Da Vibeke Sæther skulle gå av, ba hun sjefen om noe høyst uvanlig
Hun har samlet på bitte små ting siden hun var fem år gammel. Først da hun ble godt voksen, og skulle bli pensjonist, gikk Vibeke Sæthers drøm i oppfyllelse.
Fem år gamle Vibeke får et bitte lite brett med bitte små kopper av sin farmor. Den lille jenta blir umiddelbart fascinert av miniatyrsettet. Kanskje hun en dag kan få et lite kjøkken å ha det i?
Vibekes mamma rydder raskt plass i en bokhylle, og lager små møbler av fyrstikkesker til datteren. Litt etter litt blir hyllen fylt opp med små ting: papirdukker, kjøkkenredskaper og et speil.
Se video: Espen Lervaag: – Jeg gjør mye dumt i fylla, men akkurat dét gjør jeg ikke
– Det ble min første dukkestue, den hyllen. Jeg ble fascinert av de små papirdukkene som bodde der. Og jeg lekte enormt! Jeg fantaserte og lekte gjennom hele barndommen, forteller Vibeke Sæther (83).
Samlet alt i en skoeske
Forkjærligheten for små ting har fulgt henne hele livet. Hver gang hun kom over noe i miniatyr, ble det kjøpt.
Til jul lå det ofte bitte små pakker under treet til henne. En liten telefon. Et sett med flasker. Alt ble forsiktig lagt i en skoeske, som med årene fylte seg opp. «En dag», sa Vibeke bestandig til seg selv.
– Men så har du så mye annet å gjøre. Livet kommer med sin hverdag. Du får barn, og du skal på jobb. Men hver gang jeg fikk en ny liten ting, våknet jeg til live. Det var fantastisk, forteller hun.
Uvanlig avskjedsgave
Det skulle imidlertid ta mange, mange år før Vibekes drøm endelig gikk i oppfyllelse. Den fem år gamle jenta som fikk sitt første sett, ventet faktisk helt til hun ble pensjonist i 2007.
Da hadde Vibeke lagt bak seg en nesten 40 år lang karriere i NRK som programleder i barne-TV, manusforfatter, regissør, produsent og hovedverneombud.
Da kringkastingssjefen spurte hva hun ønsket seg i avskjedsgave, kom svaret kjapt fra den kommende pensjonisten: «Et dukkehus!»
– Sjefen hadde nok aldri fått et slikt ønske før, ler Vibeke.
Under avskjedsfesten ble hun overrakt en konvolutt med «Vibeke Sæthers dukkehusfond».
Kollegaer fra hele NRK hadde bidratt til fondet, som var øremerket en butikk i byen som solgte dukkehus.
– Festen var knapt over før jeg raste ned til butikken. Det var «Sesam, sesam, lukk deg opp» å få komme inn der. Og da begynte min pensjonisttid, smiler Vibeke.
Au pair i London
Men den som skulle tro at et dukkehus bare er et dukkehus, må tro om igjen. Det finnes utallige varianter og størrelser.
Etter nøye vurdering i butikkens katalog falt valget på storslåtte Montgomery Hall på fem etasjer. I Vibekes fantasi befinner bygget seg i bydelen Belgravia i London, det rike distriktet der fiffen holder til. Det er ingen tilfeldighet.
– I min ungdoms skjønne blomst, var jeg au pair for fem år gamle Rachel i London. En dag fulgte jeg henne til en bursdagsfest i Belgravia. Da gikk vi opp på loftet, som var innredet som barneværelse. Der var det teselskap. Jeg holdt på å dåne! Femåringer som ble servert te! Jeg var vant til bursdagsselskaper i Norge, med pølse og lompe og «hurra-meg-rundt», ler Vibeke.
Fruen i huset viste den 16 år gamle jenta fra Norge rundt i boligen. Vibeke måpte der hun gikk fra rom til rom, det ene vakrere enn det andre.
– Da vi kom inn på kjøkkenet, neiet jeg for «kokka». Som om hun var «The Queen», erindrer hun lattermildt.
– Minnet fra det huset kunne jeg ikke slippe. Så dukkehuset er inspirert av huset i Belgravia, forklarer hun.
Kurs i NRK
Da dukkehuset var ferdig satt sammen, med god hjelp fra damen i butikken, bestemte Vibeke at huset skulle reflektere den edwardianske perioden – som strekker seg fra årene 1901 til 1910.
