– Storebroren min tok en titt og sa kontant: «Den-der-fjerner-vi»

Bestefaren var lege. Pappaen også. Broren og svogeren likeså. Og grandnevøen.

Annette Groth (74) har alltid vært omgitt av helsepersonell. Det er som regel en fordel, noen ganger en stor fordel.

Som den vakre sommerdagen da hun var på familiehytta på Sørlandet, og klødde seg på en føflekk hun var usikker på om hadde vært der før.

– Storebroren min tok en titt og sa kontant: «Den-der-fjerner-vi.» Og det gjorde han, sier hun, før hun uten snev av dramatikk legger til:

– Malignt melanom. Ondartet føflekkreft.

Se video: Katrine og sønnen Sondre om «Sommerhytta» (artikkelen fortsetter under videoen)

Hun trekker på skuldrene.

– Etter det gikk jeg til kontroll på Radiumhospitalet hver tredje måned. Jeg husker ikke helt når dette var, men … Nei, jeg husker ikke. Det er noen år siden.

– Fastlegen min har forresten også spurt meg om dette og fått samme svar. Det at jeg ikke husker, mener hun er et positivt tegn.

– Det bekymrer deg ikke over at den slags har en lei ­tendens til å komme tilbake?

– Nei. Overhodet ikke, sier hun og rister sakte på hodet.

– Til det er livet for kort.

Leilighet på Ullevål

– Velkommen!

Annette Groth viser vei opp til andre etasje i leiligheten like over veien fra Ullevål ­sykehus, hvor hun stortrives. Ifølge SSB er nærmere 48 prosent av hovedstadens boliger single-husholdninger, i likhet med Groths.

– Jeg kunne godt tenke meg å ikke bo alene, men sånn ble livet. Jeg har nok vært veldig klønete på det området. Jeg tør ikke ta noe initiativ. Nei, jeg må beleires, ellers går det ikke. He-he.

– Er menn redd for å ta kontakt fordi du har vært profilert såpass lenge?

– Det skulle ikke forundre meg. Men jeg har mange venner og har familie rundt meg. Så jeg føler ikke at jeg er alene.

– Enslig, ikke ensom?

Groth nikker bestemt til svar.

Les også: (+) Jeg hadde aldri trodd at de ikke ville ha meg her

NRK-veteran

Det begynner å bli en stund siden NRK-veteranen, som kan se tilbake på en lang og mangslungen karriere innen både radio og TV, fikk sin siste lønnsutbetaling fra statskanalen.

Fra hun møtte opp som nervøs sommervikar en junidag i 1977 til hun sluttet i 2015, har hun vært innom flere avdelinger og hatt flere roller.

Hun har – blant annet – vært korrespondent i London og Washington. Hun har vært sjef for både Dagsnytt og Dagsrevyen, og så var hun med på både unnfangelsen og fødselen til radiokanalen P2, som revolusjonerte radio­hverdagen for både de som satt bak mikrofonene og foran radioapparatene.

Men da hun gikk ut døren med sluttpakke i lommen, en vinterdag for elleve år siden, sa hun definitivt ikke «adjø» til sin mangeårige arbeidsgiver, hun sa «på gjensyn».

– Tidligere i dag var jeg med i «generasjonspanelet» i «Holm» på P1+, og i løpet av det neste halvåret skal jeg sammen med eks-kolleger Joar Hoel Larsen, Eva Bratholm og Kalle Fürst, lage en serie programmer for samme kanal og …

Hun går mot kjøkkenet, men nå stopper hun brått.

– Jeg burde kanskje by deg på en kopp kaffe, men siden jeg ikke drikker det selv, har jeg det ikke. Men vil du ha te?

– En nyhetsjournalist som ikke drikker kaffe, er ikke det nesten naturstridig?

– Jo, det kan du si, sier hun og smiler skrått.

– Jeg drakk mye kaffe før. Røykte gjorde jeg også. Men jeg sluttet med røyking da ­røykeloven kom, og kaffe da jeg var korrespondent i London. Så er te OK?

Les også: Marilyn Monroes hjerteskjærende ord dagen før hun døde

Pappas lille vedheng

Hun tilbrakte barndom og ungdom helt øverst på Ullernåsen. Flott utsikt, men en sann prøvelse å komme seg opp til, spesielt som liten jentunge med stor, tung sykkel.

– Søsknene dine er ni og tretten år eldre. En vaskeekte attpåklatt?

– Ja. Min mor pleide å si at jeg var den beste ulykken som hadde hendt henne.

– Hvor bortskjemt var du?

– Det kommer an på hvem du spør. «Ikke særlig», vil jeg si. Søsknene mine ville nok sagt «veldig». Så da er det kanskje greit å lande midt imellom, på et «nokså»? He-he. Siden jeg kom så sent, hadde pappa mer tid til meg. Som nok spilte inn, sier hun.

Hun fikk til en stor grad lov å gjøre som hun ville, og det hun lenge ville, var å følge i sin legefars fotspor.

– Ja, jeg hang virkelig etter ham. Så mye at jeg ble kalt hans appendiks, som kan bety både vedheng og blindtarm, sier hun og smiler.

