Hvordan fortelle barna at mamma er død?

[Anonym bruker]

Jeg har omsorgen for mine to søstre, og nå har jeg akkurat fått telefon om at mamma er død. Dette var ikke ventet, men hun har selv valgt å forlate oss

Hvordan skal jeg fortelle dem det? Begge er barnehagebarn

Har ikke ord til å skrive så mye nå, vil bare kaste opp! Er livredd, føler at alt er mi feil Er mi feil at mamma ikke har omsorgen, og nå må jentene vokse opp uten mamma på grunn av et valg jeg har tatt! Hvordan ende skal jeg i det hele og store begynne i?

 

Anonymous poster hash: 3c24c...200

[Krisa71]

Kjære deg.Kondolerer, det var trist å lese.

Først vil jeg si at det ikke er din feil noe av dette, din mor var muligens ikke frisk nok til å ivareta små barn, og barns ve og vel kommer alltid først.

 

Jeg synes du kan ringe legevakten og få litt bistand ift når du skal fortelle søstrene dine at mamma er død. Du skal ikke stå i en slik situasjon alene.

 

Sender deg en god klem i tankene, og husk inderlig på at du gjorde rett da du valgte.

[☆☆☆]

Du har ikkje skuld i dødsfallet. Livsviljen er noko av det sterkaste i oss, og ein er veldig sjuk når ein greier å trosse denne.

 

Ikkje noko lett måte å seie det på. Barn skjønar ikkje omskrivingar på samme måte som voksne, så du må nok vere tydelig og bruke ordet død. Mange barn er ikkje heilt inneforstått med det permanente i tilstanden og du kan nok oppleve at dei lurer på kor lenge ho er død. Har kommunen omsorgsberedskap vil eg føreslå at du søker hjelp der både til deg og dei små.

 

Kondolerer ♡

[Anonym bruker]

Kondolerer, det var utrolig trist å lese. Tror også du må være ganske direkte med dem, selv om det kan være vanskelig. Søk hjelp fra omgivelsene dine, det kan du trenge nå. 

 

Uansett hva som er årsaken til at du har omsorgen for barna og hva din mor evt har gitt som grunn for å velge å avslutte livet, så er dette IKKE din skyld! Hvis man velger å avslutte livet selv, så er man rett og slett bare veldig syk og det er ingen sin skyld. 

Anonymous poster hash: 5d244...7fa

[Anonym bruker]

Kjære deg,

 

Kondolerer!

 

Var det du som skrev tråden her i fjor høst ang moren din og søstrene dine? I så fall er dette ikke din «feil», du reddet søstrene dine fra en uholdbar situasjon. Fryktelig leit at moren deres valgte å avslutte livet i stedet for å gjøre grep så hun igjen kunne være en del av hverdagen deres, men det er ikke din skyld!! Jeg har tenkt på deg og søstrene dine ofte siden du skrev her i høst. Du var utrolig strek da. Og du gjorde det som var best for søstrene dine. Ønsker dere alle tre alt godt. Er ellers enig i at du bør prøve å få noen til å være sammen med deg når du forteller det til søstrene dine.

 

Varm klem fra meg

 

Anonymous poster hash: 6ff95...823

[Anonym bruker]

Kondolerer! Nå har du det jammen tøft!

Det er IKKE din skyld at din mor valgte å ta sitt eget liv. Det var hennes liv og hennes ansvar uansett hva du eller andre gjorde.

 

Som flere foreslår her, hør om kommunen din har noen som kan hjelpe deg med å fortelle barna det. I min kommune har de noe som heter livskrisehjelpen. Kanskje noe liknende finnes i din kommune? Du kan kanskje kontakte helsestasjonen? Fastlege?

 

Sendre deg en varm klem og mot og styrke i en tøff situasjon

 

Anonymous poster hash: e26f2...c0c

[Anonym bruker]

Spesielt at du har fått tlf om at din mor er død. Det er ikke lov å formidle slik uventet informasjon over tlf, så rart at presten ikke kom på døra. Eventuelt politi. En av mange grunner til at det gjøres slik, er at man ikke skal sitte igjen med tusen spørsmål, pluss hjelp til å vite hvordan fortelle til barn osv. Så helt ærlig, tror jeg dette er oppdiktet.

 

Anonymous poster hash: 3fdfc...522

[Anonym bruker]

Spesielt at du har fått tlf om at din mor er død. Det er ikke lov å formidle slik uventet informasjon over tlf, så rart at presten ikke kom på døra. Eventuelt politi. En av mange grunner til at det gjøres slik, er at man ikke skal sitte igjen med tusen spørsmål, pluss hjelp til å vite hvordan fortelle til barn osv. Så helt ærlig, tror jeg dette er oppdiktet.

 

Anonymous poster hash: 3fdfc...522

Dust. Jeg fikk og beskjed over tlf om at min mor var død. Hvis dette er en sann historie. , snakk om å legge sten til byrden. Finnes ingen lov som sier at man ikke kan formidle over tlf.

