«Kompani»-Olav: – Jeg er emosjonelt flat

Da Olav Svarstad Haugland (38) takket ja til «Kompani Lauritzen», handlet det ikke først og fremst om TV – men om å motbevise et ganske spesifikt publikum.

– Svigerfamilien er jo fra Voss, og hadde null tro på meg. De trodde jeg kom til å trekke meg eller ryke tidlig. Men de har jo bare sett «ferie-Olav»! understreker komikeren, som vil vise at han er laget for mer enn sofakos, matlaging og morsomheter.

Emosjonelt flat

Det som ventet på Bømoen leir, skulle imidlertid vise seg å ligne litt på en ferietur likevel. Eller kanskje mer som en bootcamp. I motsetning til flere av hans medrekrutter, opplevde han oppholdet på Bømoen leir som svært behagelig. 

– Kroppen ble sliten, jeg ble utmattet og fikk kjørt meg mentalt. Men som etter en skikkelig god treningsøkt, så følte jeg meg mye bedre etterpå. Så Kompaniet var for meg en gedigen opptur!

At han er mentalt sterk, er likevel ikke en merkelapp han uten videre omfavner.

– Jeg tror det handler mer om at jeg er flat i topplokket enn sterk. I hvert fall pleier kona mi å si det – at jeg er emosjonelt flat. Eller emosjonelt avstumpet, humrer han.

Han stopper litt opp, før han nyanserer:

– Men jeg ligger flatt i positiv forstand. Jeg gleder meg stort sett hele tiden til veldig mye. Samtidig er jeg ganske krass, streng, smiler lite og kan virke mutt. Men innvendig har jeg det veldig fint.

At han skal være «avstumpet», er det likevel lite som tyder på. For midt i alt det fysiske presset var det én ting som traff langt hardere enn noen øvelse.

– 8-åringen min fylte ni mens jeg var der inne. Og jeg syntes det var beinhardt å være borte fra familien, spesielt på den dagen. Det var mye tyngre enn alt det fysiske vi gjennomgikk, innrømmer Olav, som har tre barn på henholdsvis fem, syv og ni år sammen med kona Mari. 

Gjenforeningen med familien ble heller ikke helt slik han hadde sett for seg.

– De syntes det var veldig tungt at jeg skulle være borte så lenge. Men da jeg kom tilbake, så sa de: «Hæ, er du ferdig allerede?»

Han trekker på skuldrene.

– Det sier ikke noe om hvor lenge jeg faktisk var der – men om hvordan livet går sin vante gang, selv når jeg ikke er der.

Les også: Oliver Bergset: Åpner opp om diagnosene

Frykt og uro

I hverdagen beskriver han seg selv som en engstelig type. En som har levd med en grunnleggende uro.

– Jeg trodde jeg var redd for alt. I personlighetstester scorer jeg kjempehøyt på angst. Det ukjente har alltid gjort meg engstelig.

Så kommer erkjennelsen – nesten litt overraskende, også for ham selv: 

– Så viser det seg under Kompani at jeg egentlig ikke er så redd.

Han smiler svakt.

– Jeg har unngått mye i livet fordi jeg har vært redd. Men det viser seg at jeg frykter det som kan skje – ikke det som faktisk skjer. Når jeg først står i det, er det ikke så skummelt likevel.

Les også: (+) Jeg ble mobbet av stemoren min. Da mamma fikk vite hva hun sa, ble det månelyst

En urolig barndom

Følelsen av uro har fulgt ham lenge.

– Jeg klarte aldri å sove før moren og søsteren min kom hjem om kvelden. Jeg var veldig bekymret for dem – og mye annet. Det gjorde at jeg fort ble sint. Jeg hadde nok litt aggresjonsproblemer, som egentlig var en sekundærfølelse.

Han skyter raskt inn:

– Det stammer ikke fra noe foreldrene mine har gjort, eller noe som har skjedd. Det er bare personligheten min.

Da han selv ble far, skiftet frykten retning.

– Jeg gikk gjennom 20-årene og var redd for meg selv, noe som høres utrolig egoistisk ut i ettertid. Nå er jeg ikke redd for meg selv lenger. Nå er fokuset på dem.

Les også: Adam Schjølberg: – Noen dager knekker jeg helt sammen

Politikersønn

Som sønn av tidligere KrF-politiker Valgerd Svarstad Haugland, vokste han opp med offentligheten tett på.

– Jeg taklet det nok ikke så bra, når jeg ser tilbake på det i dag. Jeg fryktet at noe skulle skje med henne.

Han ler litt, men det ligger et alvor under:

– Klassekameratene mine forsto fort at de ikke skulle kommentere noe som angikk mamma. Jeg var stor, sterk og sint – og sa de noe, fikk de høre det.

Samtidig er stoltheten tydelig.

– Jeg var veldig stolt av moren min da – og er det fortsatt. Og veldig beskyttende.

Så sterkt satt uroen, at han senere tok en uvanlig samtale med henne:

– Det var vel rundt 2008, da det så ut til at KrF kunne gå inn i regjering igjen. Da ba jeg henne fint om å si nei takk. Jeg ønsket ikke at hun skulle tilbake i politikken igjen. Det har jeg tenkt mye på i ettertid.

Han rister litt på hodet.

– Det sier jo noe om at jeg syntes det var ganske tungt i barndommen og ungdomsårene.

Én ting er han likevel glad for:

– Jeg er veldig glad for at sosiale medier ikke var like stort den gangen. Jeg sjekket mye kommentarfelt, men jeg ble skånet for det verste. Hadde jeg vært barn av en politiker i dag, tror jeg jeg hadde gått helt ned i kjelleren.

Les også: Anna-Lisa Kumoji: – Jeg har forlovet meg med en marinesoldat

Mor og sønn 

Da han fortalte moren at han skulle delta i «Kompani Lauritzen», var responsen klar:

– Hun synes det er kjempegøy – og har troen på meg. Det har hun alltid hatt.

Nå har de til og med tatt det et steg videre.

– Jeg har overtalt henne til å bli med på «Alle mot alle» sammen med meg! Det er veldig morsomt å gjøre noe gøy sammen med moren sin på den måten.

Han smiler:

– Hun er en veldig kul dame. Mye kulere enn det hun ofte ble fremstilt som i media.

I fornektelse

Selv har han valgt et liv i offentligheten – som komiker, radioprogramleder og TV-profil. Likevel ønsker han ikke å spille rollen.

– Jeg nekter å anerkjenne at jeg er i en offentlig rolle. Jeg er en helt vanlig trebarnsfar som jobber som komiker og har det gøy på TV, flirer han.

Og han har ingen planer om å endre seg:

– Jeg påberoper meg retten til å bli irritert på barna mine i offentligheten uten at noen skal filme eller uglese det. Jeg klarer ikke å kontrollere følelsene mine. Blir jeg sint, blir jeg sint. Blir jeg glad, blir jeg glad.

Han trekker litt på skuldrene.

– Men først og fremst er jeg veldig snill. Og du vet alltid hvor du har meg.

Kanskje er det nettopp derfor tanken på økt oppmerksomhet kan føles litt ubehagelig.

– Jeg er såpass irritabel at jeg går rundt og er litt irritert hele tiden. Hvis noen sniker i køen, sier jeg høyt: «Hei, bak!», sier han, og demonstrerer med streng mine.

– Snakker noen høyt i telefonen på bussen, da «offer» jeg meg høylytt.

Han ler.

– Så jeg påberoper meg retten til å være meg selv i offentlige rom – også etter «Kompani Lauritzen».