Gå til innhold

Vakler i forhold til flere barn.


Februarmamma 2011 og 14?

Anbefalte innlegg

Uff, jeg vingler litt inni meg for tiden. Vi er i en IVF-prosess for å få søsken til vår sønn som blir minst 3,5 år når han blir storebror hvis det klaffer på neste forsøk. Vi har altid sett for oss 2 barn, med ca 2-3 års mellomrom. Jeg hadde en tøff spedbarnstid og hadde endelig kommet i noenlunde fysisk form for ca 1 år siden. førstemann kom på første Ivf- forsøk den gangen, så jeg hadde i hodet mitt at jeg kom til å bli mor til 2 før jeg blir 40 (hvilket skjer i desember). Hvis jeg tenker på lang sikt så er jeg ikke i tvil om at jeg ønsker søsken ve ledig strekt. Og det for guttungen sin skyld. Tenker på hvor stor glede jeg se lv har av søsken nå i voksen alder, og hvor stor glede guttungen har av kusinene sine! På den andre side har jeg nå funnet en hverdag som fungerer, har tatt opp hobbyen/treningen min, har sagt nei til flere fristende jobbtilbud, gruer meg til ny runde bekkenløsning, amming, og å gå hjemme med spedbarn. Samtidig som jeg gleder meg sinnsykt på guttungens vegne (flere i barnehagegruppa har fått og venter ny bebi, og han leker med dukka si og sier han er storebror). Nå er mensen på gang og jeg skal ringe inn for å avtale ny oppstart for fryseforsøk i eller over helgen. Trur jeg bare biter sammen og fullfører dette og evt. Neste fryseforsøk. Deretter er vi tomme for embryon og må ta stilling til ny full runde....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

jeg tror mange kan vingle litt når de har hatt tung spedbarnstid, og nå har funnet roen i livet igjen  :)

en skal jo ikke få barn fordi andre får barn, om dere ønsker søsken til barnet dere har er det bare å hoppe i det. høres ut som du har stabil jobb iom du ikke har byttet jobb, så det er jo iallefall på plass. det går nok bra skal du se! håper du har noen å støtte deg til i prøveperioden, hvis ikke er vi jo mange her inne  :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner meg så godt igjen i forhold til søsken. Alle barna i bhg til sønnen min har søsken utenom han. Han prater stadig vekk om baby og spør om jeg har baby i magen. Selv er jeg så glad fordi jeg har søsken, noe jeg også ønsker for min sønn.. Tror mitt barn er ca like gammelt som ditt, han blir tre i begynnelsen av februar.. Akkurat nå har jeg veldig lyst på søsken til han, men ser overhodet ikke frem til et svangerskap og spedbarnstid.. Jeg nyter tiden nå som han er blitt "stor" og trives med å være i arbeid, ha tid til hobby og trening. Ikke minst har kroppen endelig blitt normal etter svangerskapet(hadde litt problemer med vekt osv),

Jeg hører egentlig ikke til her inne da jeg ikke er over 35 år. Vi er heller ikke i noe prosess rundt ivf eller lignende(sønnen ble til rask på den vanlige måten).. Forvillet meg inn her og ville bare formidle at jeg sliter litt med de samme problemstillingene i forhold til søsken.

Lykke til. 

 



Anonymous poster hash: 47691...c8e
Lenke til kommentar
Del på andre sider

nektarina: kanskje du kan få ekstra oppfølging under graviditet og fødsel  :) 

vi ønsker oss veldig en til, men vet ikke om vi er så heldige å få en til!! -så vi er i mange slags situasjoner  :)bare dere kan finne ut om dere vil! lykke lykke til i tenking og grubling som snart blir et valg  :)  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Jeg har også vaklet; pga jobb og har hyperemesis i svangerskapene som gjør at jeg er helt gåen i ni mnd som er helt (!) forferdelig + får ikke fulgt opp barn eller mann i hele svangerskapet. Men har landet på at det er verdt det. Jobb får være jobb og karrieren får heller dyrkes senere. Og får familien så er det bare noen mnd før livet blir som normalt igjen. Tror det blir fab for hele familien når et lillenurk kommer (gitt at jeg kan bli gravid da....) lykke til hva enn dere velger.😊 Klem

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Annonse

Nå sitter vi og vurderer nummer 3. Har alltid tenkte at jeg skulle ha 3 barn, men har 3 -4 måneder i starten av svangerskapet som er helt fryktelig. De to jeg har begynner også å bli store og det er så deilig. De styrer seg mye selv om morgenen nå og det er deilig for de er noen skikkelige morgenfugler. Synes 0-1 år er SLITSOMT og alt overskudd forsvinner fra oss. Min mann mener vi ikke kommer til å angre om 10 år;) men at vi kanskje gjør det innimellom på veien.

Vil det være verd det, skal vi bare bite tennene sammen? Man sier jo at man ikke angrer på de barna man har fått....

 

Anonymous poster hash: c60f9...c04

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Kransekakestanga

Jeg er nå gravid med nr. 3 og er i uke 36.

Mine to gutter er 13 og 18 år! Da minstemann ble født fikk jeg fødselsdepresjon og har ikke turt å bli gravid før nå. 13-åringen gleder seg stort til å bli storebror, og jeg vet at han kommer ti å være kjempeflink til å ta seg av lillesøsteren sin. 

Jeg er litt redd for å oppleve en ny fødselsdepresjon, men jeg får god oppfølging av jordmor og psykiater så tror nok dette skal gå veldig bra.

Gleder meg veldig til å bli småbarnsmamma igjen, da livssituasjonen vår jo er helt annerledes nå enn den var da vi fikk de to andre barna. Føler meg mye roligere, har økonomien på stell og har mulighet til å være hjemme med lillejenta i flere år dersom jeg får lyst til det.

 

Aldersforskjellen på barna har jeg aldri tenkt på en gang. Mellom de to eldste er det 6 år, og de er perlevenner. Har aldri kranglet og er mye sammen selv om eldstemann akkurat har flyttet ut for å gå på høyskole. Jeg var selv 14 år da jeg fikk en lillesøster og vi har et kjempefint og nært forhold.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...