Hun husker hvordan hun satt musestille på venterommet og lyttet til samtaler faren hadde med pasienter. Med utgangspunkt i dem – tilført en solid mengde fri fantasi – laget hun et stort pasientkartotek av fiktive personer med mer eller mindre reelle lidelser.

– Jeg skulle gjerne hatt det kartoteket i dag, for der sto det nok mye rart, sier hun.

Ikke overraskende ble det lenge forventet at Groth skulle gjøre som sine eldre søsken, å satse på helsesektoren. Men hun hadde andre planer.

– Min mor var hjemmeværende, men hadde tatt et kurs i journalistikk, og snakket mye om hvor interessant det hadde vært. Jeg var også glad i å skrive stil, som ofte ble lest opp i klassen. Så journali­st­yrket var ikke så fjernt. Pro­blemet var at jeg ikke visste hvordan man ble det. Jeg ­hadde virkelig ingen anelse.

Løsningen kom da hun møtte journalist og senere operasjef, Bjørn Simensen.

– Da jeg hørte at han var journalist, måtte jeg bare spørre ham hvordan man blir det. Og han svarte at han hadde «folkeskolen, danseskolen og et år på journalistlinje på Skjeberg Folkehøgskole». Så høsten etter var jeg på plass der. Etter det så jeg meg aldri tilbake.

Les også: Lars Fossum: – Den sjansen kunne jeg ikke la gå fra meg

Rød ungdom

Hvis man ikke selv var der, er det vanskelig å forestille seg hvordan store deler av ­studiemiljøene i Norge var i første halvdel av 70-årene.

Arbeidernes kommunistparti, bedre kjent som AKP-(ml), snakket – dønn seriøst – om tvangsinnføring av Mao-inspirert kommunisme og «væpna revolusjon».

De drev utstrakt misjonsvirksomhet, ikke bare på arbeidsplasser, men også på universiteter og høgskoler.

– Jo, det var nesten bare AKP-ere i klassen min på journalisthøyskolen. Jeg sa ikke så veldig mye, var nok ikke så tøff i diskusjoner.

– Du gikk i klasse med senere kollega Anne Grosvold …

– Ja, vi satt ved siden av hverandre. Og Anne var nok mye tøffere enn meg, ja.

– Var du noen gang medlem av AKP?

– Aldri, selv om jeg vanket i miljøer som var preget av dem. Da jeg fikk sommervikariat i Østlandssendingen noen år senere, ba jeg sjefen min der om å vurdere meg ut fra jobben jeg gjorde, ikke ut fra det han hadde hørt om meg.

– Var det så ille da?

– Vel, det gikk rykter om at jeg var en av disse AKP-erne som søkte seg til aviser og NRK, og det likte ikke redaktørene.

Sjefen til Groth hørte åpenbart på hennes bønn, for etter vikariatet ble hun værende i NRK-systemet.

Og hun hadde ikke vært lenge i Østlands­sendingen, før hun fikk være med å utvikle et stort, dristig og spennende prosjekt: Utviklingen av en splitter ny radiokanal.

Les også: (+) Hvorfor får jeg aldri et vennskap som varer?

Formidabel suksess

– Det var Richard Herrmann som ledet den første prosjektgruppen for P2, som kanalen ble hetende, og jeg husker at jeg var så starstruck at jeg ikke fikk frem et eneste ord på de første møtene.

For deg som er født litt ­senere enn Annette Groth: Richard Herrmann var mangeårig London-korrespondent, og kjent for sin fortellerevne og -glede.

Med sine velformulerte kåserier om stort og smått på De britiske øyer, underholdt han radiolyttere i mange år. Også unge Groth, som sier hun var anglofil alle­rede fra barndommen av.

– Starten av P2 var en veldig morsom tid, men også utfordrende. Vi fikk for ­eksempel ikke lov til å lage nyhetsprogrammer. Det passet nyhetsavdelingen på.

– Men var ikke «Her og nå» en av de første faste postene på P2? Og der dreide det vel seg stort sett bare om nyheter?

Groth lener seg en tanke fremover, som om hun skal komme med en betroelse.

– Jeg lærte et uttrykk av Richard: «current affairs». Det var ikke nyheter vi drev med, det var «current affairs».

– Som betyr «aktuelle ­saker»?

– Stemmer. Så vi lurte nok nyhetsavdelingen litt der, ja. He-he.

P2 ble ganske fort en for­midabel suksess. Og Groth, som hadde det storveis, kunne krysse av for «oppdrag utført». Samtidig kjente hun på en viss rastløshet.

Hun hadde jo vokst opp med Herrmann, «stemmen fra London», så kanskje en jobb i utenriksavdelingen på sikt kunne lede til korrespondentjobb i selveste London?

– Jeg tenkte virkelig ikke at jeg ville få jobb i utenriksavdelingen, siden de stillingene hang veldig høyt – og siden det frem til da bare var menn som jobbet der.

For å gjøre en lang historie kort: Annette Groth tok mot til seg, søkte og fikk plass i avdelingen. Reiste rundt og dekket kriger, konflikter og kata­strofer i det store utland. Etter hvert havnet hun i London, der hun ble i nesten ti år.

