Stine om «Tabu»-Ante: – Ante ville blitt den beste pappaen

Mannen som tar oss ­smilende imot, virker så kjent. Og på sett og vis er han det også. Etter å ha sett han i NRK-programmet «Tabu», der han deler sin reise i det å være født i feil kropp, skal det godt gjøres ikke å bli berørt.

– Jeg hadde sett for meg at det kom til å bli litt respons, men jeg var spent på hva slags respons. Det er mange som har politiske meninger om dette tema. Som føler seg berettiget til å mene så mye, uten å egentlig vite noen ting. De som har de største fordommene er de som vet minst, sier Ante (42) og serverer kaffe.

Det er fyr på peisen. Gradestokken utenfor stuevinduet viser minusgrader, og sola skinner fra skyfri himmel. I snart fire år har han og samboer Stine Falstad bodd i det over 100 år gamle huset. 

Med eget snekkerverksted i kjelleren og marka bokstavelig talt rett utenfor inngangsdøren, ser livet ut til å smile. Men historien til Ante har ikke bare vært til å smile av.

Dukker og kjoler

Han ble født i Grimstad som attpåklatten inn i en søskenflokk med tre brødre. Så langt tilbake han kan huske har han strittet imot det tradisjonelt «jentete».

– Hvorfor det, spurte jeg, når jeg måtte ha på kjole. Jo, fordi man skal være fine. Vi skal i selskap, vi skal pynte oss, sa foreldrene mine.

Innimellom fikk han slippe, men ikke alltid. Albumene fra den gang viser en kortklipt jente med rosa kjole og et ubestemmelig blikk inn i kamera. Han kan fortsatt huske hvordan de ulike kjolene kjentes på kroppen.

 – Det var ikke noe mamma og pappa gjorde feil, mine foreldre var veldig aksepterende, understreker Ante.

Men han likte ikke dukker og kjoler, ville heller leke med Playmo, biler og Lego.

– Jeg var veldig aktiv, og har alltid fått høre at jeg er så tøff. Og det passet pappa veldig godt, så kunne han sparke meg litt i samme retning. Jeg har alltid gjort det samme som brødrene mine, det var mye fotball, skogsturer og skihopp. 

– Og det har reddet meg litt, for jeg var jo god i idrett. Det ble en identitet, men også et friområde for meg. Det er ingen som skiller seg ut, alle går i fotballskjorts.

Les også: «Tabu»-Mats: – Jeg kunne høre henne gråte i telefonen

Guttenavn

Anette het han i mange år. Han likte det ikke. På campingferie rundt i Norge, sa han til unger han møtte på sin vei, at han het Erik, Tom eller et annet guttenavn.

– Jeg var veldig kortklipt, jeg ville ha kort hår. Mange trodde jeg var gutt, både barna på lekeplassen og foreldrene deres. Det ble riktig for meg, og jeg kjente at jeg skulle ønske at det var sånn det var. Så når mamma ropte meg inn til middag som Anette, så kjeftet jeg på henne. For da ble den lille løgnen min oppdaget, de skjønte at jeg var jente.

Foreldrene gjorde ikke noe ut av noe. Men for Ante var det ikke så enkelt å forstå, sette ord på tilværelsen.

– Det ble todelt. På den ene siden ønsket jeg at verden av seg selv kunne forstå meg. Og så hadde jeg den drømmen om bare å våkne opp å være noe annet. Men så kom puberteten.

– Det var vanskelig, for jeg hadde ikke lyst til å skille meg ut. Det er vel noen menneskelige egenskaper som vi alle bærer med oss. Da jeg kom til ungdomsskolen, forsøkte jeg å passe inn på en underlig måte. Jeg hadde ikke lyst til å sminke meg, jeg gjemte meg litt bak det med fotball, gikk med sportsklær. Men da kom de andre til meg og sa: «du er ikke gutt, slutt å kle deg som en gutt».

Han ga det et forsøk. Fikk moren med på shopping og stilte på skolen med trang b­ukse og trang T-skjorte, det samme som de andre jentene gikk med.

– Men da ble jeg møtt av en gjeng som jeg egentlig hadde et godt forhold til, og de lo av meg. Det var første og siste gang jeg prøvde på det. Helt krise, sier Ante når han skal beskrive puberteten.

