Ingrid Kristiansen: – Jeg følte meg feil fremstilt

På Ingrid Kristiansens (69) kjøkken henger tegninger og små kunstverk fra barnebarn side om side med premier og minner fra friidrettskarrieren. Messing og sølv. Ull og pynt. 

Alt vitner om en familie – og et levd liv. Tripp Trapp-stolene som er skjøvet til side for anledningen, avslører at dette kjøkkenet på Bogstad i Oslo ofte fylles av små føtter.

– Vi har seks barnebarn innenfor halvannen kilometer. Den yngste ble født i mai i fjor, og den eldste er ti år, opplyser Ingrid. 

Hun smiler med hele ansiktet. Med hele seg, egentlig. Ansiktet bærer spor av levde år, men det er noe overraskende ungpike- aktig over henne – og et smil det er umulig ikke å bli glad av.

Trondheim

I mars 1956 ble Ingrid Christensen født i Trondheim. 21. mars fyller hun 70 år. Lite tydet kanskje da på at den lille jenta skulle sette verdensrekord på 5000 meter, 10 000 meter og maraton. Hun ble den første i historien til å inneha alle tre rekordene samtidig.

Hun vant verdens største maraton. Hun ble verdensmester. Men hun ble mer enn en mester; hun ble en foregangskvinne.

Det var først på 80-tallet kvinner fikk løpe lengre enn 1500 meter i internasjonale mesterskap. Den første olympiske maratonen for kvinner kom i 1984. Ingrid var med på å flytte grensene.

– Far sa alltid: «Du trenger ikke gå i takt med alle de andre i klassen. Har du lyst til å holde på med noe annet, så begynner du med det – og så får du nye venner der.» Det var en annen tid da, men jeg følte alltid at alt broren min gjorde, kunne jeg også få til.

Hjemme var det stor takhøyde, også for meningers mot.

– Kanskje er det derfor jeg ble så frittalende? undrer hun og ler.

Les også: Anette Bøe fikk sjokk: – Aldri opplevd før

Betatt av idretten

I fjerde klasse deltok Ingrid på sitt første skirenn. Hun vant.

«Hvor trener du?» lurte de andre barna på.

«Jeg trener ikke, jeg går tur med familien min», svarte Ingrid.

Hun gikk på arvede ski og løp i de klærne hun fant i skapet. Som 14-åring vant hun sitt første NM-gull.

– Det var stort. Vi fikk hilse på kong Olav, minnes hun.

Under det første baneløpet løp hun – vant til blautmyra – fra de andre deltagerne.

– De andre finløp så elegant, men de eide jo ikke kondis, slår hun fast og ler.

Bare 15 år gammel ble hun tatt ut til EM. Da den beste norske løperen var ute med skade, var Ingrid nest best i landet etter Grete Andersen, senere Grete Waitz (1953–2011). Senere skulle det bli mer enn resultater som bandt de to sammen, men det skal vi komme tilbake til.

Les også: (+) Bli slank med knekkebrød med disse oppskriftene

Annerledes

Mandagene på skolen kunne være stille. Medelevene fortalte om festene. 

– Jeg var ikke blant de kule i klassen, men det at jeg gjorde det bra i idrett, reddet meg, mener hun. 

De mye omtalte festene ble hun ikke invitert på. 

– Jeg var nok for rar til det. Samtidig brydde jeg meg ikke så mye. Når det er sagt, er jeg glad jeg ikke vokser opp nå, hvor du kan sitte med mobilen i hånden og se hvor utenfor du er.

Arve møtte hun da hun danset på Studentersamfundet i Trondheim under bioingeniørstudiene.

– Det var allerede da kjent at jeg drev med idrett, så menn ville bare snakke med meg om det.

Men det var noe annet med Arve Kristiansen.

– Han var interessert i andre ting, smiler hun.

Det viste seg at Arve likte å løpe i blautmyra, han også. Og siden har det vært dem. Ingrid og Arve. De giftet seg i 1981. Overgangen fra Christensen til Kristiansen gikk sømløst.

– Det er få som vet hvor god Arve var til å løpe. Men vi sprang ikke sammen. Jeg løp jo foran.