– Jeg var også mye i Nord-Irland. Det var ganske urolig der i store deler av tiden jeg var korrespondent, og jeg opplevde ting som var alt annet enn hyggelige.

– Det sies at journalister ­føler seg tryggere så lenge de kan gjemme seg bak en ­mikrofon eller en notatblokk. Kjenner du deg igjen i det?

– Ja, det gjelder nok også for meg. Men jeg er veldig konsentrert på det jeg driver med, og da er det ikke plass til å være redd. I ettertid har det hendt at redselen her meldt seg. At jeg har tenkt «Oi, det der var kanskje litt farlig…».

Hun tenker seg om.

– Kanskje jeg er litt dum?

– Eller veldig proff?

– Proff. Ja, det er kanskje det det heter.

Les også: Frank Løke: – Folk er redde for å finansiere min død

– Mye morsommere

Året var 2002, måneden var mars, og storesøsteren til Annette Groth var på skitur i Oslo-marka. Uten forvarsel falt hun om i skisporet. Ni ­måneder senere døde hun. 

– Elin var sprek og sunn som bare det, men døde på lillejulaften samme år. På den tiden var jeg sjef i Dagsrevyen – med personalansvar, som jo alltid er utfordrende. Så den tiden var ganske tøff.

– Elin fikk hjernesvulst av verste type. Glioblastom, heter den og den vokser praktisk talt hele tiden. Hun ble operert, men svulsten fortsatte nærmest å vokse mens operasjonen pågikk. Nei, det var ikke en hyggelig tid, sier Groth, tenker seg om et øyeblikk eller to, og tilføyer:

– Det verste var kanskje at mamma fremdeles levde. Det er jo helt gærent, ja, noe unaturlig ved at ungene går før en selv. Så å se på hvordan mamma hadde det, var kanskje det vondeste ved det hele. 

– Du har også vært rammet av kreft …

– Det stemmer. I tillegg til føflekkreft har jeg hatt brystkreft. Men begge deler gikk fint – fordi det ble oppdaget veldig tidlig. Selv kjente jeg ingen ting, ja, bortsett fra at denne føflekken klødde. Brystkreften ble oppdaget på mammografi. Derfor er jeg veldig opptatt av at folk tar alle tegn på alvor.

Ikke lenge etter søsterens død, søkte Groth seg bort fra sjefsjobben i Dagsrevyen.

– Det er jo journalist jeg er. Det er mye, mye morsommere enn å være sjef.

Etter å ha reist på kryss og tvers i USA som korrespondent i tre år, ble Groth beordret hjem for å lede TV-programmet «Urix» sammen med kollega Christian Borch.

Det varte i fire år, men igjen meldte behovet seg for å gjøre noe annet, seg. Så da NRK gikk på nok en runde med nedbemanning, var ikke Groth vond å be.

– Da var jeg blitt 63 år og fikk tilbud om en deilig sluttpakke bestående av ett års ­etterlønn.

– Du og Borch ble erstattet av langt yngre kolleger. Følte du deg utsatt for aldersdiskriminering?

– Nei. Det tenkte jeg ikke på i det hele tatt. Men det ­betyr ikke at jeg ikke er opptatt av problemet. For jeg ser det jo rundt meg hele tiden. Det er jo masse folk som har gått av med pensjon, men som fremdeles kan brukes til noe. Absolutt.

Les også: Smerter i brystene: – Dette skal man være oppmerksom på

Svært aktiv

Mens noen pensjonister er storfornøyde med å dra i håndbrekket, er det andre som synes å tråkke litt hardere på gasspedalen etter skifte av yrkesstatus. Det siste synes å falle naturlig for Groths vedkommende.

– Hadde jeg bare sittet hjemme her hver dag, hadde jeg fort kjedet vannet av meg.

Groth har blant annet jobbet som frivillig i flyktningorganisasjonen Dråpen i havet på Khíos i Hellas, har skrevet ­flere bøker og vært reiseleder.

Hun er også stadig et svært aktivt medlem av Riksmålsforbundet, hvor hun jobber med podkast og sitter i juryen for «Lytterprisen».

– Hvordan vil du beskrive ditt forhold til din gamle ­arbeidsgiver i dag?

– Jeg ser at det er gamle kolleger som klager fælt, men mitt forhold til NRK vil jeg si er godt. Og det fremste konkurransefortrinnet vi har om dagen, er min gamle avdeling: Utenriks.

Hun lener seg frem igjen.

– Så du hvordan Yama Wolasmal rapporterte fra ­ruinene i Beirut i går? Det er jo helt …, sier hun og rister på hodet. – Og de to i Washington er så dyktige! Det samme er Gry Blekastad i London. Og alle de andre! Nei, for en gjeng!

– Du sier «vi» og «vårt» selv om det er over ti år siden du sluttet i NRK. Er det sånn man blir når man har jobbet i mesteparten av sitt voksne liv i statskanalen?

Annette Groth lukker ­øynene et øyeblikk. Så vipper hun hodet frem og tilbake.

– Ja. Det er sånn man blir.