Tora Berger: Dette er hennes nye liv

– Jeg vet i hvert fall hvor gullmedaljen min er, for den er på OL-museet i Lillehammer, ler Tora Berger, som vant gull på normaldistansen i skiskyting i OL i Vancouver i 2010.

Berger bidro til den første individuelle olympiske gullmedaljen tatt av en norsk kvinne i skiskyting noensinne, og dermed gled Tora inn i idrettshistorien. Det var også Norges OL-medalje nummer 100 og derfor nok en grunn til at den skulle bak glass på et museum.

– Men de andre medaljene har jeg ikke helt oversikt over, altså. De ligger vel et eller annet sted i huset her, tror jeg, sier Tora og betror oss en artig historie fra tiden like etter alle suksessene.

På vaskerommet

En gang da skiskytterdronningen Tora Berger skulle holde et foredrag, foreslo nemlig moren hennes at hun burde ta med seg OL-medaljene, siden det jo ikke er alle som har sett slike medaljer på nært hold. 

Tora beklaget og sa at de medaljene hadde hun nok ikke i nærheten, men jo da – de var i nærheten, de hadde moren sett liggende på vaskerommet.

– Jeg har ikke alltid full oversikt, men den medaljen som skiftet valør, har jeg brukt en del i undervisningen.

Skiftet valør?

– Ja, fra bronse til sølv, på en måte.

Tora, som la opp som skiskytter i 2014, jobber i dag som lærer på videregående der hun underviser i idrettsfag. 

Medaljen hun snakker om, fikk hun i OL i Sotsji i 2014, da hun vant bronse på stafetten, men medaljen ble til sølv da den opprinnelige sølv­vinneren ble tatt for doping. 

Egentlig ikke så viktig for Tora, for hun var i utgangspunktet kjempeglad for ­bronse, men historien har et poeng i undervisningen.

Les også: Her kan du lese en stor reportasje med Tora Berger og familien fra 2024

OL-jakken på jakt

Om hun har spart på noen av OL-antrekkene sine?

Tora ler, noe hun gjør ofte, like blid i dag som vi husker henne fra tiden i sporet.

– En hvit jakke jeg fikk, er blitt brukt på jakt, for da går jeg jo i ett med terrenget. Og en skidress som den eldste sønnen min har brukt, forteller Tora, som har to sønner, Alexander på ti år og Mikkel på åtte.

Begge guttene er glad i å gå på ski, men kanskje ikke like glad i å trene som moren deres var.

– Egentlig var ikke jeg heller så veldig interessert i idrett i tenårene, og jeg drømte aldri om gull i OL og slikt. Jeg var heller ikke så opptatt av å se sport på TV, men da laget vårt fikk en OL-deltager i Ivar Michal Ulekleiv (skiskytter fra Dombås som deltok i OL på Lillehammer 1994, red.anm.), ja, da kom OL litt nærmere. Da så man at det liksom gikk an. 

– Høydepunktet mitt som toppidrettsutøver er jo selvfølgelig gullet fra OL i 2010. Jeg husker de tre ukene veldig godt. Vi levde i en slags boble og var veldig forsiktige med å omgås andre på grunn av redselen for sykdom. Det blir et helt spesielt samhold og en fantastisk tid med mange fine minner. Og selvfølgelig skal jeg følge litt med på OL i Italia og heie på våre, sier Tora.

Grete Ingeborg Nykkelmo

– Helt fra jeg var liten og så VM i Holmenkollen i 1966 og OL i Grenoble i 1968, der ­spesielt Jentut’n med Ingrid Wigernes, Berit Mørdre og Inger Aufles var med og hevdet seg i internasjonalt selskap, har jeg selv drømt om å delta i et OL, medgir Grete Ingeborg Nykkelmo. 

– Og som trønder var det spesielt de trønderske langrennsheltene som inspirerte, med Berit Aunli og Oddvar Brå i spissen. Dette var utøvere jeg hadde sett i løypa og gått skirenn sammen med. Det ble ekstra inspirerende å se at det var mulig å bli så god for en helt vanlig trønder.

