25 svar til dette emnet

[Anonym bruker]

Jeg er ikke redd for smertene. Jeg er ikke redd for kroppen min (selv om det selvfølgelig ikke er noen god følelse å tenke på revning, inkontinens osv). Jeg er ikke redd for at fremmede ser underlivet mitt, eller det som eventuelt måtte komme ut. Men det knyter seg fullstendig i meg ved tanken på at min samboer skal stå der og se hvor mye jeg lider, han skal observere hyling, bæsjelukt, svette, blod og tårer. Jeg får rett og slett enorm prestasjonsangst av hele greia, jeg vil ikke likevel, og jeg er nær ved å avbestille hele fødselen.(Jada, jeg vet for pokker at jeg ikke har noe valg). Jeg har ingen tro på at han så flott skal stå der å formidle "mine behov" og jeg tror ikke han leser meg så jævlig godt at han vet hva jeg vil. Jeg har ingen tro på at han kan se noe flott i en så grisete situasjon, og jeg tror aldri han vil ligge med meg igjen etter noe sånt. Sannsynligvis vil ikke jeg det heller når jeg tenker tilbake på at han har sett meg på mitt absolutt verste. Jeg har søkt opp fødselsangst på nettet. Der står det om redsel for smerter. Jeg har snakket med jordmor om problemet. Hun lo, sa at hun aldri hadde hørt maken, og påsto jeg kom til å "snyte" han for fødselen om jeg nekta han å bli med. (Jeg har heller ikke nekta han det, da hadde jeg gått med konstant dårlig samvittighet. Han har vel en viss rett på å se sitt barn komme til verden.) Jeg har snakka med venninner som hever øyebrynene og hevder at de hvertfall aaaaaldri hadde klart fødselen uten støtte fra sin mann. "Han trenger jo ikke se der nede når ungen kommer ut, han kan jo stå ved hodet ditt", blablabla. Selvfølgelig trenger han ikke det, det skal han ikke heller. Men meg bekjent så har drittlukt en tendens til å spre seg i et rom, og ikke bare til der man vil den skal spre seg. Kall meg forfengelig, men det er rett og slett sånn jeg føler det. Hvorfor er det ikke en sjel som kan forstå meg?? Hvorfor må alle enten le, påstå at jeg ikke er glad nok i samboer eller rynke brynene og komme med pekefingeren? Dyr gjemmer seg bort når de skal føde, DA er DET liksom så naturlig. Men når mennesker skal til pers, så er det allemannseie. Jeg er en ganske forsiktig person som alltid tenker over hvordan jeg ordlegger meg for at ingen skal bli såret og jeg er forsiktig med hva jeg sier. Så det er vel ingen som har hørt meg si dette rett ut, jeg pakker inn og pakker inn for at ingen skal bli støtt eller fornærmet. Sannheten er at jeg helst ville søkt opp til en hytte i skogen når de første riene meldte seg, der kunne det vært en ukjent jordmor som jeg aldri behøvde å forholde meg til etterpå som kunne hjelpe meg. Men jeg har så å si slått meg til ro med at jeg ikke vil få den forståelsen jeg kunne ha behov for. Jeg må lide meg gjennom med et falskt smil, og late som om alt er bra. Herregud, jeg skulle ønske jeg ikke følte det sånn her. JEG KAN IKKE NOE FOR DET, MEN JEG VIL IKKE!!!! Jeg kommer sikkert til å få utrolig mye pepper, ikke engang sikkert at jeg våger meg inn for å se om jeg får svar. Men gud, det var godt å sette ord på det uten å bli avbrutt! BAH

[xyzaa]

