Gå til innhold

Se også disse forumene:
Kvinneguiden Doktor Online
Foto

Suicidal barnefar


  • Logg inn for å svare
1 svar til dette emnet

#1 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 413 512 Innlegg:

Skrevet 02 desember 2011 - 00:51

Jeg og min tidligere samboer er ikke lenger sammen, men venter barn sammen i februar. Jeg har lenge visst at han sliter psykisk, og forslo lenge før bruddet at han trenger noen å snakke med, men han mente at han hadde det bra og noe sånt ville bare ødlegge for ham. Han har vokst opp med en alkoholisert far, og mye vold i hjemmet, han ble også utsatt for en grov voldtekt i ung alder, men ikke tatt imot noe hjelp for å bearbeide sine vonde opplevelser. For oss rundt ham er det helt tydelig at han skulle vært i terapi e.l for lenge siden. Noen "personlighetstrekk" hos ham er ren egoisme og manglende empati, og kunne til tider være rett og slett slem, som var grunnen til at jeg gikk fra ham. Er av typen som slipper helvette løst om han ikke får det som han har tenkt det, kompromiss er utelukket. For noen uker siden prøvde han å ta livet av seg, og ble lagt inn på ett psykisk sykehus, og jeg tenkte at han kanskje nå ville ta imot hjelp, spesielt siden han sier at han gleder seg til barnet kommer og vil gjøre alt for henne.. Det gikk bare noen dager før han "kjedet seg", som han sa, og skrev seg ut. Viser ingen interesse for å ta imot hjelpen som nå står klar for ham. Hele svangerskapet mitt har vært svært slitsomt pga han, da han skal krangle med meg om det minste ting, og det har gått så langt at han er blokkert på alle sosiale medier og telefon. Jeg lurer rett og slett på om noen har opplevd noe lignende, eller har noen gode tips og triks for hvordan jeg skal takle dette?

Forumtråden fortsetter under...

#2 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 413 512 Innlegg:

Skrevet 10 desember 2011 - 18:49

Jeg har ikke opplevd noe lignende. Er du hans nærmeste? Hvis ikke ville jeg prøvd å få familie/hans nærmeste til å "ta ansvar" for han. Du har egentlig nok med deg selv. Hva med å skrive et brev, der du er veldig tydelig? "Slik opplever jeg deg..." "Du sier at du vil gjøre alt for barnet, da forventer jeg at du... " Få frem at du ikke klandrer han, han har hatt det tungt og det er normalt å få ettervirkninger etter en slik bakgrunn! Han må tro på at han kan få hjelp og føle seg bedre, men det tar tid og mye innsats. Jeg vet ikke om dette var noe hjelp.. Jeg kan ikke forestille meg hva du går gjennom, men jeg er veldig opphengt i å få sagt ting tydelig en gang for alle. Sender deg gode tanker!


Annonse