For tidlig å få barn når du er 19 år?

[Anonym bruker]

Rent hypotetisk:

Hun fyller 19 år denne uken. Ferdig med 3-årig videregående nå. Har hatt samme kjæreste i 2 år. Han er 20 år. Han var russ i fjor, jobber i butikk i år.

 

Er det for tidlig å stifte familie nå?

 

Anonymous poster hash: 6199f...ed2

[Gjest Julia1984]

Jaaa, reis og opplev litt av verden. Studere, føl litt på friheten som ung voksen uten spesielt ansvar. Hvis dette gjelder deg har du/dere mange år foran dere!

[Anonym bruker]

Rent hypotetisk: Ja, det er en fordel å vente et par år. Er hun allerede gravid kan det helt klart gå bra, men er vel ikke noe som er så smart å planlegge så tidlig.

Anonymous poster hash: 56db9...16a

[Anonym bruker]

Ja, det er for tidlig å planlegge familie

Anonymous poster hash: 74ddf...fb1

[Anonym bruker]

Ja.

 

Det kan selvfølgelig gå strålende, det er det mange eksempler på. Men det er enda flere eksempler på at forholdet skjærer seg i løpet av noen år, siden sjansen er gedigen for å vokse fra hveradre når man møtes som så unge. Det er også en god mulighet for at barnet vil oppleves som en hemsko i forhold til utdanning, arbeidsliv m.m., samt at mange rett og slett er litt for umodne til at de bør ha omsorgen for barn som nittenåringer. Selv om de alle som én vil protestere på akkurat det i en alder av nitten.

Anonymous poster hash: 4091f...190

[Anonym bruker]

Jeg var 19 selv. Ville helt klart ventet minst fem år om jeg fikk valget igjen.

 

Anonymous poster hash: 7f58f...b64

[Anonym bruker]

Det er vel strengt opp til hver enkelt, men ja, jeg syntes det er alt for tidlig! Etter min mening er jo det nå livet på en måte begynner! Man er ferdig med videregående og man har mange valgmuligheter hva om man vil gjøre videre;studere, jobbe,reise, feste og oppleve ulike ting! Jeg angrer ikke på at jeg har ventet til jeg var ferdig med denne biten, fått opplevd utrolig mye i 20 årene , samt at jeg fant den mannen jeg visste jeg ville bli gammel med. I 20 årene var jeg sammen med en annen i 5 år, samboer, forlovet og alt det der, men innerst inne visste jeg at det ikke skulle bli oss, så jeg er glad for at jeg stolte på magefølelsen, for ellers hadde jo jeg mest sannsynlig ikke møtt han som er mannen min idag! Men som jeg skrev innledningsvis, så er jo det helt opp til enhver hva som føles riktig!

 

Anonymous poster hash: 1b9e6...788

[Anonym bruker]

Min mor var 19 da hun fikk meg. Det var ikke bra, hverken for henne eller meg og resultatet preger meg ennå i dag som 40-åring. Dette kommer selvsagt an på personene som er involvert, men jeg kan ikke tenke meg at det er spesielt ideelt, nei.

Anonymous poster hash: 93706...714

[Anonym bruker]

Enig med dere andre. Selv om man er aldri så forelsket som 19-åring er sjansen for at man vokser fra hverandre veldig stor og veldig naturlig.

 

Anonymous poster hash: 6199f...ed2

[Anonym bruker]

Tja. Er dette noe de er klare for. Hvorfor ikke. Selv ville jeg ventet noen år til. Utdannelse, reise, spart litt penger og fått noen flere år på baken.

Uansett, er man helt klar for å få barn så er vel 19 er like grei alder som 29.

Så fremt man kan ta vare på familien økonomisk på egenhånd.

 

Anonymous poster hash: 1a013...8a3

[Anonym bruker]

Ja. Jeg ble gravid på pilla da jeg var 19 år, fikk barnet da jeg var 20.

Hadde jeg fått valget hadde jeg ventet minst 6-7 år til

 

Anonymous poster hash: a873f...c1f

[Anonym bruker]

Ja, det går helt sikkert bra. Men jeg ville ventet.

Anonymous poster hash: 9d4a4...850

[Anonym bruker]

For tidlig...