Hi: si det som det er, men du kan gjerne pynte litt på sannheten når de er så små. Ryktene kommer sikkert til å gå og disse små er jo utrolige til å snappe opp ting de hører.

Kondolerer så mye.

 

Anonymous poster hash: d0021...4ac

[Anonym bruker]

Spesielt at du har fått tlf om at din mor er død. Det er ikke lov å formidle slik uventet informasjon over tlf, så rart at presten ikke kom på døra. Eventuelt politi. En av mange grunner til at det gjøres slik, er at man ikke skal sitte igjen med tusen spørsmål, pluss hjelp til å vite hvordan fortelle til barn osv. Så helt ærlig, tror jeg dette er oppdiktet.

 

Anonymous poster hash: 3fdfc...522

Nå må du slutte å tulle! Jeg fikk også beskjed om min mors død over tlf av en bekjent. Ikke snakk om ting du ikke vet noe om.

 

Kjære, HI. Det er en fryktelig vanskelig situasjon du er i. Jeg støtter meg til de ovenfor som sier at du kan be om hjelp til dette. Hør med helsestasjon, fastlege, kommunen har gjerne en psykiatrisk helsearbeider med ansvar for barn og unge.

 

Klem til deg

 

Anonymous poster hash: 00501...75f

[Anonym bruker]

Kjære hi!

Kondolerer så mye.

Syns du skal ta kontakt med kommunens kriseteam, de hjalp en venninne mye når hennes mann tok sitt eget liv, de var å behjelpelig på å formidle det til barna, som å er Bhg barn.

Å det er ikke din skyld!

Sender deg en stor klem.

 

Anonymous poster hash: 51f05...12a

[Anonym bruker]

Det skal være et kriseteam i alle kommuner, og du kan ringe de og evnt få de til å komme hjem til deg og være med både deg og ungene når de får beskjed. kanskje hjelpe deg med å snakke med barna. se på hjemmesiden til kommunen og finn tlf. kondolerer.

Anonymous poster hash: 3985a...0c8

[Anonym bruker]

Kjære deg,

 

Kondolerer!

 

Var det du som skrev tråden her i fjor høst ang moren din og søstrene dine? I så fall er dette ikke din «feil», du reddet søstrene dine fra en uholdbar situasjon. Fryktelig leit at moren deres valgte å avslutte livet i stedet for å gjøre grep så hun igjen kunne være en del av hverdagen deres, men det er ikke din skyld!! Jeg har tenkt på deg og søstrene dine ofte siden du skrev her i høst. Du var utrolig strek da. Og du gjorde det som var best for søstrene dine. Ønsker dere alle tre alt godt. Er ellers enig i at du bør prøve å få noen til å være sammen med deg når du forteller det til søstrene dine.

 

Varm klem fra meg

 

Anonymous poster hash: 6ff95...823

Om det er du som skreiv i haust, så har eg og tenkt mykje på deg og søskena dine.

 

Mor di valgte å ta sitt eige liv. Ho har nok ikkje hatt det så godt med seg sjølv, og ho har nok visst at oppførselen hennar, måten ho behandla ungane sine på, ikkje var på nokon måte god nok. Kanskje ho tenkte at de hadde det betre uten ho. Kanskje ho var skjemd.

 

Ein ting er sikkert, og det er at om det er du som skreiv i haust, så gjorde du det rette då du tok grep om syskena dine. Hadde du ikkje vore den ansvarlege personen du er, så hadde syskena dine hatt ein forferdeleg oppvekt saman med mor si. No har dei sjansen til å få det så mykje, betre saman med deg.

 

Det er ikkje din feil. Du har gjort alt rett. Det er mor di sin feil. Ho gjorde ikkje jobben sin.

 

Anonymous poster hash: 7febb...b08

[SpirenMin]

Kondolerer. Signerer de som tipser om kriseteam, kommunen skal ha dette, og en tlf til legevakt eller politi burde gi deg kontaktinformasjon. Disse skal gjerne komme på banen av seg selv, men jeg vet godt at ikke alle kommuner har rutiner som fungerer.

 

Da vi måtte fortelle tantebarna mine (en under 5 år, en under 10 år) at moren var død og hadde tatt livet sitt, så fikk vi gode råd fra presten. Han ba oss om å velge ord som de forstår, for eksempel at moren hadde en sykdom i hodet sitt, som gjorde at hun ikke klarte å leve mer. Vi forklarte også hvordan hun gjorde det, fordi fantasien løp løpsk og det ble snakk om sverd og pistoler ganske raskt. Fantasien var mye verre enn realiteten. Vi brukte masse tid på å snakke med barna om denne sykdommen, at den ikke kom fordi de ikke hadde rydda rommene sine, at det ikke var fordi hun ikke var glad i dem, og vi ga svar på alle spørsmål barna kom med. Alt ble besvart, men vi valgte jo selvfølgelig ord som barna kunne forstå. Ordet selvmord ble forklart, fordi de jo hørte at vi voksne brukte ordet. Vi ville inkludere barna så mye som mulig, men på barnas premisser. Noe av det viktigste er å ha i bakhodet at barn har en unik og verdifull evne til å legge sorgen tilside, leke godt med vennene sine, le og virke lykkelige, for så å kjenne på sorgen igjen senere. Dette må de få lov til, det er en sunn reaksjon som hjelper dem til å håndtere sorgen i mindre porsjoner. Barn må aldri få skyldfølelse for at de ber om å få gå ut og leke eller være med venner.

