Jeg hadde aldri trodd at de ikke ville ha meg her

Jeg er blitt samboer for første gang i mitt liv. Jeg bor sammen med mannen jeg ønsker å holde sammen med resten av livet.

Vi har allerede snakket om å gifte oss. Jeg burde ha vært i den syvende himmel. Men så enkelt er det ikke.

Da jeg traff Jørn, var han ulykkelig gift og godt i gang med å gå fra sin kone. I begynnelsen var han bare en samtalepartner og venn. Det kunne rett og slett ikke falt meg inn å etablere et forhold til en gift mann. Selv om jeg likte ham allerede da, holdt jeg igjen.

Har barn fra før

Jørn har to barn fra før, de er 13 og 15 år gamle. De to tenåringene gjør annenhver uke av livet mitt til en prøvelse. Uansett hvor hardt jeg prøver å spille på lag med dem, blir alt galt. De motarbeider meg, og jeg er fortvilet.

Situasjonen er blitt så vanskelig at jeg gruer meg til hver gang barna skal ha samvær med faren sin, og jeg gleder meg til de drar til moren igjen.

Familieverdier er viktige for meg. Jeg sa til og med at han måtte gi ekteskapet sitt en sjanse og at han måtte tenke seg om minst hundre ganger før han bestemte seg for å avslutte ekteskapet.

Da Jørn ringte meg og sa at han hadde flyttet og tatt ut separasjon, var følelsene delte.

Jeg er selv skilsmissebarn og vet hvor hardt mine foreldres brudd gikk inn på meg. Derfor tenkte jeg på barna hans.

Samtidig følte jeg meg litt glad. Noe var i ferd med å skje mellom oss. Kall det en gry­ende forelskelse basert på gjensidig forståelse og tillit. Jeg tror at vi begge følte at vi i hverandre hadde funnet en sjelevenn. Sammen med Jørn følte jeg at jeg hadde kommet hjem.

Vi hadde ikke sex før han hadde flyttet ut. Men da han hadde flyttet, betraktet jeg ham som ledig på markedet. Da hadde jeg ingen motforestillinger eller betenkeligheter med å få ham som kjæreste, og vi ble et par ganske raskt.

Vi var enige om å holde barna utenfor da vi ble kjærester. Derfor visste bare de nærmeste vennene om forholdet vårt.

Ut fra hva jeg fikk høre, forsto jeg at Jørns ekskone var helt ute av balanse. Hun kunne ringe ti ganger i løpet av en kveld, og hun dukket plutselig opp på døren hans for å snakke med ham. Hun ville ikke innse at ekteskapet var over. 

Han var fortvilet først, senere ble han sint. Det provoserte henne. Hun truet med å gå rettens vei for å få daglig omsorg for barna, slik at han måtte betale henne et stort barnebidrag hver måned.

Hun visste å stikke kniven inn der det gjorde vondest, og brukte døtrene i håp om å få ham tilbake.

Les også (+): Ekteskapet var kjedelig og sexlivet dødt. Så fortalte mannen min hva han hadde gjort

Ekskona hatet at vi flyttet sammen

Da forholdet mellom meg og Jørn ble kjent for ekskona hans, ble det et voldsomt rabalder. Jeg fikk en telefon fra henne, der hun anklaget meg for å ha ødelagt en lykkelig familie. Hun sa hun håpet at det ville gå meg riktig ille.

– Sånne som deg vet ingen ting om det å ha barn, og jeg ønsker ikke at du skal ha med barna mine å gjøre, sa hun rett ut.

Jeg følte meg ille til mote etter samtalen. Det var tydelig at hun tror jeg er årsaken til bruddet. I hvert fall har hun fortrengt det faktum at de hadde slitt i ekteskapet i mange år før han gikk.

Vi holdt sammen i et halvt år før vi bestemte oss for å flytte sammen. Selvfølgelig visste vi at det ville komme sterke reaksjoner fra Jørns ekskone. Men vi følte så sterkt at det skal være oss, at vi ikke så noen grunn til å vente. Vi er tross alt voksne mennesker, vi vet hva vi gjør.

Jeg hadde bare så vidt hilst på jentene da pappaen deres flyttet inn i mitt hus.

Jeg har alltid hatt lett for å komme i kontakt med barn og trodde i min naivitet at vi skulle bli en lykkelig familie de ukene barna var hos faren og meg. Den gang ei.