 

Noen få kan være klare når de er 24/25, men mange er ikke klare før de er nærmere 30

 

Anonymous poster hash: 5c479...487

[Elsker livet]

Jeg mener det kommer veldig an på modenhet, og der er det store variasjoner. Jeg kunne helt fint ha blitt mamma som 19 åring. Men samtidig så er det dette med å ha ting på plass. Uten fullført utdannelse/fagbrev får man som oftest bare de dårligst betalte jobbene. Da kan man velge å fortsette slik eller studere. Studere med barn er ikke bare bare mener jeg. Jeg mener man bør vente og skap litt bedre økonomiske rammer først. Ellers blir man sannsynligvis av de som alltid bekymrer seg og sliter med å få det til å gå rundt.

 

Så har man dette med å leve livet. For noen er det å få barn, for andre er det å være student, for noen å reise og for andre å ta dag for dag. For min del begynte ikke livet jeg lengtet etter før jeg var ferdig med utdannelse og ventet mitt første barn. Alt før det var stort sett å klargjøre for å ha best mulig forutsetninger for familielivet.

[Anonym bruker]

Mamma fikk meg som 21, ble da gravid som 20åring selvfølgelig! Det var planlagt. De ble sammen når hun var 17, pappa 19. Og den dag i dag er de fortsatt lykkelig gift! Så i noen tilfeller kan det være greit. Jeg derimot er 25, og først nå er jeg virkelig klar for barn og kunne satt meg ned og planlagt.

 

Anonymous poster hash: 99cd5...9e4

[overlord]

Ja, det er for tidlig. Få en utdanning først!

[Anonym bruker]

Mamma fikk meg som 21, ble da gravid som 20åring selvfølgelig! Det var planlagt. De ble sammen når hun var 17, pappa 19. Og den dag i dag er de fortsatt lykkelig gift! Så i noen tilfeller kan det være greit. Jeg derimot er 25, og først nå er jeg virkelig klar for barn og kunne satt meg ned og planlagt. Anonymous poster hash: 99cd5...9e4

Så flott, men det er nok mer vanlig med foreldregenerasjonen, da var det vanlig å få barn så tidlig!

 

Anonymous poster hash: 1b9e6...788

[Anonym bruker]

Ja,det er for tidlig. De færreste 19 åringer er modne nok til å gi et barn den oppfølgingen det trenger. I tillegg er det veldig sansynlig at hun da ender opp som alenemor og at hun resten av livet vill ha dårligere økonomi enn gjennomsnittet.

 

Min mor fikk meg da hun var 21. Det var for tidlig for henne. Jeg skulle ønske hun hadde ventet. Hun klarte oppgaven mye bedre med min søster som er født 5 år senere.

 

Det er selvfølgelig noen det går fint for å få barn tidlig, men odsene er dårlige.

Anonymous poster hash: 38c8f...2e5

[Anonym bruker]

Selv fikk jeg første som 19-åring og tvillinger som 22-åring. Ble gravid på pilla begge gangene, så sier seg selv at det ikke var planlagt. Hadde det vært mulighet ville jeg ventet minst 5-6 år til (altså at jeg hadde fått barna rundt denne alderen som 25 åring). Jeg vil ikke si at livet mitt er ødelagt, tvert imot. Selv om jeg gikk skole hadde jeg økonomien iorden, eide leilighet og bil og hadde egentlig alt på stell til å få et barn inn i livet. Jeg visste at vi kunne tilby barna det de trengte og at de ble til å få en god oppvekst med mye omsorg og kjærlighet- MEN!!! Det følger med mye ansvar, man er ikke ferdig å leve sitt eget liv med festing, reising, oppleve verden og lære å bli kjent med seg selv som voksen. Husk at man er enda ikke kommet over tenåringsperioden, den tiden man vokser mye og lærer seg selv å kjenne. Det er først i denne tiden at man virkelig begynner på de voksnes veier, med valg av utdanning, lære å bo for seg selv, finne sin egen identitet og bruke noen år på å falle til ro. 
Får du barn i denne tiden går du glipp av mye, du må hoppe rett på å bli kjent med noen andre og sette dem foran- før du i det heletatt har lært deg selv å kjenne. Mange tror de er verdensmestre og kan alt, men jeg skal love deg at du kommer til å møte på mange overaskelser på veien. Om du venter 4-5 år (som går utrolig raskt), så er det mye som vil falle litt mer på plass på den tiden. Dette er både for din egen del og for barnets del. Jeg ser at mannen har en jobb, men det står ingenting om moren. Hvorfor sette et barn til verden når alt ikke er helt planlagt? Pengene hopper ikke inn på kontoen av seg selv, og hva gjør du den mnd det har kommet uforutsette utgifter og du har 20 kr på kontoen de neste 14 dagene og skal forsørge ett barn?
Situasjoner som det gjør at det kan være greit å ha tjent opp litt penger, men også fått litt livserfaring for å kjenne på hva man skal gjøre i slike situasjoner. Det nytter ikke å endre på noe når du sitter der med et barn som krever bleier, mat å stell hver dag- da er det for seint. 