– Da jeg begynte å utvikle bryster, var det helt krise. Da grein jeg. Da måtte mamma inn å trøste meg. Samtidig kom kompisene i stemmeskiftet, og det kjentes sårt ikke å henge med i det. Jeg kjente meg ikke hjemme i egen kropp i det hele tatt. Og avstanden ble bare større og større jo lenger inn i puberteten vi kom. 

Les også: (+) Psoriasis-ekspert: Dette kan dempe symptomene

Gutt eller jente 

Fotballen var lenge et fristed, og han spilte med guttene i alle år. Men så ble det etablert eget jentelag, og Ante – Anette – måtte spille der. Med kort hår og fotballferdigheter godt over gjennomsnittet, regjerte Ante på banen. Stadig kom spørsmålet fra spillere på andre lag om han var gutt. På en fotballcup skulle det vise seg at heller ikke de voksne lot han i fred.

– Vi spilte mot et lag vi knuste 25-0 eller noe – helt tullete mye. Jeg løp rundt på banen med kort hår. På sidelinjen sto mødrene og skrek: «Det er en gutt på banen! Få gutten av banen!» 

Dommeren ga etter, stoppet kampen og spurte om han var gutt eller jente.

– Alles øyne var på meg. Hodet mitt var helt på tvers. Jeg måtte forsvare meg som jente, selv om jeg ikke kjente meg som jente. Jeg kjente på masse skam, og på følelsen av å være et produkt som var feil.

– Etter kampen kom hele laget og trakk meg inn i garderoben med makt, og sa jeg var gutt og at de måtte sjekke. Så trakk de ned shortsen min.

Da de så at Ante var jente, snudde de: «Fy faen, du ser ut som en gutt, du er et misfoster». Ante fikk på seg shortsen, og gikk videre til neste kamp. Under et tre – litt ute av syne for omverden – hadde mødrene fra det andre laget samlet seg. Heller ikke de hadde tenkt å gi seg:

«Der er du, du skulle ikke spilt på det laget der, du er gutt du – du skulle spilt med de», sa de voksne og pekte mot et guttelag som spilte bortenfor.

Les også: Én ting slipper aldri innenfor Tuftes hus: – Det er ikke lov

Forsvinne

Der fremmede kunne oppføre seg dårlig, var tilværelsen hjem­me i Grimstad trygg og god.

– Jeg hadde jo et veldig ­aktivt liv, med mye sport, og mange venner fra ulike aktiviteter. Jeg hadde aldri noen problemer sosialt, jeg var godt likt og hadde gode venner. 

Hjemme var foreldrene aksepterende for alt.

– Da jeg fikk jentekjæreste, var det helt naturlig, alle støttet meg hele veien. Både innad i familien, onkler og tanter, besteforeldrene mine. Jeg har bare minner om at jeg har blitt tatt godt imot. Men jeg var jentungen i familien, og jeg kjente på at jeg gjorde familien annerledes, fordi jeg var annerledes. Jeg var redd for å smøre skam over hele familien. Uten at de noen gang har vært ­motor for det i det hele tatt.

I mange år tenkte Ante at ­livet var greit og at ønsket om å være gutt ville forsvinne. Dagbøkene fra den gangen, sier noe annet.

«Tenk om jeg kunne våkne opp en morgen å være gutt». Den gangen var det ikke så mye internett, men han leste noen magasiner, og skjønte at det gikk an å skifte kjønn.

– Men det gikk ikke for meg. Det var bare sånn som skjedde i magasiner og på film. Jeg måtte bare gjøre det beste ut av situasjonen og ­prøve å holde på fasaden.

Les også: Ingrid Kristiansen: – Jeg følte meg feil fremstilt

Vendepunktet

Da bestevennen døde, snudde hele tilværelsen.

– Siemon var en av de som aksepterte, han stilte aldri spørsmål. Vi hadde lik humor, like interesser. Da han gikk bort, så hadde jeg akseptert et slags liv.

Men med Siemons død dras teppet under bena på Ante. Ukene går, han er i et vakuum. En dag han sitter i sofaen hjemme i barndomshjemmet og stirrer ut i luften, tar moren sats:

– Sitter du her og tenker på at du egentlig er mann, spurte hun. 

Da eksploderte det i meg. Hun satte ord på det. I en brøkdel av et sekund, så vurderte jeg å si nei. Men så sa jeg ja. Det ble et helt spinnvilt øyeblikk, minnes han.