 

Håper du får god støtte fra noen rundt deg. Jeg vet ingenting om forhistorien deres, men dersom du ønsker å snakke om dette så er du hjertelig velkommen til å sende en pm :-) Det finnes lokalavdelinger av LEVE (landsforeningen for etterlatte ved selvmord) i de fleste fylker, de er veldig behjelpelige med å sette deg i kontakt med de rette instanser. De er også selv etterlatte eller fagpersoner, og kan være en god støtte i en tøff tid.

[SpirenMin]

Forresten, dette er ikke din feil!!! Enhver har ansvar for egne handlinger, og på de andre som skriver her så skjønner jeg at du har tatt ansvar for søstrene dine og berget dem ut av en uholdbar situasjon. At moren din tok livet sitt er ikke ditt ansvar eller din feil på noe vis!!!

[Anonym bruker]

Spesielt at du har fått tlf om at din mor er død. Det er ikke lov å formidle slik uventet informasjon over tlf, så rart at presten ikke kom på døra. Eventuelt politi. En av mange grunner til at det gjøres slik, er at man ikke skal sitte igjen med tusen spørsmål, pluss hjelp til å vite hvordan fortelle til barn osv. Så helt ærlig, tror jeg dette er oppdiktet.

 

Anonymous poster hash: 3fdfc...522

Hva er det med sånne som deg?! Er det jævlig kaldt etter at hjertet ditt frøs til is?! Jeg vil tro at de aller, aller fleste dødsbudskap formidles per telefon. Presten på døren er svært uvanlig. Hva fikk du ut av å skrive dette? Føler du deg flink som gjennomskuet henne? Gratulerer! Har du rett har du ikke oppnådd noe, tar du feil har du antakelig ødelagt mye for en som alt har det grusomt. Så nyt innsatsen din litt skikkelig nå....

 

Hi: kondolerer ❤️ dette var trist å lese!

 

Anonymous poster hash: f3e21...b1f

[Honningmelon]

Jeg er sikker på at det er en god grunn for at det er du som har omsorgen for dine to små søstre. Og at mammaen din valgte å avslutte livet er ikke noe du har ansvar for. Det er et valg hun tok. Selv om jeg ikke vet noe om din situasjon, så vil jeg anta at du har sett at dine søstre ikke har det bra og du gjorde noe med det. Det er kjempebra! Du har ikke gjort noe feil.

[Anonym bruker]

Tusen takk for de gode ordene. Jeg har lest dem tidligere, men ikke orket å svare. Nå begynner ting smått å roe seg for dagen, jentene er omsider sovnet og jeg skal se om jeg får meg litt søvn nå. 
Jeg fortalte dem det da de våknet, tenkte at de hadde behov for den søvnen de kunne få. Før jentene våknet satt jeg å leste en del om hvordan jeg kunne forklare dette. Fikk grått litt ifra meg før de våknet, så jeg klarte høvelig greit å forklare hva som hadde skjedd og svarte mitt beste på spørsmålene de hadde. 
 

Kjære #7, jeg fikk telefon ifra en kjenning av mamma. Derfor fikk jeg vite det via telefon og ikke gjennom prest eller politi. Vi hadde presten på et langt besøk i formiddag, så vi har fått god oppfølging og hjelp.

 

Ja, det var jeg som hadde det innlegget i høst. Prøvde å gjøre om på alderen for at dere kanskje ikke skulle kjenne det igjen.

Hi

Anonymous poster hash: 3c24c...200

[Roselilly]

 

Tusen takk for de gode ordene. Jeg har lest dem tidligere, men ikke orket å svare. Nå begynner ting smått å roe seg for dagen, jentene er omsider sovnet og jeg skal se om jeg får meg litt søvn nå. 

Jeg fortalte dem det da de våknet, tenkte at de hadde behov for den søvnen de kunne få. Før jentene våknet satt jeg å leste en del om hvordan jeg kunne forklare dette. Fikk grått litt ifra meg før de våknet, så jeg klarte høvelig greit å forklare hva som hadde skjedd og svarte mitt beste på spørsmålene de hadde. 

 

Kjære #7, jeg fikk telefon ifra en kjenning av mamma. Derfor fikk jeg vite det via telefon og ikke gjennom prest eller politi. Vi hadde presten på et langt besøk i formiddag, så vi har fått god oppfølging og hjelp.