Nå kan jeg skrive om meg. 
Jeg startet å jobbe som 14-åring og var flink til å spare. Da jeg som 19-åring ble mor hadde jeg allerede vært på mange utenlandsreiser, både alene og sammen med andre. Jeg hadde 600.000 kr på sparekonto som jeg selv hadde tjent ved siden av skolen. Jeg møtte barnefaren da jeg var 15 år, og da jeg var 18 og flyttet til en annen by for å studere kjøpte jeg ei lita leilighet. Jeg ble gravid på p-pilla som 19-åring, det året jeg begynte på en bachelorgrad. Hele klassen dro ut helg etter helg for å drikke og bli kjent med hverandre. For meg som gravid var det ikke naturlig å dra ut, så jeg ble sittende inne gang på gang, uten noe nettverk rundt meg. Du får ikke det samme forholdet til de rundt deg, når dem har mulighet til å være sammen hele tiden. Det er ikke mye morsomt, når du bor på en helt fremmed plass og ikke har så mange å ta kontakt med. Du faller fort utenfor!
Sommeren da jeg hadde fullført 1.året ble vi foreldre til ei velskapt lita jente. Alt gikk greit, men vi levde kun på inntekt ifra lånekassen og barnebidrag, ca. 15.000 kr mnd. Det kan høres mye ut, men når du skal forsørge ett barn er det knapt med penger. Det skal gå til klær, mat, utstyr og drivstoff, strøm, internett osv. Vips så er kontoen tom! 
Jeg valgte å fortsette 2.året på bachelor med nyfødt baby. Det året tok jeg meg virkelig vann over hodet. Med en baby som gråt døgnet rundt, pensum og eksamener som skulle leses til, skrives og leveres og generelt gi omsorg og lære seg å kjenne et helt nytt menneske er ikke lett. Angrer på at jeg valgte å gå skole som nybakt mor, men der og da føltes det veldig lurt å bare bli ferdig med skole. Hele babytiden min ble ødelagt, så det må jeg si er det dummeste valget jeg har tatt noensinne. 

Da jeg startet på 3. året begynte knetta i barnehagen, og jeg fikk fullført skolen med bedre resultater noensinne. Da begynte ting å roe seg ned hjemme, og jeg slapp å dra knøttet med meg på skolen. For første gang følte jeg at jeg kunne være litt fri og leve mitt eget liv og overlate mer ansvar til pappaen, men da var hele klassen allerede så sammensveiset og ferdigfestet at det pånytt bare var å glemme noen form for sosialt liv med dem. Det var et fint miljø i klassen, men for meg som hadde vært tilstede, men overhode ikke vært tilstede i klassen, var det vanskelig å finne noen veldig gode venner. 

På slutten av 3. året ble jeg på nytt gravid- med tvillinger. Dette førte til at ingen ville ansette meg, og nå sto jeg på bar bakke uten noen rettigheter til permisjonspenger, hverken fra noe arbeidsgiver eller NAV. Heldigvis hadde jeg mye penger igjen på sparekontoen etter alle mine tidligere år i arbeidslivet- noe som berget oss! Leiligheten vi nå hadde var for lita, så den måtte vi selge for å finne et annet sted å bo. Hadde kjempeflax og fikk solgt den til 400.000 kr over takst!!! (skal sies at jeg kjøpte den for 400.000 tusen under takst da forrige eier hadde det veldig travelt med å få den solgt). Så da jeg hadde betalt ned lånet på denne satt jeg igjen med nesten 1.100.000 på sparekontoen. Dette gjorde at vi hadde en god EK til å kjøpe et hus etterhvert. Men økonomimessig er dette kun en drømmesituasjon og en stor dose flaks som har gjort at jeg hadde så mye penger. Det er ikke mange som har det så fint økonomimessig!

