4
Min mann, min kjære drømmeprins og helt, ja, han jeg ønsker å bruke tiden min med, som jeg fremdeles er så forelsket i, som jeg fremdeles syns er best i verden er så innmari avhengig av spilling at jeg tror jeg skal bli sprø.
Svigermor jobber som lærer og har fri hele vinterferien, så da spurte lillemann om han fikk være noen dager hos bestemor og bestefar, og de tok imot ham med glede.
Perfekt tid for en mamma og pappa, kan man si. Men nei. Ved hver eneste anledning setter mannen seg ned med enten dataspill, tvspill eller håndholdt.
Så sitter jeg her, og kan glo på ham i timesvis uten at han sier et ord, uten at han viser det minste tegn til tilstedeværelse.
"kan du ikke snakke med meg, skal vi gjøre ditten og datten sammen?" Spør jeg, og joda ,det kan vi, men han virker rastløs. Ser vi feks på en film sammen sitter han som på nåler, og når filmen er slutt er det rett tilbake på dataen...
Har mest lyst til å hive alle spillene, dataen og alle konsollene ut av vinduet...!
Men jeg har alltid visst at dette har vært viktig for ham. Han samlet på gamle spill som er umulig å få tak i, retrokonsoller, nye konsoller og spillartbøker lenge før i møttes... så kanskje min egen skyld? Jeg har vært sammen med en "nerd" før, og er sikkert litt nerd selv, men dette tar kaka. Jeg foretrekker tross alt menneskelig selskap
Jeg har heller ingen interesse av å lære meg noen av disse spillene, og jeg blir gal når han snakker om skaperne bak, spillenes bakgrunnshistorie og mye annet som jeg ikke har interesse for. Greit nok at det ikke er noen forskjell på å være sykelig opptatt av feks spilling, filmer osv. men man må vel kunne "pick ones audience". Han vet jo at jeg gir beng!
Nå vil han også oppkalle babyen i magen etter en spillkarakter (slik en likesinnet kompis av han gjorde). Grr.
