Alexander var død i flere minutter: – Jeg «så» at Karin fikk dødsbudskapet

Alexander Strandberg (46) holder sin nye bok «Dødens terskel» i hånden. Tittelen er en klokkeklar beskrivelse av den subtile virkeligheten mellom liv og død som tidligere preget livet hans som tung rusmisbruker og kriminell. Og som endte med at han – akkurat som boktittelen sier – sto på dødens terskel.

– Jeg var død i noen minutter. Det var takket være deg at jeg kom tilbake til livet, sier Alexander og snur seg mot kona Karin som har vært ved hans side i 15 år og som er den direkte årsaken til at han lever.

Det var ikke bare en midlertidig hjerte-lunge-redning ved en overdose. Den skremmende hendelsen gjorde at han en gang for alle brøt med det destruktive livet og nå lever et trygt familieliv med kone og fire barn.

Ran og utpressing

Svenske Alexander Strandberg har de siste årene blitt en TV-profil gjennom sin doble deltagelse i den svenske versjonen av «Robinson-ekspedisjonen», og han har også deltatt i en slags variant av «Kompani Lauritzen» i broderlandet.

Sammen med kona Karin vant han dessuten en halv million kroner i TV-programmet «Bytt er bytt» i 2018.

Men før det har livet hans vært en kronglete reise som begynte i et boligområde i Stockholm.

– Frem til jeg var syv var det stabilt og trygt. Men så skilte foreldrene mine seg, og jeg valgte å bo hos pappa. Han var snekker og jobbet mye, så jeg var ofte alene. 

Han beskriver at han manglet noen som brydde seg, og selvbildet var dårlig. Det skulle forandre seg da en gjeng gutter på ungdomsskolen hadde fått tak i cannabis. Han var 13 år da han testet stoffet.

– Rusen føltes som en varm og god klem, akkurat det jeg trengte.

Som ung og tankeløs fortsatte han den destruktive reisen med tyngre rusmidler, først og fremst heroin. I kjølvannet av rusmisbruket fulgte kriminalitet som ran, utpressing og mishandling. Som en følge av det ble det fengselsstraff.

Han dro inn og ut av behandlingshjem, flyttet rundt til ulike byer i Sverige, med håp om at et nytt sted ville innebære et nytt liv. Det ble det også, innimellom.

– Jeg hadde nyktre perioder hvor jeg jobbet og skikket meg bra. Men rusavhengigheten kom alltid tilbake, da var det «all in».

Plutselig hjertestans

Men da hans daværende kjæreste fortalte at hun var gravid, skjedde noe. Nå var det på tide å bli rusfri på ordentlig!

– Der og da bestemte jeg meg for å bli en pappa som var til stede.

Paret bodde da nord i Sverige, og Leon ble født 31. juli 2008. Av ulike årsaker levde Alexander og Leons mamma hver for seg, og Alexander hadde omsorgen for sønnen.

Da Alexander fylte 30 år, et halvt år etter at Leon var født, tok noen venner ham med ut på byen for å feire. Det ble noen øl.

– Da kom suget etter rusmidler, og jeg prøvde igjen. Det var nok til at jeg fikk et tilbakefall, og barnevernet tok Leon fra meg og plasserte ham i fosterhjem. Det ble en vekker, og jeg klarte å bli rusfri på nyt. Jeg fikk Leon tilbake etter tre måneder.

I desember 2010 ble moren til Leon innlagt på sykehus. To dager før julaften ringte de fra sykehuset da Alexander var på jobb. Moren til barnet hans hadde fått en plutselig hjertestans, og livet hennes sto ikke til å redde.

– Beskjeden kom som et sjokk. Samtidig ble jeg overveldet av skyld- og skamfølelser. Skulle jeg ha gjort noe annerledes, var det min feil at hun var død? Det var tanker jeg slet med etterpå.

Kjæresten lukket øynene

Nå hadde Leon bare ham, og derfor gjaldt det å holde seg rusfri.

Alexander jobbet på denne tiden som vaktmester i et eiendomsselskap som blant annet eide et museum der Karin arbeidet.

– Det første jeg husker av deg er at du er superglad, og der sitter jeg i pauserommet med problemene mine, sier Alexander og ser på Karin (42).

Litt senere fikk han i oppdrag å jobbe på et museum som lå på en øy i skjærgården der Karin var sjef. For å komme seg dit måtte de ta båt sammen.

– Da oppsto følelsene, sier Alexander.

Alexander fortalte åpent om sitt alkohol- og narkotikamisbruk.

– Jeg ga henne et tydelig direktiv. Hvis jeg begynte å drikke igjen, skulle hun dra med en gang.

Karin tok det han sa ganske lett.

– Jeg var 28 år og sorgløs. Selv hadde jeg aldri tatt noen rusmidler, sier hun.

Paret flyttet sammen og havnet etter hvert i Stockholm. Der kom Alexander på nytt i dårlig selskap. Han begynte å drikke og bruke rusmidler. Men Karin ble værende.

– Noen måtte jo ta seg av Leon, sier hun. Men jeg hadde det ikke bra og fikk angst som ga fysiske plager. Jeg var medavhengig og lukket øynene for Alexanders misbruk.

