Det startet med fire smertestillende. Årene etter ble et mareritt av smerter

– Fra å ligge på et mørkt rom og vri meg i smerter, var jeg plutselig helt fri. Jeg har ikke angret ett sekund på at jeg valgte bort synet.

Mette Havnaas (57) snur seg mot ektemannen Birger (55) og smiler varmt. Hadde vi ikke visst bedre, kunne vi trodd de utvekslet et kjærlig blikk. Ingenting ved Mettes kroppsspråk avslører at hun ikke kan se.

Ikke når hun rekker frem hånden for å hilse idet vi kommer inn døren til eneboligen i Stokke. Ikke når hun navigerer besluttsomt fra gangen og bort til sofaen i stua.

– Det har jeg vært svært bevisst på. Fra den dagen jeg ble blind, har jeg vært tydelig på at jeg ikke skal «se blind ut». Jeg snur meg mot personen som snakker, og jeg kikker ned i boken jeg leser.

Se video: Katrine og sønnen Sondre om «Sommerhytta» (artikkelen fortsetter under videoen)

Hun var en av deltagerne i «Tabu», der hun medvirket i episoden om blinde. Målet med serien er å utfordre fordommer og vise at livet kan leves fullt – også uten syn.

For Mettes del lå det også en liten, personlig agenda bak deltagelsen: Kanskje kunne hun rekruttere noen til golfsporten i samme slengen?

Historien om hvordan Mette mistet synet, er alt annet enn vanlig.

En sjelden reaksjon

Marerittet startet en maidag i 1996. Mette var 27 år gammel. Hun hadde feber- og influensa- symptomer i kroppen og tok det som for de fleste er en helt hverdagslig løsning: noen reseptfrie, smertestillende tabletter for å dempe feberen og få sove.

– Jeg tok to tabletter to dager på rad. Hadde jeg tatt flere, er det stor sannsynlighet for at jeg hadde ligget seks fot under jorden i dag, sier hun.

Kort tid senere begynte kroppen å reagere voldsomt. Først kom ubehaget i øynene. Så begynte huden å boble opp, som ved alvorlige brannskader, forteller Mette, store blemmer og sår spredte seg.

– To dager senere sendte fastlegen min meg rett på sykehuset. Men det tok litt tid før de så sammenhengen mellom symptomene og medisinene jeg hadde tatt.

Mette var blitt rammet av den ekstremt sjeldne tilstanden Stevens-Johnson syndrom, en alvorlig, autoimmun reaksjon som kan utløses av enkelte medisiner. Det står blant de aller mest sjeldne bivirkningene i pakningsvedlegget.

– Jeg spiste ikke på 14 dager. Alt var bare åpne sår. Alle slimhinnene i kroppen ble rammet. En morgen da jeg ringte hjem til Birger, hadde munnen min grodd igjen.

Hun mistet neglene, hodet hovnet opp og indre organer ble påvirket.

– Første gangen sønnen min besøkte meg på sykehuset, etter anbefaling fra legepersonell, ville han ikke se på meg en gang. Han sto bare ved enden av sengen og kikket alle andre steder.

Les også: (+) Alexander var død i flere minutter: – Jeg «så» at Karin fikk dødsbudskapet

Galgenhumor

Legene kunne ikke gjøre annet enn å la sykdomsforløpet gå sin gang. Smertelindring var også risikabelt.

– Jeg kunne heller ikke ta smertelindrende medisiner i frykt for en ny reaksjon. Det kom stadig leger inn på rommet, og vi håpet jo hver gang at noen kanskje hadde et svar.

– Men de fleste kom egentlig bare for å se på meg, syndromet var jo så sjeldent. Vi fleipet med at vi burde begynne å ta inngangspenger, ler Mette.

Humoren ble en livline for Mette og Birger, også i de aller mørkeste stundene. 

– Men det var voksne mennesker som snudde i døren. De ble rett og slett så uvel av synet av meg.

Etter to uker klarte hun omsider å spise litt igjen, og hun fikk til slutt reise hjem. Døgnene på sykehuset hadde vært dramatiske, men det var senskadene som skulle snu hverdagen fullstendig på hodet for Mette og Birger.

– Jeg hadde mistet all tårefunksjon. Jeg fikk kronisk hornhinnebetennelse og smertefulle infeksjoner i øynene, minnes Mette.

Hun beskriver smerten slik:

– Det var som å få sveiseblink, men uten tårer til å lindre det.

Hun forteller at det begynte å vokse små «strenger» fra øyelokket og ned på øyeeplet.

– Annenhver dag måtte jeg kutte dem bort. 

Les også: Annette Groth: – Storebroren min tok en titt og sa kontant: «Den-der-fjerner-vi»

Forsøkskanin

Legene forsøkte flere eksperimentelle behandlinger i håp om å lindre plagene.

– De la blant annet kanaler fra spyttkjertelen i munnen og opp til øyet, men da måtte jeg sitte med klut på øyet hver gang jeg spiste. Spyttet var for tykt. Til slutt sprakk kanalen, og jeg måtte ha veneflon i kinnet for å tappe væske.