 

Ja, det var jeg som hadde det innlegget i høst. Prøvde å gjøre om på alderen for at dere kanskje ikke skulle kjenne det igjen.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 3c24c...200

 

 

Kjære deg! Jeg har også tenkt på deg ofte og hvordan det går med deg og søsknene dine. Sist bare for noen få dager siden.

 

Forferdelig trist at det gikk slik med din mor. Men du må aldri tenke at dette var din feil!

Du har ikke gjort noe feil ift søsknene dine og omsorgen for dem. Det tror jeg du innerst inne vet også.

 

Det at din mor dessverre valgte det hun nå gjorde, det bekrefter at det var riktig at du fikk søstrene dine bort i høst. Din mor var rett og slett altfor syk til å ha ansvar for to små barn. Og det ville ikke vært riktig at søstrene dine skulle fått ødelagt hele sin barndom og oppvekst for å holde din mor delvis til stede. Ut fra det du fortalte sist så ville nok ikke din mor ha blitt noe bedre når du flyttet hjemmefra. Og det ville ikke vært forsvarlig at søstrene dine bodde der alene uten deg.

 

Jeg tror at din mor innerst inne var glad for at du er den du er og at hun var trygg på at du vil ta godt vare på søstrene dine ♡

 

Selv om det sikkert var vondt for moren din å miste omsorgen for jentene, så er jeg sikker på at hun forstod at hun ikke greide å ta seg av dem slik hun burde ha gjort. Det må ha vært vondt og tøft for henne å innrømme det. Men jeg er sikker på at hun visste at det var sant.

Men uansett hvor tøft og vondt det har vært for henne, så er det i seg selv bare en liten del av de problemene hun har hatt, og det er ikke årsaken til at hun valgte å gjøre det hun gjorde nå.

Hun har hatt problemer siden du selv var lita, og hun hadde ikke greid å gjøre noe med det. Derfor var det riktig å viktig at du tok ansvar og skapte en trygg tilværelse for søstrene dine.

 

Om du skulle høre at moren din i sinne eller frustrasjon eller sorg har sagt noe annet, så husk at hun har vært syk i mange år, og at du ikke kunne gjort noe fra eller til ift det som nå har skjedd.

Hun var syk, og derfor gjorde hun det hun gjorde. Det var ikke din feil, og det var ikke fordi du fikk omsorgen for søstrene dine. Om din mor hadde tatt imot hjelp så kunne hun ha snudd livet sitt og fått tilbake omsorgen for søstrene dine, om det var forsvarlig for dem. Men moren din greide ikke det, hun var for syk og sliten til å kjempe mer.

 

Uendelig trist at dere mister henne på denne måten. Men du skal vite én ting, og det er at din mor helt sikkert visste at du skaper en god tilværesle for søstrene dine.

 

Tvil aldri på at du gjorde riktig i høst!

At din mor valgte å forlate livet nå kunne ha skjedd uansett. Og det ville vært mye verre om dette skjedde når småjentene var alene med henne, eller at de fant henne først. Det har du skånet dem for.

 

Din mor har hatt det vondt i mange år og det har garantert vært vondt for henne å vite at hun aldri har greid å stille opp for hverken deg eller søstrene dine slik dere fortjente. Men hun ga dere livet, og hun vil alltid være mammaen deres. Selv om hennes personlige problemer skapte så mye problemer og hun til tider virket og handlet veldig egoistisk, så er jeg sikker på at hun var inderlig glad i dere - også når hun ikke greide å vise det ordentlig eller handle riktig overfor dere.

Dere må leve med virkningen av at hun ikke greide å strekke til som mamma. Men se om dere greier å huske henne med det som var godt i henne også.

 

Du tok et valg i høst, et valg som var voksnere og modnere enn de fleste andre på din alder ville greid. Du tok et vanskelig valg. Men du tok også et valg basert på kjærlighet. Kjærligheten til dine søstre. Og i at du turde å gjøre det, så tok du også et valg basert på kjærlighet til din mor. Ved å ta det vanskelige valget i høst så sparte du din mor fra at hennes problemer ville ødelegge dine to små søstre. For det er lite trolig at begge de to ville greid å takle oppveksten like godt som det du utrolig nok har gjort, hvis du ikke tok ansvar i høst og ba om hjelp - og hvis du ikke hadde tatt ansvaret for dem i mange år allerede.

 

Ved å be om hjelp i høst så ga du også din mor en stor gave - vissheten om at hennes problemer ikke ødela småjentene, vissheten om at dere alle tre ble tatt godt vare på og fulgt opp, vissheten om at du tar vare på søstrene dine. Jeg håper du en dag greier å se det slik, for det er slik jeg ser på dine handlinger - du har handlet i kjærlighet både overfor dine søstre og din mor. Og det er jeg sikker på at hun også visste, selv om hun som syk kanskje ikke har greid å gi uttrykk for det.