Hei, håper det kan bli funnet en løsning som passer for det problemet du beskriver. Det ser ut til at den jordmoren ikke var til særlig hjelp, og snakket forbi deg. Men det kan være stor forskjell jordmødre imellom, og leger imellom - til og med på samme helseinstitusjon. Hva med å be om en samtale med fødselsangstjordmor på det sykehuset der du skal føde. Du sa at det ikke er smerter du er redd for. (Og du ga uttrykk for at fødselsangst ser ut til å være forbundet med frykt for smerter.) Men jeg tror ikke sykehuset stiller et krav om at du skal være redd for ÉN bestemt ting (smerter, evt. revning), for å få lov til å benytte seg av de tjenestene som fødselsangstjordmor/-gruppen tilbyr. Hvis du allerede har fått fødselsplass på et sykehus, så tror jeg det vil ordne seg ved at du ringer og ber om å få snakke med svangerskapspoliklinikken eller fødselspoliklinikken. (Tror navnet varierer mellom de forskjellige steder.) Hvis det mot formodning skulle vise seg at du må ha en henvisning fra helsestasjonen for å komme til en fødselsangstjordmor, så synes jeg at jordmor på helsestasjon er nødt til å gi deg en henvisning. Hvis ikke, hva med legen /en annen jordmor på samme helsestasjon, evt. en ny helsestasjon. Noen som er i en lignende situasjon (dvs., som har de samme bekymringene som deg) blir rådet (også av jordmor, vet jeg om i ett tilfelle) til å søke keisersnitt. Så det er én mulig løsning, dersom du synes at planlagt keisersnitt er OK. Barnefaren er med der også. Angeånde det om avføring som kommer under en fødsel, det har blitt skrevet her i forumet at jordmødre er veldig flinke til å fjerne den fort og diskret. Jeg kan godt tenke meg at de kanskje også dekker over det veldig fort, før det blir noe lukt av det. (Det kan du jo spørre om!) Lykke til, håper tingene går i orden på en grei måte.

[Mamma til tre?]

En ting at venner ikke forstår deg, men at jordmora ler av deg syntes jeg er sikkelig dårlig gjort. Tross alt jobben hennes å få deg igjennom dette! Jeg var selv ekstemt redd i første svangerskape, pga helt andre ting enn det som er "vanlig" når man har fødselsangst. Flott at du får satt ord på hvordan du føler det, for meg hjalp det masse å snakke med sykehuset. De hadde en egen jordmor som jobbet med fødselsangst. Ett av mine problemer var at jeg ikke stoler på helsepsersonell eller meg selv i eksteme situasjoner og fødsel er etter min mening en ekstem situasjon. Høres kanksje ut som om det er noe av det som plager deg også at man sier gjør og føler ting som er vanskelig å utrykke særlig når man ligger å har det vondt, og alt føles som kaos. Hvordan kan man egentlig forvente at en samboer/ eller noen i hele verden skal kunne formidle dine behov når du kanskje ikke vet det selv en gang. Syntes ikke situasjonen din er noe å le av, det er viktig å ta på alvor. Det var slik jeg kom meg igjennom fødselen, og fordi jeg ble tatt på alvor tørr jeg få et barn til. Har ikke grått en gang ennå i dette svangerskaper og det gjør meg stolt av meg selv:) Finn noen som kan ta deg på alvor! Slutt å pakke ting inn å si hvordan du føler det, det er det eneste som hjelper.

[zensobia]

jeg forstår deg veldig godt, men dette var ikke noe jeg tenkte på før fødselen, det kom da den var på tur ned, da jaga jeg ut pappaen for jeg ville ikke at han skulle være der og se alt da jeg følte at jeg hadde null kontroll på noen ting.. Så kjenner den følelsen veldig godt.. Og synes det er utrulig uprofesjonelt av jordmoren og le av dette, som er i høyeste grad et stort problem for deg, og da skal hun hjelpe deg ihht det.. Håper du står på og får den hjelpen du trenger

[magica fra tryll]

Mannen din trenger jo ikke være med? Han kan jo gå ut å vente utenfor "på det værste" og så komme inn igjen når ungen er født?