Hørte et dunk fra badet

En søndag i juni 2013 hadde Karin planlagt en familieutflukt. Alexander våknet tidlig om morgenen og gikk ut på badet. Han låste seg inne for å injisere sin dose heroin. Denne gangen gikk det helt galt.

Karin, som lå igjen i sengen, hørte plutselig et dunk fra badet.

– Jeg ropte på Alexander og banket på døren. Ingen svar. Jeg hentet en matkniv på kjøkkenet og begynte å fikle opp låsen. Jeg var livredd for synet som skulle møte meg.

Da Karin fikk opp døren, falt Alexander ut.

– Han var blå i ansiktet og pustet ikke. Jeg ringte 112 og sa det var mistanke om overdose. Operatøren sa at jeg måtte utføre hjerte-lunge-redning. Jeg visste ikke hvordan man skulle gjøre det, men fikk instruksjoner.

Fem år gamle Leon, som hadde sittet og sett på barne-TV, kom løpende og skrek: «Pappa er død, pappa er død!» Karin måtte skyve ham unna og inn på rommet sitt.

Ambulansen kjørte feil, og det tok en halvtime før den kom frem. Karin jobbet videre med HLR og fikk visse livstegn fra Alexander. Han fikk tilbake ansiktsfargen.

Da redningspersonellet kom, trakk hun seg tilbake til Leons rom for å trøste ham.

– En av ambulansepersonalet sa til meg at vi måtte forberede oss på at Alexander ikke ville overleve.

Karin fikk en merkelig følelse innvendig.

– Det føltes godt, jeg skulle bli kvitt alle problemene han innebar for meg og Leon. Nå skulle det bare være oss to.

Ville han skulle dø

Noen minutter senere kom en ny beskjed fra redningspersonellet – Alexander hadde på mirakuløst vis overlevd.

– Da tenkte jeg: «Faen, er han ikke død?» Jeg vet at dette høres utrolig rart ut for noen som ikke har vært i den situasjonen jeg var i da, sier Karin. Å leve som pårørende og medavhengig nær en rusmisbruker er en konstant kamp. Man rives mellom en konstant frykt og uro, samtidig som man føler en enorm oppgitthet og sinne over hele situasjonen. Mitt håp om å «bli fri» fra Alexanders misbruk fant jeg da jeg trodde han var død. Samtidig var det jo enorm skyldfølelse å tenke sånn siden jeg egentlig elsket ham.

For Alexander var overdosen en så sterk opplevelse at den for alltid kom til å forandre livet hans.

– Jeg hadde en nær-døden-opplevelse, forteller han. Jeg fikk et spørsmål: «Alexander, hva vil du?» Så så jeg hele situasjonen ovenfra, hvordan jeg lå på baderomsgulvet, hvordan ambulansepersonellet dro ut slanger fra halsen, hvordan Karin fikk dødsbeskjeden og så videre. Det var mitt første møte med Jesus, og jeg fikk et valg. Derfor er jeg troende i dag.

Da Alexander våknet, befant han seg på sykehuset og ble snart klar over hvorfor han lå der.

– Min første tanke var om det ville være mulig å reparere forholdet til Karin.

– Jeg lovet ingenting siden jeg ikke ville at du skulle ta det for gitt, sier Karin. Han måtte bygge opp tilliten på nytt og overbevise meg om at han virkelig ville være rusfri gjennom handling, ikke bare ord. Men et sted var min kjærlighet til ham likevel selvsagt, og jeg ville fortsette. Det ble en prosess for oss begge.

En selvfølgelig kjærlighet

Alexander og Karin bestemte seg for å forlate Stockholm for Nord-Sverige igjen. Men Karin har sine røtter sør på den svenske vestkysten, og etter at de giftet seg i Helsingborg i 2014, havnet de etter hvert i Halmstad. Siden da har familien blitt utvidet med Jayson (9 år) og tvillingene William og Louie (8).

– Til tross for alt har vår kjærlighet til hverandre alltid vært så trygg og selvfølgelig, så det å stifte familie sammen – til tross for det som har skjedd – føltes naturlig, sier Karin.

Alexander har nå vært rusfri i over tolv år og forteller at hans kristne tro i kombinasjon med at han har lært å kjenne seg selv, er grunnen til at det har gått bra. Derfor jobber han også med å hjelpe unge voksne som har begynnende misbruk, psykososiale problemer og andre risikofaktorer, slik at de kan komme tilbake inn i samfunnet.

– Livet handler ikke om at alt skal være bra hele tiden – det er topper og daler. Det viktige er at man lærer seg å akseptere det, og at dalene ikke blir for dype. Men det handler også om å våge å gjøre det som føles vanskelig og ubehagelig, for å øke selvinnsikten og innse at du er bra nok som du er.

Alexander mener at de mange feilene han har gjort i livet har gjort ham til en ydmyk person.

– Tidligere stilte jeg meg alltid spørsmålet hvorfor all elendigheten rammet meg, en slags selvmedlidenhet. Nå ser jeg alle utfordringer som en mulighet. Jeg var skeptisk til å skrive denne boken, men min kone syntes jeg skulle se det som en utfordring og en mulighet til å hjelpe andre mennesker. Det ble samtidig en prosess å se tilbake på livet sitt og hvordan det ble.