Les også: Alva (13) fra «Team Pølsa»: – Vet at folk ikke mener noe slemt, men jeg hater det

Familieforøkelse

I 1983 vant hun Houston Marathon i USA. Kort tid etter løp hun VM i terrengløp – tung i kroppen.

– Det var Netty, kona til treneren min, Johan Kaggestad (1943–2024), som syntes jeg løp så rart. Hun tvang mannen sin til å spørre meg om jeg var gravid, erindrer Ingrid.

Hun gikk til legen, som ikke bare bekreftet Nettys mistanke, men informerte henne om at hun var fem måneder på vei. Sønnen Gaute ble født 13. august samme år.

– Jeg bestemte meg for at jeg skulle komme tilbake i toppen. Ingen kvinner hadde gjort det før. Jeg skulle bevise at det gikk an, sier hun bestemt. 

De var bare fire som trodde på prosjektet: Johan, Netty, Arve – og Ingrid selv.

– Johan var en kjempebra trener. Jeg savner både Netty og Johan. De var fantastiske mennesker. 

Fire måneder etter fødselen var Ingrid tilbake i Houston – og vant igjen.

– Det ble mitt første maraton under 2.30, deler hun fornøyd. 

Les også: (+) Datteren min nekter meg å bruke pengene mine på ferie for alle

Nedturene

Avisene skrev ofte om den påståtte rivaliseringen mellom Ingrid og Grete Waitz. 

– Vi var ulike. Jeg var direkte, det var ikke Grete – i hvert fall ikke offentlig, beskriver hun og utdyper:

– Jeg blir sammenlignet med Petter Northug, som kom 20 år etter meg. Men han kunne si nesten hva som helst fordi han var mann. Men jeg er dame, og de samme reglene gjelder ikke for oss.

Hun trekker pusten.

– Det er skrevet altfor mye om Grete og meg. Jeg er lei hele det der, sier hun og rister på hodet. 

Oppgittheten handler først og fremst om hvordan hun opplever at hun kom ut av det. 

– Jeg følte meg feil fremstilt. Som den store, stygge ulven.

Hun mener overskriftene gjorde sitt.

– Jeg har vært offer for titler og vinklinger som har slått dårlig ut for meg.

Det var da hun følte seg minst som seg selv.

– Når det stormet som mest, følte jeg meg minst som Ingrid. Da følte jeg at jeg ikke hadde noen på lag. 

En sten til byrden ble det i 1986, da moren fikk brystkreft.

– Hun ble så redd for å dø at hun sluttet å leve. Og selv om hun levde i ti år til, hadde jeg mistet henne, forteller Ingrid berørt og legger til:

– Det var tøffe år. 

I pose og sekk

Ingrid drømte om OL-gull. Da hun var verdens beste, da hun hadde sjansen, kom skaden og tok fra henne den drømmen.

– Jeg føler likevel jeg har fått i pose og sekk. Jeg har ikke gått glipp av noe ved å velge slik jeg har valgt.

Hun sier det uten bitterhet.

– Hva skal du med en medalje hvis du sitter der alene?

Tre friske barn. Seks barnebarn. Et hus som stadig fylles av små føtter.

– Jeg er mormor for to og farmor for fire. De minste blir litt forvirret av det, forklarer hun og ler.

Hun løper fortsatt. Går på ski. Er personlig trener. I boken «Steg for steg», skrevet sammen med Marit Beate Kasin, deler hun rådene hun selv har levd etter.

Den eneste som har satt henne litt tilbake, er en skulder- operasjon. Arve mener det skyldes da hun malte taket. Beina er fortsatt skadefrie når hun nå fyller 70.

Hun trekker på skuldrene.

– Det er bare et tall.

Er det noe hun ville gjort annerledes? Hun tenker seg om, lenge nok til at stillheten får plass.

– Jeg skulle kanskje vært mindre frittalende – telt til ti litt oftere.

Hun smiler. Som den 14-åringen som løp fra alle i blautmyra. Som verdensrekordholderen på Bislett.

Som mor, mormor og farmor. Med hele ansiktet. Med hele seg. Før hun avslutter:

– Men jeg har alltid vært meg selv, og det er bedre at folk liker meg for den jeg er.