 

Jeg håper inderlig at du og søstrene dine får all den hjelp dere måtte trenge fremover!

 

Ta godt vare på deg selv!

 

Sender deg en stor og varm klem ♡

[Anonym bruker]

Snufs.. du har fått så mange fine ord og jeg er dårlig på sånt så vil bare gi deg en stor god klem! <3

 

Anonymous poster hash: f8c92...e65

[Anonym bruker]

Link til innlegget i høst?

 

Anonymous poster hash: 268e0...8eb

[Anonym bruker]

 

 

Tusen takk for de gode ordene. Jeg har lest dem tidligere, men ikke orket å svare. Nå begynner ting smått å roe seg for dagen, jentene er omsider sovnet og jeg skal se om jeg får meg litt søvn nå. 

Jeg fortalte dem det da de våknet, tenkte at de hadde behov for den søvnen de kunne få. Før jentene våknet satt jeg å leste en del om hvordan jeg kunne forklare dette. Fikk grått litt ifra meg før de våknet, så jeg klarte høvelig greit å forklare hva som hadde skjedd og svarte mitt beste på spørsmålene de hadde. 

 

Kjære #7, jeg fikk telefon ifra en kjenning av mamma. Derfor fikk jeg vite det via telefon og ikke gjennom prest eller politi. Vi hadde presten på et langt besøk i formiddag, så vi har fått god oppfølging og hjelp.

 

Ja, det var jeg som hadde det innlegget i høst. Prøvde å gjøre om på alderen for at dere kanskje ikke skulle kjenne det igjen.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 3c24c...200

 

 

Kjære deg! Jeg har også tenkt på deg ofte og hvordan det går med deg og søsknene dine. Sist bare for noen få dager siden.

 

Forferdelig trist at det gikk slik med din mor. Men du må aldri tenke at dette var din feil!

Du har ikke gjort noe feil ift søsknene dine og omsorgen for dem. Det tror jeg du innerst inne vet også.

 

Det at din mor dessverre valgte det hun nå gjorde, det bekrefter at det var riktig at du fikk søstrene dine bort i høst. Din mor var rett og slett altfor syk til å ha ansvar for to små barn. Og det ville ikke vært riktig at søstrene dine skulle fått ødelagt hele sin barndom og oppvekst for å holde din mor delvis til stede. Ut fra det du fortalte sist så ville nok ikke din mor ha blitt noe bedre når du flyttet hjemmefra. Og det ville ikke vært forsvarlig at søstrene dine bodde der alene uten deg.

 

Jeg tror at din mor innerst inne var glad for at du er den du er og at hun var trygg på at du vil ta godt vare på søstrene dine ♡

 

Selv om det sikkert var vondt for moren din å miste omsorgen for jentene, så er jeg sikker på at hun forstod at hun ikke greide å ta seg av dem slik hun burde ha gjort. Det må ha vært vondt og tøft for henne å innrømme det. Men jeg er sikker på at hun visste at det var sant.

Men uansett hvor tøft og vondt det har vært for henne, så er det i seg selv bare en liten del av de problemene hun har hatt, og det er ikke årsaken til at hun valgte å gjøre det hun gjorde nå.

Hun har hatt problemer siden du selv var lita, og hun hadde ikke greid å gjøre noe med det. Derfor var det riktig å viktig at du tok ansvar og skapte en trygg tilværelse for søstrene dine.

 

Om du skulle høre at moren din i sinne eller frustrasjon eller sorg har sagt noe annet, så husk at hun har vært syk i mange år, og at du ikke kunne gjort noe fra eller til ift det som nå har skjedd.

Hun var syk, og derfor gjorde hun det hun gjorde. Det var ikke din feil, og det var ikke fordi du fikk omsorgen for søstrene dine. Om din mor hadde tatt imot hjelp så kunne hun ha snudd livet sitt og fått tilbake omsorgen for søstrene dine, om det var forsvarlig for dem. Men moren din greide ikke det, hun var for syk og sliten til å kjempe mer.

 

Uendelig trist at dere mister henne på denne måten. Men du skal vite én ting, og det er at din mor helt sikkert visste at du skaper en god tilværesle for søstrene dine.

 

Tvil aldri på at du gjorde riktig i høst!

At din mor valgte å forlate livet nå kunne ha skjedd uansett. Og det ville vært mye verre om dette skjedde når småjentene var alene med henne, eller at de fant henne først. Det har du skånet dem for.

 

Din mor har hatt det vondt i mange år og det har garantert vært vondt for henne å vite at hun aldri har greid å stille opp for hverken deg eller søstrene dine slik dere fortjente. Men hun ga dere livet, og hun vil alltid være mammaen deres. Selv om hennes personlige problemer skapte så mye problemer og hun til tider virket og handlet veldig egoistisk, så er jeg sikker på at hun var inderlig glad i dere - også når hun ikke greide å vise det ordentlig eller handle riktig overfor dere.