Hun leste seg opp på æraen som kom etter dronning Victorias død. Hvordan levde de? Hva hadde de? Hva var de opptatt av? Da tiden var inne for å starte dekoreringen, kom hennes lange yrkesliv til nytte.
– Takk, NRK, for alle kurs! Jeg er jo egentlig bildeprodusent, og ble kurset i fargebruk, lys og skyggelegging. Det er til god hjelp når du skal innrede et dukkehus. Hva skal stå først? Hva skal stå bak? Hvilke farger løfter hverandre? Hvordan skaper man balanse?
Livlig fantasi
Litt etter litt ble rommene fylt opp. Ved inngangsdøren blir man ønsket velkommen av butleren, og familiens hunder. På loftet finner man husets barneværelse, slik hun husket det fra sin tid i London.
I spiseværelset er skapet fylt med porselensservise. I sigarrommet med hjortehodet på veggen løser patriarken verdensproblemer med sine mannlige gjester, mens de drikker likør. Madammen i huset har sangøvelse i stuen, i fullt operakostyme.
I pikeværelset finner man den eldste datteren. Hun er i en vanskelig alder, i ferd med å bli voksen, og foreldrene har mistet litt kontrollen på henne. Hun er ute og flyr til alle døgnets tider. På gulvet har hun slengt fra seg maleutstyr og bøker som hun har mistet interessen for.
Vibekes livlige fantasi har fulgt henne hele livet.
– Man må beholde sansen for leken og fantasien! For det er kreativiteten som skaper løsninger. Derfor skal man aldri være redd for å la barn leke. De må prøve seg frem. Nå snakker pedagogen i meg, jeg er jo utdannet førskolelærer, sier Vibeke med et smil.
Strøk i skinkestek
83-åringen er medlem av foreningen «Dukkedamene», en liten gruppe som samler på dukker og dukkehus. De møtes en gang i året og snakker om sin store lidenskap. I starten meldte Vibeke seg også på kurs for å lære å lage miniatyrsett, men det ga hun raskt opp.
– Det er mitt lille nederlag. Jeg vet godt hva jeg kan, og ikke kan. Når jeg har sett dukkedamene sitte med sine knappenåler og lage ting, har jeg fått en krøll i magen. En gang var jeg på kurs for å lære å lage skinkestek, men kom ikke lenger enn til kjøttdeigen. Jeg strøk i skinkestek!
Noe selvlaget er det dog blitt. Puffen på soveværelset har Vibeke satt sammen av en trådsnelle, en kork og gamle rysjer. Lysekronen i mellomværelset har også Vibekes signatur. Men å sette sammen trappen beskriver hun som «et helvete».
– Det var små spiler som skulle ned i bitte små hull, med et teppe over. Jeg strevde noe helt forferdelig! Det var det aller siste som sto igjen, og da var jeg helt ferdig med dukkehuset – fem år etter at jeg begynte. Mannen min og jeg spratt en flaske sjampanje den kvelden, det skulle bare mangle. Jeg var så stolt!
Butleren ble full
Lykken ble derimot kortvarig. Vibeke tror hun var borti trappen før limet hadde tørket. Dessuten hadde hun glemt sjampanjeglasset sitt inni huset.
Da hun sto opp dagen etter, så hun at trappen hadde falt sammen og landet på butleren. Han ble funnet med hodet i Vibekes sjampanjeglass, mens hunden lå på ryggen med potene til værs. Igjen kom Vibekes fantasi henne til unnsetning.
– Det hadde vært kjempefest på Montgomery Hall, og alt hadde ramlet sammen. Butleren hadde drukket seg stupfull, humrer hun.
I dag står det ferdige dukkehuset i et eget værelse på «Villa Gro-Gro», Vibekes fredede hjem der hun vokste opp med sin mormor – revystjernen Lalla Carlsen.
Om hun har en dårlig dag, åpner hun bare dørene til Montgomery Hall og soler seg i glansen.
– Da blir jeg stolt av meg selv! Det har kostet blod, svette og tårer. Og alt jeg har lært i NRK ligger i det huset. Jeg får en selvtillitsboost når jeg ser på det. Så fører jeg hånden forsiktig inn, og flytter på en liten ting. Trer tilbake, og beundrer det. «Dette ble veldig pent, Vibeke», sier jeg til meg selv. Det er meditasjon for meg, innrømmer hun.
– Det betyr at du har sluttet å kjøpe ting til huset?
Vibeke kniser.
– Som vi dukkedamene pleier å si: «Det er alltid plass til en liten ting til».
