Adam Schjølberg: – Noen dager knekker jeg helt sammen

Adam Schjølbergs (43) første tanke var et kontant «nei». «Kompani Lauritzen» sto så definitivt ikke på prioriteringslisten for 2025. Ikke fordi han er redd for å teste egne grenser, men fordi militæret representerer alt det han har vært redd for hele livet.

– Den type maskulinitet militæret representerer, har jeg fryktet. Machokultur og gutta-stemning er et rom jeg aldri har følt at jeg passer inn i. Hvis dette var et program der muskler og bajas-stemning skulle hylles, så jeg egentlig ikke verdien i det, forklarer 43-åringen.

«Jentegym»

Han tar oss tilbake til ungdomsårene i Sandefjord, hvor gymtimene ble en spesiell opplevelse.

– Det var slik på skolen at jeg ofte ble satt sammen med jentene i gruppedynamikker. Jeg hørte liksom til der. Slik var det også i gym. «Du kan ha jentegym, Adam», var beskjeden jeg fikk. Jeg var liksom ikke gutt nok til å ha guttegym.

Han trekker litt på skuldrene.

– Jeg følte meg jo tryggere sammen med jentene, men det er rart å se tilbake på i dag.

Det å være med guttene, føltes utrygt for Adam – kanskje særlig fordi han aldri fikk muligheten. Først i voksen alder har han reflektert over hva han kanskje gikk glipp av.

– Jeg har kjent på at jeg kanskje mistet muligheten til å knytte relasjoner med gutta i klassen. Men da jeg snakket med noen av dem senere, fikk jeg en liten tankevekker.

Han smiler.

– En av dem sa: «Du må vite at du alltid var velkommen inn til oss. Den døren sto alltid åpen, men du gikk ikke inn». Det var en viktig lærdom. At jeg også bærer noe av ansvaret.

Les også: (+) Jeg ble mobbet av stemoren min. Da mamma fikk vite hva hun sa, ble det månelyst

Egne fordommer

Det var nettopp disse tankene som lå i bakhodet da han til slutt takket ja til å delta i «Kompani Lauritzen».

– Jeg liker jo ikke fordommer, så jeg tenkte at dette kanskje var en mulighet til å utfordre mine egne.

Opplevelsen ble likevel todelt.

– Noen av fordommene mine ble faktisk bekreftet, og det syntes jeg var litt synd. For mye var dessverre litt bajas- og muskelorientert. Jeg hadde håpet at andre ting skulle bety mer.

Samtidig ga oppholdet også nye perspektiver.

– Jeg ble bedre kjent med hvem jeg er i et slikt miljø.

Les også: Stian Blipp: Derfor nølte han med å si ja

Macho-Adam

Adam klør seg i det kraftige skjegget. Gjennom livet har han aldri forholdt seg særlig til sine 192 centimeter over bakken og brede skuldre. Nettopp det ble en mental styrkeprøve under oppholdet på Bømoen leir.

– Han macho-Adam kjenner jeg ikke så godt. Jeg har aldri hatt noe forhold til min egen muskelmasse. Når jeg sto foran utfordringer der jeg måtte stole på min egen styrke, hadde jeg egentlig ikke det.

Så ler han.

– Jeg identifiserer meg jo mer som Linni Meister.

Hver gang Adam stikker hodet frem offentlig, dukker reaksjonene opp i innboksen og kommentarfeltene. Også denne gangen forbereder han seg på en full innboks.

– Jeg har lagt meg til en teknikk for å takle all dritten som eventuelt kan komme. Jeg prøver å møte alt og alle med kjærlighet.

Han trekker pusten.

– Folk som er sinte, er ofte sinte av en grunn. Så jeg prøver å se dem, anerkjenne sinnet og heller stå der med åpne armer og si: «Kast så mye du vil i min retning. Fra meg får du bare kjærlighet tilbake». Det har vært min måte å overleve hatet på.

Det betyr ikke at det alltid er like lett.

– Noen dager knekker jeg helt sammen. Og det gjør vondt. Kjempevondt. Da må man lære seg å bli dratt opp igjen av de rundt seg.

Les også: Janne Amble: – Det var utrolig vondt

Våge å falle

Den innsikten har ikke kommet av seg selv. I mange år bar Adam på en indre konflikt om hva det egentlig vil si å være «mann nok».

– Jeg trodde lenge at det å være mann, handlet om å klare seg selv.

Han rister lett på hodet.

– Det gikk jo ikke særlig bra etter hvert.

Til slutt måtte han lære seg noe nytt.

– Jeg måtte lære meg å lukke øynene, falle – og stole på at jeg har mennesker rundt meg som tar imot.

Fant kjærligheten

Den erkjennelsen har snudd opp ned på livet. Da han tillot seg å falle, sto hans nåværende samboer, Elie Antonberg, og tok imot.

– Det å la seg bli elsket, er en kjemperar og skummel ting å stå i. Men med ham kom den tryggheten.

Han tror timingen spilte en rolle.

– At jeg traff ham, handlet både om at jeg var åpen og på et riktig sted i livet – men også om at han var riktig person for meg.

For lenge trodde Adam at kjærligheten ikke var noe for ham.

– Jeg fant en dagbok jeg skrev da jeg var liten gutt. Der sto det: «Kjærlighet er nok ikke ment for meg». Den tanken har nok ligget i meg lenge.

Les også: (+) Min kjærestes mor er en slange i vårt paradis

Et roligere liv

De to oppdaget hverandre gjennom ulike skjeggforum og hadde sin første date i London for tre år siden. Nå har de vært samboere i to år.

– Han er det motsatte av meg. Han er en realist – og veldig lite mystisk. Det passer meg veldig bra, som har en tendens til å overtenke. Han bringer en stabilitet inn i livet mitt som betyr mye.

Og noe har endret seg i løpet av disse årene.

– Jobben min innebærer mye reising, kvelder og helger. Før tok vi gjerne noen pils etter en jobb. Nå gjør jeg jobben min og drar hjem.

Han smiler.

– Jeg vil heller hjem til ham.

Nå drømmer de om å finne et sted å slå rot.

– Vi drømmer om en leilighet med balkong og et ekstra soverom til gjester.

Han stopper et lite øyeblikk.

– Og så vurderer vi et lite akvarium, smiler Adam lykkelig.