Stig-André Berge: – Folk trodde jeg var iskald. Men inni meg var det en kamp
Lenge viste ikke Stig-André Berge følelser utad. Nå lærer OL-bronsevinneren barna sine det han selv brukte et helt liv på å forstå; at det er lov å gråte.
Det er formiddag ved «Mesternes mester»-villaen i Porto Cheli, og Stig-André Berge (41) ser seg imponert omkring på de nærmest absurde omgivelsene.
– Vi bor jo i verdens største villa. Jeg tror jeg kan ta meg en god løpetur bare på eiendommen – og ende opp med å løpe meg vill! Her er det bare å holde tungen rett i munnen, sier han og ler.
Video: Helene Spilling Ødegaard: - Vi driver ikke med sånt
Bryteren med OL-bronse fra Rio 2016 er revansjesugen. Men det er ikke først og fremst de mange øvelsene som trakk ham tilbake til «Mesternes mester»-universet.
– Denne boblen er et bra sted å være. I tillegg har jeg vokst opp med å se Frode Grodås og Kjersti Grini på TV. Å møte dem og bli kjent med dem, det setter jeg veldig høyt. Derfor var jeg ikke i tvil da jeg takket ja.
Ny hverdag
Da Stig-André la opp som 38-åring, etter et bryterliv som begynte da han var fem, forsvant noe han hadde levd for i over tre tiår. Han kjenner godt det vakuumet som oppstår i etterkant, som mange toppidrettsutøvere beskriver.
– Da ble det viktig for meg å ha noe å gjøre. Jeg er en person som ikke kunne ha satt meg på et kontor – da hadde det gått galt. Det hadde rablet for meg om jeg ikke fikk vært i bevegelse, poengterer han med en liten latter.
Hvilen han unte seg på sofaen som aktiv, er i dag en saga blott.
– Jeg har et mye mer hektisk liv i dag enn da jeg var toppidrettsutøver. Jeg reiser ikke like mye, men det går i ett fra klokken halv seks om morgenen til klokken ni på kvelden – og da er jeg ferdig.
Det viktigste holdepunktet sto allerede klart hjemme. Da han ga seg, var sønnen tre år og datteren et halvt. Kona hadde hele tiden båret hovedansvaret mens han jaktet medaljer.
– Da var det viktig for meg å yte litt tilbake. Det var så sunt for meg umiddelbart å legge bort den egoistiske Stig-André Berge som hele tiden skulle pushe for å bli en bedre bryter.
Han beskriver et fullstendig omvendt verdisystem.
– Før var det sånn: «Ja, vi skal gå ut og leke, gutten min, men pappa må trene først.» Nå er det motsatt. Nå leker vi først, og så trener jeg hvis det blir tid. Som utøver brydde jeg meg ikke om det var 17. mai, julaften eller en vanlig tirsdag. Nå setter jeg barna foran meg selv. Det er veldig godt, smiler han.
– Jeg føler livet etter toppidretten har gjort meg mer omtenksom overfor andre.
I dag jobber han som trener; med å hjelpe andre å nå målene sine, enten det er OL eller å løpe tre kilometer for første gang.
– Før dreide alt seg om mine mål. Nå dreier det seg om andres. Det er utrolig givende.
moren døde.
Arven fra foreldrene
Når Berge skal forklare hvem han er blitt som far, går tankene til hans egne foreldre – og alt de la til rette for.
– Jeg vet hvor mange mil de kjørte for at jeg skulle komme meg på trening og konkurranser. Hvor mange matpakker mamma smurte for at jeg skulle spille fotball på løkka, hockey om vinteren eller dra på brytestevne.
Han forventer ikke at barna skal bli toppidrettsutøvere, men han vil gi dem en aktiv start på livet.
– Den fysiske aktiviteten har de med seg livet ut. Det er mye bedre enn å sitte på en iPad. Får et barn bestemme selv, blir det gjerne godteri og YouTube hver dag. Derfor er det viktig å legge til rette for aktivitet.
I dag er begge barna aktive brytere, og pappa Stig-André er naturligvis trener. Nå opplever han selv å stå i den spagaten som mange andre pappatrenere har gjort før ham.
– Jeg må ta meg selv i nakken flere ganger og minne meg selv på at jeg er pappa også – ikke bare trener. Det er en krevende kombinasjon, humrer han.
Sorgen
Livet har gitt Stig-André Berge tunge kamper også utenfor matten. I løpet av en kort og brutal periode midt i karrieren, mistet han moren, og faren forsvant på sitt vis ut av livet hans for en tid. Begge tapene er godt kjent, og noe han har fortalt åpent om tidligere, blant annet i boken «Et bryterliv» og NRK-dokumentaren «Forsoninga». I denne samtalen dveler han ikke ved omstendighetene, men ved hva sorgen har gjort med ham.
– Det jeg gikk gjennom, har påvirket meg både positivt og negativt. Jeg sto i en tung sorg en periode, og samtidig lærte jeg at jeg ikke sto alene i den sorgen. Jeg hadde så mange rundt meg som ville være der for meg.
Han trekker pusten rolig før han fortsetter:
– Det har i stor grad formet det mennesket jeg er i dag. I dag tenker jeg: «Hvordan kan jeg være den personen for andre, slik andre var for meg?»
Det ble en rettesnor. Når folk rundt ham møter motgang, stiller han opp, slik andre stilte opp for ham. Han snakker også om det å fokusere på det man faktisk kan påvirke, i situasjoner der alt annet er utenfor ens egen kontroll.
– I de situasjonene jeg har stått i, hadde jeg ingenting jeg skulle ha sagt. Da måtte jeg fokusere på det jeg får gjort noe med: å trene og å være der for venner og familie. Alle opplever noe i livet. Da er det bedre å snakke om det enn å pynte på det.
Indre kamp
At åpenhet er blitt et ideal for ham, er ikke en selvfølge. For Stig-André var lenge det stikk motsatte.
– Jeg har egentlig aldri vært en fyr som har vist følelser. Jeg var innesluttet og viste aldri følelser. Folk trodde jeg var iskald – at ingenting berørte meg. Men inni meg var det en kamp.
Det er nettopp denne erfaringen han nå prøver å gi videre til barna sine, og kanskje spesielt sønnen på åtte – en gutt som er så lik ham selv at det nesten er komisk.
– Han er som snytt ut av nesen min. Og han prøver å være hard, ikke vise følelser. Da sier jeg: «Husk at det er lov å gråte, Niklas. Det er lov å vise følelser. Og det er lov å trøste andre når de viser sine.»
Han mener barn må møte litt motgang tidlig, enten det er sorg eller bare et nei til godteri på en tirsdag.
– Du svever ikke gjennom livet på en rosa sky. Møter du aldri motstand, blir livet en brutal realitet en dag.