Dere må leve med virkningen av at hun ikke greide å strekke til som mamma. Men se om dere greier å huske henne med det som var godt i henne også.

 

Du tok et valg i høst, et valg som var voksnere og modnere enn de fleste andre på din alder ville greid. Du tok et vanskelig valg. Men du tok også et valg basert på kjærlighet. Kjærligheten til dine søstre. Og i at du turde å gjøre det, så tok du også et valg basert på kjærlighet til din mor. Ved å ta det vanskelige valget i høst så sparte du din mor fra at hennes problemer ville ødelegge dine to små søstre. For det er lite trolig at begge de to ville greid å takle oppveksten like godt som det du utrolig nok har gjort, hvis du ikke tok ansvar i høst og ba om hjelp - og hvis du ikke hadde tatt ansvaret for dem i mange år allerede.

 

Ved å be om hjelp i høst så ga du også din mor en stor gave - vissheten om at hennes problemer ikke ødela småjentene, vissheten om at dere alle tre ble tatt godt vare på og fulgt opp, vissheten om at du tar vare på søstrene dine. Jeg håper du en dag greier å se det slik, for det er slik jeg ser på dine handlinger - du har handlet i kjærlighet både overfor dine søstre og din mor. Og det er jeg sikker på at hun også visste, selv om hun som syk kanskje ikke har greid å gi uttrykk for det.

 

Jeg håper inderlig at du og søstrene dine får all den hjelp dere måtte trenge fremover!

 

Ta godt vare på deg selv!

 

Sender deg en stor og varm klem ♡

 

Nå sitter jeg her å gråter, tusen takk for dette svaret, og ikke minst for at du tok deg tiden til å skrive det. Selv om jeg sliter med mye skyldfølelse akkurat nå, så er det godt å se andres mening om situasjonen. Ting begynte å gå så bra for oss, bodde noen uker på barnehjemmet for observasjon, og vi fikk flytte for oss selv flere uker før vi egentlig skulle. Mamma hadde vi ikke så mye kontakt med, men det gjør så vondt at jeg ikke har pratet så mye med henne den siste tiden. Selv om ting ikke var så greit for henne (eller oss), så kjenner jeg godt på den dårlige samvittigheten. Jeg savner henne ille mye på en helt annen måte, skulle ønske hun kunne være her nå  

Det siste året, særlig siste halvår, har vært beintøft. Jeg har klatret over noen murer, og leita frem energi jeg ikke viste jeg hadde. Jeg har vært sliten og tom, for det har krevd mye energi og mange søvnløse netter. Mange bekymringer og redsel for valg jeg har tatt. Trodde virkelig vi var på vei oppover, men nå er jeg så langt nede som jeg aldri har vært. Dette har ikke gått helt opp for meg enda.

Det er nå jeg virkelig har behov for ei mamma, ei som kan trøste, gi gode råd og si gode ord. Jeg føler meg så alene. Jeg er ikke alene, har mange rundt som bryr seg og tar vare på oss, men ingen jeg virkelig kan tømme mine sorger fullt og helt ut for. Ingen å ligge i armkroken å gråte til og dele minner med. Jeg gjør så godt jeg kan med jentene, vi gråter sammen, ser på bilder og tar frem de gode minnene. Prøver å fokusere på det gode mamma gjorde. Ønsker så gjerne at de skal huske det positive, og ikke bare de negative tingene den siste tiden vi bodde sammen. Men det er ikke lett, er så redd for å si eller gjøre noe som kan bli feil oppfattet av dem. Eldste forstår hva som er skjedd, men minste tror hun kommer tilbake Hadde det bare vært så vel. 

 

Selv om hun tok de valgene hun tok, så vil jeg alltid elske henne. Hun var VÅR mamma, og uten henne hadde jeg aldri vært den jeg er. Jeg ville heller ikke hatt verdens beste småsøstre, som beriker livet mitt og klarer å få frem en latter og smil på de gråeste dagene. Jeg har vokst mye og vært igjennom ting jeg så gjerne skulle vært foruten, men samtidig er jeg takknemlig for det jeg har!

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 3c24c...200

[Anonym bruker]

Link til innlegget i høst?

 

Anonymous poster hash: 268e0...8eb

Har prøvd å leite, men finner det ikke. 

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 3c24c...200

[Virginia.]

 

Jeg har omsorgen for mine to søstre, og nå har jeg akkurat fått telefon om at mamma er død. Dette var ikke ventet, men hun har selv valgt å forlate oss

 

Hvordan skal jeg fortelle dem det? Begge er barnehagebarn

 

Har ikke ord til å skrive så mye nå, vil bare kaste opp! Er livredd, føler at alt er mi feil Er mi feil at mamma ikke har omsorgen, og nå må jentene vokse opp uten mamma på grunn av et valg jeg har tatt! Hvordan ende skal jeg i det hele og store begynne i?

 

 

 

Anonymous poster hash: 3c24c...200

 

 

Jeg tror jeg husker deg HI.... Kondolerer så mye og en varm klem til deg.