[Anonym bruker]

Vil gi deg min fulle støtte. Jeg vet AKKURAT hvordan du har det. Jeg har en svært sammensatt fødselsangst, og dette du nevner inngår i den. Det ville vært helt uaktuelt for meg å ha med meg mannen inn på fødestua, pga de faktorene du nevner. Det er menn som er traumatisert etter å ha vært med på fødsel, og det har jeg faktisk full forståelse for! Jeg har på grunnlag av dette og diverse andre faktorer fått innvilget mitt 2.planlagte keisersnitt og begynner virkelig å glede meg:) Håper virkelig du føler du blir møtt med forståelse i de påfølgende samtalene, og at du får den hjelpen du trenger! Masse, masse lykke til!

[Anonym bruker]

HI Våget meg til slutt inn for å se om jeg hadde fått noe svar. Og er nå veldig glad for at jeg skrev innlegget! Tusen, tusen takk for gode svar! Trodde faktisk jeg var aleine om å tenke sånn som jeg gjør, og det er veldig godt å høre at vi er flere. Jeg hadde rett og slett gitt opp å få den forståelsen jeg har hatt behov for, men nå skjønner jeg at jeg ikke har møtt rette fagfolkene ennå. Til deg som sier at mannen bare kan gå ut idet ungen blir født, dette er ikke en løsning han er fornøyd med. Han syns det er utrolig sårt at jeg ikke vil ha han der, og at han ikke får se ungen sin bli født. Så der må jeg nok bare bite tenna sammen. Jeg kan også forstå at noen blir traumatisert etter en fødsel. Han sier at han ikke kommer til å reagere sånn, men det kan han da vitterlig ikke vite når han aldri har vært med på noe sånt før, og han blir kvalm bare han ser et lite kutt i en finger. Det er veldig vanskelig å prate med han om det her, han føler seg bare forbigått og blir fornærmet. Jeg drar på neste jordmortime aleine, og skal prøve en siste gang å forklare hvor ille jeg syns dette er. Klarer faktisk ikke det med mannen der, når jeg vet han bare blir lei seg og furten av det jeg sier. Hjelper ikke den samtalen, vet jeg ikke om jeg har krefter og overskudd til å prøve noe mer. Folk sier til meg at jeg ikke kommer til å bry meg når fødselen først er i gang, og at det da sikkert kunne stått et helt fotballag der inne uten at jeg hadde brydd meg. Ja, det er helt sikkert sant, og mye av grunnen til at jeg har dette problemet! Jeg kommer ikke til å bry meg; der og da. Jeg kommer til å drite i alt. Men jeg bryr meg helt fram til fødsel, og jeg VET at jeg kommer til å bry meg etterpå! Jeg er en skikkelig kontrollfreak, og hater tanken på at jeg ligger der uten noen som helst kontroll med samboeren som tilskuer til det hele. Folk som forteller meg hvordan jeg kommer til å føle det, provoserer meg voldsomt. Nei, jeg vet ikke hva jeg går til, men jeg kjenner da meg selv godt nok til at jeg vet at dette er noe som kommer til å plage meg også i etterkant. Kanskje jeg bare får bite tenna sammen, og ha samboer der selv om det blir jævlig. Så kan han takke seg selv for at han må leve i sølibat resten av liver fordi jeg har problemer med å tenke på at han har sett meg sånn, og ikke klarer å ha sex mer. Huff, jeg krisemaksimerer her, men det er virkelig sånn jeg ser for meg at det blir:(

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg kjempegodt!!! Jeg har tenkt i de samme banene selv!! Jeg er muligens noe perfeksjonistisk og en smule overfladisk i noens øyne, men jeg gruer meg til måtte avdekke "urversjonen" av meg selv! Jeg mener, stønn,hyl, gråting, svetting, at jeg gjør på meg (*Grøss*), at jeg blir klam og udelikat, at han ser underlivet mitt under fødselen, redsel for å miste kontrollen over min egen kropp.. Jeg prøver å innstile meg på at en fødsel ikke innebærer en perfekt fødsel med plettfri sminke og flott hår og at man med en lett press får ut en ren og pen smilende unge..hehe..Slik blir det jo IKKE... Likevel tror jeg man må kunne få lov til å kjenne på den prestasjonsangsten noen av oss kan være redd for å oppleve..Jeg synes det var dårlig av jordmor å ikke respektere dine følelser og tanker du kom med til henne..