– Men nå må jeg flytte til Danmark, sa jeg. Dere må finne ut hvordan dere vil ordne livet deres. Men da sa mamma; du skal ikke flytte noe sted, vi skal til legen. Kiloene som lettet fra skuldrene, kjentes fysisk. Stemningen ble l­ettere i hele huset. Elefantene i rommet var fløyet.

– Det ble en ny start, til tross for alt det vonde vi satt i.

Les også: (+) Etter foreldremøtet fikk vi vite sannheten om datteren vår

Bli kjent på nytt

Da Ante flyttet til Oslo sam­men med noen venner i 2007, begynte også prosessen på Rikshospitalet. Han fikk ­hormoner for første gang, men var også i en brytningsfase.

– Jeg holdt litt igjen – trengte å lande litt i avgjørelsen. Jeg skulle jo gjøre dette, men jeg trengte å sortere litt, forklarer Ante.

Fra starten med samtaler med legen hjemme i Grimstad, til henvisning til Rikshospitalet, skulle det ta mange år. Men litt etter litt startet prosessen med å bli mannen han er i dag. Hormoner, brystoperasjon og penisoperasjon. Det høres enkelt ut, det var det ikke. Ante måte bli kjent med seg selv på nytt. Samtidig slappet han av på en måte han aldri hadde gjort før.

– Jeg kunne gå på butikken å føle meg trygg i hvordan andre så på meg. Det gjenspeilte det jeg kjente på. Det ble en tryggere pakke. Det ble veldig fint. Den første sommeren jeg gikk i bar overkropp føltes helt fantastisk, veldig uvirkelig. Fra å være en som forsøkte å skjule brystene og gikk litt krum rygget, ­kunne jeg rette meg opp.

Det var bestemoren som ønsket at han skulle hete Ante.

– Jeg har aldri fått bestemme navn på noen før, sa besta da hun ringte meg. Og så sa hun at hun så gjerne ville at jeg skulle hete Ante. Og Ante ble det.

Navnedagen ble feiret til gagns med stort selskap med foreldre, søsken, tanter, onkler og besteforeldre i leid lokale og minnerik markering i Grimstad. På gavebordet sto ikke de sedvanlige «min første tann eller hårlokk», men et sølvbelagt «Mitt første skjegg»-skrin». Her var kopp og skål med Ante Johan på, og slipps og mansjettknapper.

– I min familie er det mye humor. Alt dette var et bevis på at familien min har vært veldig aksepterende, smiler Ante selv når han viser oss gavene.

Les også: Stig Henrik Hoff: – Jeg involverer jentene mine i alt jeg gjør

Kjærligheten

Tilbake i huset utenfor Oslo sentrum, er det fortsatt fyr i peisen. For samboer Stine har Ante alltid vært Ante. De ­møttes på jobb, begge jobber innen TV-produksjon.

– Han har jo et kjempe­vinnende vesen. Folk blir glad av å se han og være rundt han. Jeg fant fort ut at jeg ville ha han i livet mitt.

Samboerparet fyller dagene med trening, turer i skog og mark og reising. Gjennom årene har også barn vært tema. På «Tabu» forteller Ante om usikkerheten om han vil bli en god nok far.

– Ante er usikker på om hans barn ville få det vondt på grunn av han, og da blir jeg så trist. Ante ville blitt den beste pappaen, det vet jeg. Og han vet det egentlig selv også. Men det er noen som har fortalt han gjennom hele livet at han ikke er riktig eller bra nok, sier Stine.

Hun kjente til reisen hans, men det tok tid før han fortalte alt.

– Jeg ville at Ante selv skulle være komfortabel med å fortelle. Vi tok den praten til slutt og da kom også de vonde opplevelsene frem. Etter det ble jeg ekstra opptatt av at han skulle ha det bra. Historiene Ante fortalte utløste mantraet i forholdet vårt. «Du skal aldri tvile på at du er nok. God nok.» 

Samboeren skaper et trygt rom, mener Ante.

– Stine er veldig emosjonelt smart. Fin å prate med, varm, raus og en som ser alle. Det var veldig nytt for meg. Vi har en grunnleggende god kjemi. Hun skaper et veldig trygt rom for alle. Han smiler.

– Så er hun jo veldig vakker, da.