 

Vit at uansett hva du føler nå så er ikke du ansvarlig på noe vis for din mors valg, det er kun hun selv. Husker jeg deg rett så tok du et modig og helt riktig valg. Og husk at det verste alternativet faktisk kunne ha vært at dine yngre søsken bodde hos moren din akkurat nå og at dette skjedde likevel.... .

[Anonym bruker]

 

 

 

Tusen takk for de gode ordene. Jeg har lest dem tidligere, men ikke orket å svare. Nå begynner ting smått å roe seg for dagen, jentene er omsider sovnet og jeg skal se om jeg får meg litt søvn nå. 

Jeg fortalte dem det da de våknet, tenkte at de hadde behov for den søvnen de kunne få. Før jentene våknet satt jeg å leste en del om hvordan jeg kunne forklare dette. Fikk grått litt ifra meg før de våknet, så jeg klarte høvelig greit å forklare hva som hadde skjedd og svarte mitt beste på spørsmålene de hadde. 

 

Kjære #7, jeg fikk telefon ifra en kjenning av mamma. Derfor fikk jeg vite det via telefon og ikke gjennom prest eller politi. Vi hadde presten på et langt besøk i formiddag, så vi har fått god oppfølging og hjelp.

 

Ja, det var jeg som hadde det innlegget i høst. Prøvde å gjøre om på alderen for at dere kanskje ikke skulle kjenne det igjen.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 3c24c...200

 

 

Kjære deg! Jeg har også tenkt på deg ofte og hvordan det går med deg og søsknene dine. Sist bare for noen få dager siden.

 

Forferdelig trist at det gikk slik med din mor. Men du må aldri tenke at dette var din feil!

Du har ikke gjort noe feil ift søsknene dine og omsorgen for dem. Det tror jeg du innerst inne vet også.

 

Det at din mor dessverre valgte det hun nå gjorde, det bekrefter at det var riktig at du fikk søstrene dine bort i høst. Din mor var rett og slett altfor syk til å ha ansvar for to små barn. Og det ville ikke vært riktig at søstrene dine skulle fått ødelagt hele sin barndom og oppvekst for å holde din mor delvis til stede. Ut fra det du fortalte sist så ville nok ikke din mor ha blitt noe bedre når du flyttet hjemmefra. Og det ville ikke vært forsvarlig at søstrene dine bodde der alene uten deg.

 

Jeg tror at din mor innerst inne var glad for at du er den du er og at hun var trygg på at du vil ta godt vare på søstrene dine ♡

 

Selv om det sikkert var vondt for moren din å miste omsorgen for jentene, så er jeg sikker på at hun forstod at hun ikke greide å ta seg av dem slik hun burde ha gjort. Det må ha vært vondt og tøft for henne å innrømme det. Men jeg er sikker på at hun visste at det var sant.

Men uansett hvor tøft og vondt det har vært for henne, så er det i seg selv bare en liten del av de problemene hun har hatt, og det er ikke årsaken til at hun valgte å gjøre det hun gjorde nå.

Hun har hatt problemer siden du selv var lita, og hun hadde ikke greid å gjøre noe med det. Derfor var det riktig å viktig at du tok ansvar og skapte en trygg tilværelse for søstrene dine.

 

Om du skulle høre at moren din i sinne eller frustrasjon eller sorg har sagt noe annet, så husk at hun har vært syk i mange år, og at du ikke kunne gjort noe fra eller til ift det som nå har skjedd.

Hun var syk, og derfor gjorde hun det hun gjorde. Det var ikke din feil, og det var ikke fordi du fikk omsorgen for søstrene dine. Om din mor hadde tatt imot hjelp så kunne hun ha snudd livet sitt og fått tilbake omsorgen for søstrene dine, om det var forsvarlig for dem. Men moren din greide ikke det, hun var for syk og sliten til å kjempe mer.

 

Uendelig trist at dere mister henne på denne måten. Men du skal vite én ting, og det er at din mor helt sikkert visste at du skaper en god tilværesle for søstrene dine.

 

Tvil aldri på at du gjorde riktig i høst!

At din mor valgte å forlate livet nå kunne ha skjedd uansett. Og det ville vært mye verre om dette skjedde når småjentene var alene med henne, eller at de fant henne først. Det har du skånet dem for.

 

Din mor har hatt det vondt i mange år og det har garantert vært vondt for henne å vite at hun aldri har greid å stille opp for hverken deg eller søstrene dine slik dere fortjente. Men hun ga dere livet, og hun vil alltid være mammaen deres. Selv om hennes personlige problemer skapte så mye problemer og hun til tider virket og handlet veldig egoistisk, så er jeg sikker på at hun var inderlig glad i dere - også når hun ikke greide å vise det ordentlig eller handle riktig overfor dere.

Dere må leve med virkningen av at hun ikke greide å strekke til som mamma. Men se om dere greier å huske henne med det som var godt i henne også.