– Et OL-gull er det største en idrettsutøver kan oppnå, spesielt fordi det bare er OL hvert fjerde år. For min del gikk det jo veldig bra i VM, der det ble VM-gull i langrenn i 1985 i Seefeld i Østerrike og VM-gull i 1991 i skiskyting i Lahti. I OL derimot gikk det ikke så bra. Jeg deltok i to OL, 1984 i Sarajevo, der jeg bare var ­reserve i langrenn, og i 1992 i Albertville, der jeg var syk i forkant og bare fikk en 18. plass.

– Hvis du sitter i et vennelag og noen spør deg om hva du husker fra ditt OL – hvilken historie forteller du da?

– Da blir det historier om sykdom og testløp, men likevel – flott å ha vært med, ­synes Grete Ingeborg.

Grete Ingeborg oppbevarer de viktigste medaljene sine på skimuseet i hjembygda Selbu. Resten har hun i et skap hjemme.

På spørsmålet om hun har tatt vare på OL-antrekkene, returnerer Grete Ingeborg svaret med en liten latter.

– Ja, hehe. De fleste antrekkene har jeg fortsatt. Noen av dem har faktisk jentene mine plukket frem (Grete Ingeborg har to barn, Nora på 27 år og Runa på 24 år, sammen med skihelten Vegard Ulvang, red.anm.) og brukt innimellom, men de fleste egner seg nok nå best på afterski, og der har de blitt brukt både av meg selv og av familien.

– Jeg jobber som daglig leder i Holmenkollen Skifestival i dag og kommer absolutt til å følge med på OL. Jeg liker all slags sport, men er naturlig nok mest opptatt av langrenn og skiskyting. Som arrangør av World Cup i Holmenkollen i mars i begge grener håper jeg på tette dueller og mye spenning – og at de norske jentene og gutta skal gå helt til topps til slutt, selvfølgelig!

Les også: Kjetil André Aamodt: – Stine var knust da jeg dro

Bjørg Eva Jensen

OL i Lake Placid i februar 1980 tilhører Bjørg Eva Jensen. Bare noen dager før hun skulle fylle tyve år reddet den unge juniorskjøyteløperen Norges ære da hun som eneste norske utøver hentet hjem en gullmedalje på tre tusen meter.

– Jeg husker det som om det var i går. Vi bodde i et nybygg som ble et ungdomsfengsel ­etter OL, og jeg hadde en liten celle på ti kvadratmeter. Jeg ble vekket klokka fem om morgenen den dagen løpet skulle gå. Hadde tegnet opp og planlagt hele løpet i detalj sikkert hundre tusen ganger kvelden før. 

– Jeg skulle gå i ­første løp sammen med Beth Heiden. Det var ingen fordel, for da kunne jo alle andre gå på våre tider, men jeg bestemte meg for at hver gang jeg skulle ut i ytre sving, skulle jeg ligge litt foran Beth, slik at jeg hadde kontroll på oppløpssiden gjennom hele løpet, forteller Bjørg Eva.

– Jeg følte meg virkelig i skikkelig god form, både mentalt og fysisk, den dagen. Da jeg så konkurrenten min Beth Heiden i kantina, syntes jeg liksom hun så litt nervøs ut, og da visste jeg at dette skulle gå veien. Følte meg rett og slett litt ovenpå, ler Bjørg Eva.

Les også: Johannes Klæbo: – Jeg har enda mer å unnskylde meg for enn å takke for

Fjorten timer i uka

I år er det 46 år siden hun vant gull på tre tusen meter i OL, og fremdeles er Bjørg Eva den eneste norske kvinnelige skøyteløperen med gull i et OL. Hadde det ikke vært for Bjørg Eva i 1980, hadde Norge kommet hjem uten en eneste gullmedalje.

– OL-medaljen er på museum på Lillehammer, men alle de andre medaljene har jeg her hjemme. OL-antrekkene ligger på loftet, og de passer fremdeles, sier Bjørg Eva, som kan fortelle at hun veier det samme nå som den gangen hun var på topp i idrettskarrieren. Men så har hun da heller aldri sluttet å trene.

– Nei, jeg må alltid trene, men nå er jeg nede i bare ­fjorten timer i uka, og det er veldig lite, ler hun, som har trent siden hun var fem–seks år, med oppstart i turn ved Farrishallen i Larvik.