[Anonym bruker]

HI. Akkurat dette jeg mener ja, jeg kjenner jeg grøsser bare jeg hører ordet "urkvinne", og når jeg skal uttale det sier jeg det med en liten oppgitt knekk på slutten av ordet. Har hatt en god samtale med samboer, og etter mye grining forsto han hvor plagsomt dette er for meg. Han sa at han skulle gå ut når pressveene starter, for så å komme inn igjen idet ungen er ute. Dette er en løsning jeg fint kan leve med, om det ikke hadde vært for min dårlige samvittighet ovenfor han. Vet at han helst ville vært der, så står noe helt vanvittig mellom barken og veden. Redd for at jeg knyter meg helt hvis han skal være der, og fødselen blir komplisert fordi jeg ikke takler at han er der også. Man kan jo bli gal av mindre!

[Anonym bruker]

Skjønner at det er vanskelig, jeg hadde mange ting jeg var helt sikker på sist. Var kjempe redd og snakket masse med jordmor om hvordan det skulle være og ikke være. En av de tingene jeg var HELT sikker på var at jeg ikke skulle ha babyen hos meg før den var vasket ( er så redd for blod, svimer av...). Det var noe av det siste jeg sa til mannen før pressriene kom var, vask ungen. Men når ungen var ut og de spurte om jeg vil ha henne så var jeg ikke i tvil, jeg skulle ha henne! Hun var full av blod, gør og hun hadde bæsjet på vei ut så hun var full av det også... Jeg lærte meg iallefall at ting endere seg underveis;) Men det er veldig viktig å føle seg så trygg som mulig før fødsel tror jeg, så får man ta ting etter som de kommer. Man vet aldri hvordan det blir før man er mitt opp i det. Det tenker jeg iallefall denne gangen, vi får se hva jeg føler underveis. God at du har fått en avtale med samboren din, så håper jeg at fødselen din blir så bra som den kan bli. Lykke til:)

[ooops!]

Hei! Forstår deg ganske godt. Synest fødsel (og graviditet for den del) er pinlig. Har født to barn tidligare og ventar det tredje om eit par-tre veker. Gruar meg fryktelig. Fantaserar om å føde heime åleine på badet, men veit at dette er irrasjonelt og dumt. Reiser nok til sjukehuset når tida er inne. Gruar meg sjølvsagt til smertene, men det eg gruar mest til er at nokon skal stikke fingrar oppi meg, at nokon skal stå å tørke avføring, at der skal vere nokon som skal stirre på mitt underliv, og ikkje minst at eg mistar kontrollen og hyler (er vanlegvis svært lavmælt og forsiktig). Synest alt dette er fælt, men har som sagt gjennomlevd det to gangar før, så det går vel denne tredje gongen også. Likar heller ikkje tanken på at mannen min skal sjå og høyre meg under fødselen, men samtidig så er han til uvurderlig støtte. Ved første fødsel spurte jordmor om han ville kome og sjå når hovudet kom ut. Eg holdt han først igjen, men bestemte meg for at han måtte få sjå dersom han ville, trass i at eg syntes det var fryktelig pinlig. Ved andre fødsel bestemte eg meg for å utnytte tyngdekrafta. Eg satte meg på kne i senga og holdt rundt mannen min for støtte. På denne måten hadde han ingen muligheit til å få sett opp i mitt underliv under fødselen. Itillegg fekk han jobba litt også (med å halde meg oppe)! No nærmar altså tredje fødsel seg. Prøver å ikkje tenke på det. Tek ein dag om gangen og veit at debnn dagen det skjer har eg ikkje mykje valg: ungen må jo ut på eit eller anna vis. KS høyres ikkje så veldig fristande ut heller - tanken på at nokon skal skjære i meg... Lykke til alle saman! Om det er til noko trøst: sluttresultatet er fantastisk og veg opp for all skamfølelse knytta til fødselen!