Vi fant oss sted å bo, og tvillingene kom til verden. Jeg slappet mye mer av, og hadde fokuset på dem og brukte all min energi på at barna skulle ha det bra og at jeg fikk tid til å bli kjent med dem. Da det første året var unna, begynte jeg på nytt å søke etter jobb, og da fikk jeg tilbud om ei stilling som jeg takket ja til. Tvillingene begynte også i barnehagen og jeg startet å jobbe. Men så begynte jeg å kjenne litt på det at jeg nå skulle rive meg litt løs fra hjemmet, MEN hvem skal jeg ta kontakt med? Jeg hadde bodd 4 år i byen, og hadde ikke funnet meg en eneste venn- IKKE EN! 
Nå er tvillingene 2 år og ting går mer på skinner. Barna har det fint, de har klær, mat på bordet, ei seng å sove i, venner i barnehagen og får kjærlighet av både meg og faren så det holdet.

Men hva sitter jeg og barnefaren igjen med?
Vi har en utdannelse og 3 flotte barn som vi ikke ville byttet mot noe i verden. Vi har god økonomi og greier oss over gjennomsnittet godt, kan ta barna med på ferie og kose oss litt ekstra. Men vi har mistet mye av det fine miljøet vi kunne fått i klassene, gått glipp av mange arrangement og festing (nei mange klarer seg uten og det er ikke det viktigste- men en fin del av livet å feire at man går fra ung til voksen), og mistet mange venner som vi rett og slett ikke har hatt tid til å finne. 
Det er ikke alltid like kult å være den som må sitte inne på grunn av barn, selv om det er en fantastisk gave. 

Mange synes det høres så fint og flott ut med baby, ja det er det, men hva med alle våkenettene, skrikingen, og alt som følger med. Det er ikke en dans på roser, virkelig ikke!!! Tenk nøye over valget, mange som har ønsket seg barn og fått det som 19-åring sier somregel det samme: de skulle gjerne ventet 5-6 år til!

Lykke til med valget, å få barn er virkelig en gave, men hvorfor stresse når det er denne tiden du skal være egoistisk og tenke på deg selv om finne din identitet? Du har maaaaaange år på deg, det er ikke om å være den som er først ute

 

Anonymous poster hash: 5e143...808

[Anonym bruker]

Ja!

 

Anonymous poster hash: c4c8a...b5f

[Anonym bruker]

For min del var det hvert fall det! Klarte det jo fint, men ønsket den gang at jeg hadde ventet noen år til:-)

 

Anonymous poster hash: d812b...252

[Anonym bruker]

Ja helt klart for tidlig! Fikk barn som 19-åring selv, skulle veldig gjerne ventet til jeg var minst 25!!

 

Anonymous poster hash: bc48d...203

[Anonym bruker]

Alt går når det skjer. Men jeg synes det er alt for tidlig dersom man planlegger graviditet.

 

Jeg var noen år eldre. Men var først blant våre venner, som alle var midt i studier, noe vi også var. Nå, 3 år senere har fremdeles ingen barn, og det er ganske ensomt å være den eneste med barn!

 

Anonymous poster hash: 9d6f6...7e1

[♥Nemi♥]

Kan man vente, så vent! Jeg ble gravid rett etter fylte 18, og var i vikariat. Jeg ble syk, vikariatet gikk ut, og jeg ble ikke tilbudt mer jobbing fordi jeg ikke kunne jobbe. Det er lurt å tenke på økonomien, jobb og utdanning. Det er ikke så gøy å være vikar X antall plasser i løpet av et helt år, fordi man må ta det man får. 

 

Nå er jeg stolt av meg selv for jeg har jo klart å få det til å gå rundt, men skulle ha ønsket at det var annerledes. Det tar på å slite økonomisk i flere år, og jeg måtte finne et smutthull hvor jeg kunne studere. Når det kommer til hvilken mor jeg har vært for min datter, så har jeg gjort mitt aller beste for en trygg og god oppvekst, og hun har ikke manglet noe på sin vei. 

Vi venter nummer 2 nå, 4 år etter og jeg kjenner jeg er glad jeg har ventet lenge nok :-)

[Anonym bruker]

Jeg har lyst å si for tidlig, men det er opo til hver enkelt.

Jeg fikk selv 2 uker før jeg fyllte tyve. Og selv om vi har klart oss selv hele veien, og er lykkelig sammen idag, men enda to barn, har det vært tøft.

 

Ikke fordi jeg nødvendigvis har savnet reising, festing ol.

Men fordi jeg tror vi hadde hatt godt av ett par-tre år for å bli kjent med oss selv som voksne.

 

Men når gjort er gjort, har det gått fint.

Kommer ann på 19åringen.

Synes minimunkravet for å planlegge bør være fast jobb, stabil inntekt og forhold, og egen bolig (altså leie minst, ikke bo hjemme)

 

Anonymous poster hash: 0036b...f32