Hun rister lett på hodet.

– Det var et kaos.

Livet hennes endret seg dramatisk i årene som fulgte. Fra å være en aktiv 27-åring med jobb som miljøterapeut og postbud, fikk hun en helt annen hverdag.

– Jeg hadde store smerter og klarte knapt å være der for familien min.

Mange dager tilbrakte hun på et mørkt rom.

– Noen ganger tok jeg smerte-lindrende øyedråper så jeg kunne stå opp og spise middag med familien før jeg måtte tilbake i mørket.

Les også: (+) Jeg hadde aldri trodd at de ikke ville ha meg her

Vendepunktet

Livskvaliteten var borte. Det fantes ingen behandling, og mest sannsynlig ville synet bli stadig dårligere som følge av infeksjoner og arrdannelser. Samtidig var syndromet så sjeldent at ny, avgjørende forskning ikke ville komme med det første.

Til slutt kom vendepunktet. Etter enda et sykehusopphold fikk Mette nemlig nok.

– Da sa jeg: «Nå fjerner vi det ene øyet!». Alternativet var at jeg på et tidspunkt ville blitt innlagt på krisepsykiatrisk, sier Mette for å sette det på spissen.

I 2000 fjernet hun dermed det venstre øyet. Tre år senere ble det andre dekket med slimhinne. Da forsvant smertene. Og det gjorde da også synet.

– Da følte jeg meg helt fantastisk! Endelig kunne jeg ta livet mitt tilbake igjen. Jeg var frisk, og vi kunne begynne å planlegge livet vårt igjen.

14 dager senere ringte hun til Huseby kompetansesenter.

– Jeg sa: «Hei, jeg heter Mette og ble blind for 14 dager siden. Kan jeg få komme på kurs?»

Les også: Lars Fossum: – Den sjansen kunne jeg ikke la gå fra meg

En ny hverdag

Det ble hvit stokk, etter hvert førerhund. Og et nytt liv. Mette ler en befriende latter. Bitterhet ligger ikke i hennes natur.

– Ok, så hadde jeg trukket det dårlige loddet. Da handlet det bare om å gjøre det beste ut av det. Jeg er sta av natur, og det har nok hjulpet meg. Å sette seg ned og synes synd på seg selv, hjelper jo ingen.

Ja, det er trist at hun aldri har fått sett sine egne barnebarn, men alternativet hadde vært langt verre.

– Nå er jeg til stede for dem. Og barna mine har full tillit til at farmor også kan passe barna alene. Det betyr mye.

Barna hennes var fem og elleve år da hun mistet synet. Det tok ikke lang tid før de begynte å mase. Hvor var fotballskoene? Hvor lå jakka? Mamma hadde stort sett kontroll. Selv om det i starten også ble servert koteletter med kanel til middag.

– Ja, akkurat dét var ikke et kulinarisk høydepunkt! sier Birger og ler.

Mette hadde ett klart mål etter at hun ble blind.

– Jeg skulle gjøre de samme tingene som før.

Da familien malte stuen, var det hun som tok det første strøket. Og da sønnene spilte fotballkamp, var mamma selvfølgelig til stede.

– Våre barn har aldri reagert på at jeg kom med førerhunden på fotballkamp. Jeg hørte jo hva som skjedde på banen ut ifra stemningen i publikum. Det viktigste var å gratulere ved en seier eller trøste ved et tap.

Mette ble uføretrygdet da hun ble syk, men fant ny mening i hverdagen da hun og Birger ble det som kalles forsterket familiehjem. Over en lengre periode tok de inn ungdom med ulike utfordringer.

– Det føltes godt å kjenne på at jeg bidro i samfunnet. Og flere av ungdommene vi har tatt inn, har syntes det har vært helt suverent at jeg ikke kunne se. For mange av dem har slitt med øyekontakt når de prater. Mitt handikap fikk dem til å senke skuldrene.

Les også: Smerter i brystene: – Dette skal man være oppmerksom på

Golfen

Apropos handikap; etter hvert fant Mette også en ny lidenskap: golf. Det startet med at den yngste sønnen og ektemannen begynte å spille. 

– Birger spurte om ikke jeg også ville være med. Jeg brukte litt tid på å bestemme meg, men meldte meg til slutt på et kurs.

Hun hadde ingen planer om å konkurrere.

– Det skulle jeg absolutt ikke, men så har det blitt noen konkurranser likevel, ler hun.

Og hun har blitt god. Veldig god. I dag spiller hun og Birger golf fire–fem ganger i uken, og de tilbringer mye tid på golfbaner i Spania. Når hun spiller, fungerer Birger som guide.

– Han forteller meg retning og lengde. Men det er jeg som må slå slaget.

Mette legger ikke skjul på at hun også hadde en liten agenda da hun sa ja til å delta i «Tabu».

– Jeg håper jo å kunne rekruttere noen til golfen.

Men først og fremst vil hun vise noe annet:

– At vi blinde er som alle andre. At vi kan leve et fullverdig liv uten syn.

Hun smiler.

– Med hånden på hjertet: Jeg har aldri angret på den veien jeg tok.