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg veldig godt, jeg! Jeg hadde det sånn selv, men fortrengte egentlig hele fødselen på forhånd fordi jeg ikke orket å forholde meg til det... egentlig ville jeg helst ha født uten noen jeg kjente til stede (helsepersonell er noe annet, for de kjenner meg ikke). Når fødselen var i gang hadde jeg heller ikke så veldig nytte av å ha mannen min til stede, selv om han i starten klarte å formidle noe videre som jeg ikke selv klarte å si til jordmor. Når det ble for "ille" (syntes han), gikk han ut på gangen, og jeg merket det ikke en gang... Jeg smiler av det nå, men jeg hadde en tøff fødsel og har hatt mye problematiske tanker rundt den både før og etterpå. Når jeg tok det opp med jordmor møtte jeg ingen forståelse, og fikk tips om at jeg neste gang kunne søke meg til en "myk enhet", så jeg kunne planlegge en bedre fødselsopplevelse (never mind at jeg blir livredd ved tanken på å ikke kunne få smertestillende, og var avhengig av masse hjelp under fødselen sist). Det er så ille at jeg gruer meg til å være gravid igjen... Men samtidig så vet jeg at selv om jeg ikke hadde noen god fødselsopplevelse sist, så er det ikke lenger så viktig når du endelig har babyen din hos deg. Derfor kommer jeg til å gjøre det igjen likevel... fødselen er heldigvis bare noen timer i et liv, selv om jeg skulle ønske jeg kunne få en god opplevelse i en så viktig hendelse i livet mitt også... Lykke til! Du er i hvert fall ikke alene om tankene dine.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg veldig godt, jeg! Jeg hadde det sånn selv, men fortrengte egentlig hele fødselen på forhånd fordi jeg ikke orket å forholde meg til det... egentlig ville jeg helst ha født uten noen jeg kjente til stede (helsepersonell er noe annet, for de kjenner meg ikke). Når fødselen var i gang hadde jeg heller ikke så veldig nytte av å ha mannen min til stede, selv om han i starten klarte å formidle noe videre som jeg ikke selv klarte å si til jordmor. Når det ble for "ille" (syntes han), gikk han ut på gangen, og jeg merket det ikke en gang... Jeg smiler av det nå, men jeg hadde en tøff fødsel og har hatt mye problematiske tanker rundt den både før og etterpå. Når jeg tok det opp med jordmor møtte jeg ingen forståelse, og fikk tips om at jeg neste gang kunne søke meg til en "myk enhet", så jeg kunne planlegge en bedre fødselsopplevelse (never mind at jeg blir livredd ved tanken på å ikke kunne få smertestillende, og var avhengig av masse hjelp under fødselen sist). Det er så ille at jeg gruer meg til å være gravid igjen... Men samtidig så vet jeg at selv om jeg ikke hadde noen god fødselsopplevelse sist, så er det ikke lenger så viktig når du endelig har babyen din hos deg. Derfor kommer jeg til å gjøre det igjen likevel... fødselen er heldigvis bare noen timer i et liv, selv om jeg skulle ønske jeg kunne få en god opplevelse i en så viktig hendelse i livet mitt også... Lykke til! Du er i hvert fall ikke alene om tankene dine.

[Røde Sonja]

Jeg må le! Jeg følte det AKKURAT som deg ETTER min første fødsel. "oh, herreguuud, han vil sikkert ALDRI ha sex med meg igjen!" Og INGEN hadde fortalt meg at man bæsjer på seg når man føder! Det var så pinlig at det helt overskygget smertene. Jeg hadde heller ikke forutsett min egen reaksjon på smerte. Jeg var jo helt ute å kjøre. Rasende. Man er virkelig helt på siden av seg selv når man føder. Før min andre fødsel, sørget jeg for å få klyster. Det er egentlig bare en fordel, for bebissen passerer lettere også når tarmen er tom. Og der er intet som plutselig kommer ut og sprer godlukt i rommet. Hm, ble mye om meg her, og lite forslag til løsning. Poenget er vel kanskje; jo! Jeg vet AKKURAT hvordan du føler det, men jeg har ingen løsning, annet enn klyster, som fjerner en ufinhet. Beklager. Og hauger av lykke til.