Jørn elsker døtrene sine, og fordi jeg elsker ham, ønsker jeg også å få et godt forhold til dem. Så langt har jeg ikke kommet ett skritt på vei.

Da Jørn fortalte døtrene at han skulle bo sammen med meg, begynte de å gråte. De sa at de ikke ville ha meg som stemor. Han trøstet dem med å si at vi kom til å like hverandre, bare vi fikk anledning til å bli ordentlig kjent. Både han og jeg trodde at ting ville gå seg til.

Nå er det ett år siden vi ble samboere, og situasjonen er vanskeligere enn noen gang. Det virker som om jentene har lagt all sin vilje i ikke å like meg. De hopper i armene til faren og overser meg.

Han forsøker å bagatellisere det, men jeg føler meg såret og oversett. Snakker jeg med dem, later de som om de ikke hører hva jeg sier, eller de sier ja eller nei og går.

Foreslår jeg at vi skal gjøre noe hyggelig, sier de med likegyldig stemme: «Det kan vi godt, spiller ingen rolle for meg.»

Holdningen deres holder på å drive meg til vanvidd. Det verste er at de hele tiden tvinner faren rundt lillefingeren. De kan spørre meg om å få 100 kroner til å gå i butikken for å kjøpe blader og snop, og jeg sier nei, fordi jeg mener det er unødvendig med godteri på en mandag. 

Da spør de faren mens vi sitter rundt middagsbordet, og han sier ja. Hoverende går de to dronningene ut av kjøkkenet, uten å ta bort tallerkenene sine, mens de sender meg overlegne seiers­­blikk.

Jeg blir sint på Jørn.

– Men jeg visste ikke at du hadde sagt nei, forsvarer han seg. Er det rart jeg er frustrert? 

Jeg forguder samboeren min. Selv om barna hans gjør meg bunnfortvilet til tider, elsker jeg ham like høyt. Spørsmålet er hvordan jeg skal angripe problemet.

Jeg vet jo at det er barnas mor som har påvirket dem ved å si stygge ting om meg. De tror at jeg stjal faren deres fra dem.

Les også (+) Venninnen overtok eksen min og jeg tok et valg jeg skulle angre på

Forstår hvorfor de er slik

Jeg ønsker meg barn selv for første gang i mitt liv. Jørn har sagt at han selvfølgelig unner meg den gleden det er å få egne barn. Men jeg tør ikke engang å tenke på hvordan hans to tenåringsdøtre vil reagere om jeg blir gravid og faren deres skal bli pappa én gang til. Sannsynligvis vil de hate meg enda sterkere.

Jeg har aldri gjort dem noe vondt, og jeg føler at det er forferdelig urettferdig at de ikke gir meg en sjanse til å vise hvem jeg er og hva jeg kan bidra med. Jeg forsøker og forsøker, men når ikke frem.

Jørn mener at jeg prøver for hardt og at det gjør noe med døtrene.

– La dem komme til deg. Overse dem, råder han. Jeg har forsøkt, men har ikke ­lykkes helt.

Hver gang de skal komme til oss, lager jeg gjerne ekstra god mat og planlegger noe hyggelig vi alle kan gjøre sammen. Men uansett hva jeg byr på, viser de ingen begeistring. Jeg er «hun dumme». Det slår meg stadig at de kanskje ikke kan noe for at det er blitt slik. 

De forsøker bare å være lojale overfor moren, som de selvfølgelig elsker og synes synd på. Fordi hun hater meg, gjør de det også. Gjennom å adoptere hennes holdning til meg, gir de henne trøst. Uten å kjenne meg har de laget et bilde av meg som «hun slemme ekteskapsødeleggeren».

Livet som stemor er alt annet enn enkelt. Håpet er at barnas mor en dag finner en mann å bruke tid og krefter på. Da tror jeg at ting vil bli enklere.

Det sliter på meg at vi ikke kommer videre. Ekskona krangler om ting og penger, og de har ennå ikke delt huset de eier sammen. Det virker som om hun trenerer alt i håp om at han skal gå lei av meg i mellomtiden, slik at han kan komme hjem til dem igjen.

Det slår meg at døtrenes provoserende adferd er en langsiktig strategi for å få meg vekk. De skal gjøre livet mitt så vanskelig at jeg ønsker meg tilbake til livet som enslig.

Men det vil de aldri lykkes med. Til det er min kjærlighet til Jørn altfor sterk. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.