 

Du tok et valg i høst, et valg som var voksnere og modnere enn de fleste andre på din alder ville greid. Du tok et vanskelig valg. Men du tok også et valg basert på kjærlighet. Kjærligheten til dine søstre. Og i at du turde å gjøre det, så tok du også et valg basert på kjærlighet til din mor. Ved å ta det vanskelige valget i høst så sparte du din mor fra at hennes problemer ville ødelegge dine to små søstre. For det er lite trolig at begge de to ville greid å takle oppveksten like godt som det du utrolig nok har gjort, hvis du ikke tok ansvar i høst og ba om hjelp - og hvis du ikke hadde tatt ansvaret for dem i mange år allerede.

 

Ved å be om hjelp i høst så ga du også din mor en stor gave - vissheten om at hennes problemer ikke ødela småjentene, vissheten om at dere alle tre ble tatt godt vare på og fulgt opp, vissheten om at du tar vare på søstrene dine. Jeg håper du en dag greier å se det slik, for det er slik jeg ser på dine handlinger - du har handlet i kjærlighet både overfor dine søstre og din mor. Og det er jeg sikker på at hun også visste, selv om hun som syk kanskje ikke har greid å gi uttrykk for det.

 

Jeg håper inderlig at du og søstrene dine får all den hjelp dere måtte trenge fremover!

 

Ta godt vare på deg selv!

 

Sender deg en stor og varm klem ♡

 

Nå sitter jeg her å gråter, tusen takk for dette svaret, og ikke minst for at du tok deg tiden til å skrive det. Selv om jeg sliter med mye skyldfølelse akkurat nå, så er det godt å se andres mening om situasjonen. Ting begynte å gå så bra for oss, bodde noen uker på barnehjemmet for observasjon, og vi fikk flytte for oss selv flere uker før vi egentlig skulle. Mamma hadde vi ikke så mye kontakt med, men det gjør så vondt at jeg ikke har pratet så mye med henne den siste tiden. Selv om ting ikke var så greit for henne (eller oss), så kjenner jeg godt på den dårlige samvittigheten. Jeg savner henne ille mye på en helt annen måte, skulle ønske hun kunne være her nå  

Det siste året, særlig siste halvår, har vært beintøft. Jeg har klatret over noen murer, og leita frem energi jeg ikke viste jeg hadde. Jeg har vært sliten og tom, for det har krevd mye energi og mange søvnløse netter. Mange bekymringer og redsel for valg jeg har tatt. Trodde virkelig vi var på vei oppover, men nå er jeg så langt nede som jeg aldri har vært. Dette har ikke gått helt opp for meg enda.

Det er nå jeg virkelig har behov for ei mamma, ei som kan trøste, gi gode råd og si gode ord. Jeg føler meg så alene. Jeg er ikke alene, har mange rundt som bryr seg og tar vare på oss, men ingen jeg virkelig kan tømme mine sorger fullt og helt ut for. Ingen å ligge i armkroken å gråte til og dele minner med. Jeg gjør så godt jeg kan med jentene, vi gråter sammen, ser på bilder og tar frem de gode minnene. Prøver å fokusere på det gode mamma gjorde. Ønsker så gjerne at de skal huske det positive, og ikke bare de negative tingene den siste tiden vi bodde sammen. Men det er ikke lett, er så redd for å si eller gjøre noe som kan bli feil oppfattet av dem. Eldste forstår hva som er skjedd, men minste tror hun kommer tilbake Hadde det bare vært så vel. 

 

Selv om hun tok de valgene hun tok, så vil jeg alltid elske henne. Hun var VÅR mamma, og uten henne hadde jeg aldri vært den jeg er. Jeg ville heller ikke hatt verdens beste småsøstre, som beriker livet mitt og klarer å få frem en latter og smil på de gråeste dagene. Jeg har vokst mye og vært igjennom ting jeg så gjerne skulle vært foruten, men samtidig er jeg takknemlig for det jeg har!

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 3c24c...200

 

NÅ renner tårene her også......for et fantastisk menneske du er, tenk du har reddet to små liv til en god oppvekst. Jeg vet ikke hvor gammel du er, men forstår av andre innlegg at du ikke er veldig gammel:) Fryktelig leit det som har skjedd, og jeg håper inderlig at dere blir ivaretatt, dette er ikke lett å stå i alene!

Søstrene dine kommer til å takke deg herifra til himmelen for at du tok grep den gangen, husk det!

Håper du finner styrke, kjære deg....

 

Anonymous poster hash: aee7c...09e

[Anonym bruker]

Er det denne du skrev i høst?

 

http://www.klikk.no/forum/barnimagen/index.php/topic/144081473-n%C3%A5-er-jeg-s%C3%A5-lei/

 

Uff.. får helt vondt inni hjertet.. gråter noen tårer..

 

Vil bare gi den en stor klem

Anonymous poster hash: 470ef...945