg ville ha sagt allerede, derfor dette fokuset på tilgivelse.

 

Varme tanker!

Hun er virkelig på det aller, aller siste nå.

Og jeg kommer ikke til å finne tilgivelse for henne. Altså, jeg glatter over, og smiler til henne og sier, jeg forstår, mamma, jeg vet det var vanskelig for deg, og trøster og klemmer og...

 

Man skal ikke tilgi alt , tror jeg. Jeg skal vokte meg vel for ikke å bli bitter, og jeg var allerede på forhånd i terapi, så jeg jobber meg gjennom dette..

Takk for alle tilbakemeldinger, det var veldig nyttig.

HI

 

Anonymous poster hash: 436dd...bec

[Iiiiik]

Hvis å tilgi moren din betyr å mene at det er greit, at du ikke bærer nag, at du aksepterer valget hennes, så tror jeg ikke det  er mulig. Hun har jo ikke bare valgt bort en god pappa fra hele oppveksten din, hun har også påført deg en dårlig stefar og en vond oppvekst. Det tenker jeg ikke at på noen måte er greit. Hvis tilgivelse betyr å se på dette som en utrolig dårlig vudering, en stor feil ved henne, men at du allikevel kan se noen gode egenskaper hos henne, at du kan tillate deg å å også huske de bra tingene, da tror jeg det er mulig. Det er så vanskelig å være rasende på en som er døende, det er så vondt å tenke at den moren som du snart mister - hun har sider du slett ikke liker. Jeg synes det er er flott at du fortsetter å glatte over, jeg tror ikke det ville være lettere for deg å gå videre uten henne hvis du ødelegger denne siste tiden ved å skjelle henne ut eller ved å nekte å treffe henne.

 

Jeg synes det er supert at du allerede har et terapeutisk forhold til noen, det trenger du sikkert nå. En stor klem til deg som står oppi så store ting. Bare det å se sin egen mor dø er jo belastende og når dette kommer i tillegg, så blir det nesten umenneskelig!

[Anonym bruker]

Din mor har vist en utrolig dårlig dømmekraft og er i mine øyne eg egoistisk menneske.

Hadde jeg slitt med problemer av den grad at jeg ikke kunne gitt barna min en god oppvekst, så hadde jeg overlatt omsorgen til barnefar visst han var mer stabil. Uansett hvor glad man er i barna sine og ikke vil miste dem, så tar man de beste valget for barna og i dette tilfelle kan man jo svært gjerne tro at det faktisk hadde vært bedre for deg å vokse opp hos far.

 

At mor i tillegg at løyet om far for å vinne omsorgsretten synes jeg er ganske grotesk. I slike saker tenker jeg stakkars menn som har så lite de skulle ha sagt tydeligvis.

 

 

Det eneste positive her er vel at din mor nå har innrømmet det tross alt og du kan gå i gang å bearbeide dette og kanskje ta kontakt igjen med din far for samtaler?

Anonymous poster hash: 73846...d07

[Anonym bruker]

 

Da jeg leste Hi tenkte jeg at jeg skulle prøve å komme med noen velvalgte ord, men så leste jeg innlegg nummer to, og det har fått med seg alt jeg ville si og mere til, snakk om å være flink til å sette ting i perspektiv!

 

Til Hi:

For en grusom situasjon å være i! Du har fått mange gode råd av nummer to, så jeg skal ikke si så mye. Jeg er veldig enig med nummer to i at dette er en sjanse til å "få tilbake" pappaen din. Det er klart det har svirret opp mange vonde følelser, og de må du gi deg tid til å bearbeide. Men den nye muligheten som har dukket opp kan kanskje være noe å holde seg fast i nå mens ting stormer som verst. 

 

Så snakker nummer to om tilgivelse, og sier at du bør prøve å tilgi din mor, ikke for hennes del, men for din egen. Jeg er i prinsippet enig i det, og hvis du klarer det så er det flott, både for deg og henne. Men når din mor nå ligger på dødsleiet er det ikke sikkert du har tid å komme til en ektefølt tilgivelse.

 

Tilgivelse etter store svik kan ofte ta tid.Hvis du ikke rekker tilgi kan det hende det hadde vært godt, både for deg og din mor, om dere tok en samtale om det. Der du fortalte at du nå er for sint, såret, osv til å tilgi, men at du tror at du vil kunne tilgi henne senere, når du har fått bearbeidet følelsene. På den måten gir du deg selv mer tid til å jobbe gjennom følelsene, samtidig som du ikke senere vil sitte med en sår følelse av at din mor aldri fikk vite at du tilga henne.

 

Ser at svaret mitt handler mye om tilgivelse. Jeg mener på ingen måte at det er det viktigste her, det viktigste er at du får bearbeidet hva du føler, og at du har fått en ny sjanse i forhold til din far. Men der har innlegg nummer to sagt alt jeg ville ha sagt allerede, derfor dette fokuset på tilgivelse.

 

Varme tanker!

Hun er virkelig på det aller, aller siste nå.

Og jeg kommer ikke til å finne tilgivelse for henne. Altså, jeg glatter over, og smiler til henne og sier, jeg forstår, mamma, jeg vet det var vanskelig for deg, og trøster og klemmer og...

 

Man skal ikke tilgi alt , tror jeg. Jeg skal vokte meg vel for ikke å bli bitter, og jeg var allerede på forhånd i terapi, så jeg jobber meg gjennom dette..

Takk for alle tilbakemeldinger, det var veldig nyttig.

HI

 

Anonymous poster hash: 436dd...bec

 

Den eneste grunnen til at hun har fortalt deg dette er for å få god samvittighet selv. Du er i din fulle rett til å fortsette å være sint på henne, men for din egen skyld kan det hende det vil være godt for deg å tilgi etter hvert. 

Jeg vil foreslå at du sier det rett til henne at du er voldsomt skuffet over det hun gjorde den gangen og at du ikke er villig til å tilgi henne hverken det eller de dårlige forholdene hun lot deg vokse opp under, men at du i det minste er taknemlig for å ha fått vite sannheten nå slik at du kan tilgi din far for ikke å ha vært der for deg. Dette gir deg kansje en mulighet til at godt forhold til ham nå. Det synes jeg du skulle ta med deg.

 

Anonymous poster hash: beaa0...f62