Det begynte med friidrett. Etter turning ble det skøyter i klubben Fram, der hun stort sett trente med gutta. Etter at hun sluttet som proff skøyteløper, kastet Bjørg Eva seg over studier, lærerjobb, sykkelritt og politikk. I 1979 vant hun norsk tempomesterskap både individuelt og lagvis. To tiår senere, i 2007, vant hun NM i banesykling, og i 2008 både i gateritt og lagtempo.

Bjørg Eva la egentlig aldri opp idrettskarrieren; den er fremdeles en stor del av livet hennes. Nå er hun også en ­engasjert politiker, både lokalt og på fylkesnivå, med særlig søkelys på ungdom, idrett og inkludering samt forebyg­gende helse. Om hun skal se på OL i Italia?

– Selvfølgelig, og da er det bare å håpe at en av skøyte­løperjentene henter hjem en medalje, enten det blir Aurora Løvås eller Ragne Wiklund. Det er altfor lenge siden sist, sier Bjørg Eva, som den dag i dag er den eneste norske kvinnelige skøyteløperen med en ekte OL-gullmedalje.

Les også: (+) Hvordan kan du si noe sånt etter 15 års ekteskap?!

Berit Aunli

– Jeg husker OL i Innsbruck i 1976 da jeg var blitt tatt ut til å delta. Selv om det ikke var helt sikkert om jeg fikk gå noen renn, var bare det å bli tatt ut veldig stort, minnes Berit Aunli.

Mange husker henne fra OL i Sarajevo i 1984, der hun tok gull med stafettlaget og sølv på fem kilometer. Men det Berit selv har sterkest minner fra, er altså den gangen i Innsbruck da hun ikke vant noen medaljer, men da det å delta var mer enn premie nok.

– Jeg var tyve år og hadde ­aldri tenkt på muligheten av å delta i et OL. Men så ble jeg tatt ut og var med. Vi fikk ­utdelt en flott kleskolleksjon, fikk reise langt og bo på hotell – bare det var jo også helt fantastisk. 

– Jeg husker spesielt en gang vi tok bussen inn fra der vi bodde på hotell, litt utenfor OL-landsbyen, og inn til Innsbruck. Jeg satt bak den store alpinisten Erika Hess, som jeg bare hadde sett på TV, og ble fullstendig starstruck. Så stort var det, minnes Berit og ler hjertelig.

– Den gangen tenkte jeg hverken på gull, sølv eller bronse. Jeg fokuserte kun på å gjøre mitt beste, siden det at jeg i det hele tatt fikk lov til å gå, var hinsides stort for meg.

Les også: Én ting slipper aldri innenfor Tuftes hus: – Det er ikke lov

Luen med pelskant

Siden fikk Berit Aunli gå ­utallige andre renn der hun vant og vant. I alt har hun femten NM-titler, tre VM-gull og to VM-sølv, samt tre OL-medaljer og fire individuelle verdenscupseire. Som om ikke det var nok, vant hun også verdens­cupen sammenlagt i sesongen 1981/82. Berit var 1980-tallets store vinner i skisporet.

På spørsmålet om hun har spart på noen av OL-antrek­kene, svarer hun kontant nei, men så kommer hun på en lue …

– Forresten, jeg har en lue fra kolleksjonen vi fikk til Innsbruck, en lue med pelskant. Den tar jeg på meg hver nyttårsaften når det er kaldt, ler Berit.

På spørsmålet om hun skal følge med på OL i Italia, og hvem hun heier på, svarer Berit at selvfølgelig skal hun følge med, men at det kan hende hun må gjøre det på mobilen. Hvorfor det?

– Jo, for hvis været er fint, må jeg ut og gå på ski, sier ­damen som slett ikke har lagt skiene på hylla – og slett ikke nå som hun nylig ble pensjonist og kan gjøre akkurat som hun vil.

– Heia Norge, sier Berit, som ikke vil utdype om hun heier på noen spesielle.

– Men det blir jo artig å se hvordan kometen Karoline Simpson Larsen gjør det, da. Men uansett – heia Norge! 

Les også: Marit Bjørgen: Forstår at Therese trengte tid