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen, tojunibarn. Deler av det du forteller, er forskjellig fra min erfaring. Men deler er veldig like. Det med at mann og kone opplever fødselen helt forskjellig, og at mannen er "på lag med jordmødrene" mot den fødende, kjenner jeg meg igjen i. Det kan handle om forskjellige ting. Fødselspersonalet kan f.eks. bruke mannen for å prøve å overtale kona til å godta begrensninger på smerestillende. Eller til å stå oppreist mer under riene. (Begge disse ting ble jeg utsatt for.) Eller til å puste sånn-og-sånn, noe jeg heldigvis IKKE ble utsatt for, og har ingen tro på heller. (Altfor mange har nemlig vært på kurs, hatt store forventninger og klart pustingen veldig bra så lenge de IKKE var i fødsel...) Gledelig at din andre fødsel gikk mye bedre, enn den første. Du nevnte bl.a. trygge omgivelser. Var det noe spesielt som personalet gjorde for å gjøre denne fødselen bedre? F.eks. å være ekstra rause med smertestillende, eller ha lav terskel for evt. keisersnitt? Eller var det nok, bare dette at du kunne kommunisere med dem direkte? Det er en del som tyder på at fødselspersonale tar mer hensyn til hva den fødende kvinnen mener selv, hvis familiemedlemmer er samstemt, enn hvis ett familiemedlem er "på lag med dem", som du sier. Jeg håper en del fødselspersonale får lest dette også. Fødselen var for mange år siden, for min del. Og mannen min og jeg er fortsatt gift. Men jeg føler en dyp skuffelse ang. ting som skjedde/ble sagt under fødselen. Jeg kan den dag i dag ikke være åpen med mannen min ang. fødselen, han bare feier det bort og sier at jeg later som om jeg er den eneste i verden som noen gang har født. Jeg vil tilslutt si at mann og kone skal leve sammen et langt liv framover. Det som skjer i fødestua, kan gjøre mye med forholdet.Det er et stort ansvar.

[Anonym bruker]

Takker for svaret. Gledelig at fødeavdelingen kunne gjøre godt igjen denne gangen. Avdelingen hvor jeg fødte, har også gjort mye godt igjen for meg etter hvert i form av samtaler. Men det er synd at slike historier ikke kunne ha vært unngått første gang. Alltid på etterskudd! Det gjelder jo bare å tro hva den fødende kvinne sier om seg selv når hun f.eks. sier hun vil ha smertestillende. Hvorfor det er vanskeligere å gi smertestillende første gang (og unngå konfliktfylte følelser og for noen også fødselsdepresjoner), enn å vente helt til neste fødsel? Jeg tror det sjeldent eller aldri fører til noe positivt når de, som du nevnte, trenerer og får oss til å føle oss lurt. Det du sa om dempet belysning, bluferdighet osv. var et nytt område for meg, men jeg skjønner at det var viktig for deg. Hvis du sa det der og da, allerede første gang, så burde også det ha blitt tatt hensyn til. Men generelt er jordmødre flinke til å passe på slike ting som at mannen står ved hodeenden når barnet kommer ut - dette har jeg hørt.

[xyzaa]

Ikke rart at det tok tid før du trodde at de kom til å imøtekomme de behovene du kom med ved fødsel nr. 2. For det gjorde de ikke første gang du kom med de behov. Som jeg sa: Alltid på etterskudd! Det kunne de ha tenkt på før. Lykke til videre, du og familien din. Gledelig at fødsel nr. 2 ble så mye bedre!