– Jeg har forlovet meg med en marinesoldat!

– Jeg har forlovet meg – med en marinesoldat!

«Kompani Lauritzen»-aktuelle Anna-Lisa Kumoji (36) gliser bredt og strekker frem hånden, smykket med en delikat diamantring.

Fant kjærligheten

På nyttårsaften gikk Anna-Lisas ghanesiske kjæreste ned på kne, og dermed er planleggingen av en storslått bryllupsfeiring allerede i gang. Tid og sted er enda ikke satt, da de avventer saksbehandling i UDI. De to møttes i farens hjemland for tre år siden – og har siden levd i et avstandsforhold.

– Han er helt fantastisk, og jeg håper jo at jeg skal få ham hit til Norge etter hvert. Men han har en litt spesiell jobb. «Kompani Lauritzen»-opplevelsen har gitt meg en mye bedre forståelse for arbeidet hans.

For med avstand kommer gjerne usikkerheten snikende. Da hadde det vært fint med en direktelinje ned til Ghana. Før syntes hun det var vanskelig å forholde seg til at forloveden periodevis var helt utilgjengelig.

– Når han nå skriver: «Hei, jeg blir borte en uke. Jeg har et oppdrag», forstår jeg at han skal inn i en situasjon der han ikke kan sitte på FaceTime med kjæresten sin. Det er et hierarki i militæret, og ordre som skal følges. Jeg har fått langt mer respekt for hele yrket!

Les også: Adam Schjølberg: – Noen dager knekker jeg helt sammen

Ville utfordre seg selv

Da den anerkjente artisten valgte å takke ja til «Kompani Lauritzen», var det med et ønske om å utfordre seg selv – og egne grenser.

– Jeg er en jente med ben i nesa, en ledertype, storesøster – og jeg gjør alt selv når det kommer til min egen karriere. Samtidig er jeg en skikkelig «jente-jente», som elsker lange vipper og pene negler.

Hun ler og blunker dramatisk med øyenvippene.

– Som voksen har jeg blitt veldig komfortabel og veldig kvinne. Jeg liker å sove lenge, legge opp dagene mine slik jeg vil og spise hva jeg vil.

I møte med militære forhold på Bømoen leir ble Anna-Lisa konfrontert med noen av sine største frykter, men hun fikk også kjenne på mestring. Samtidig ble en sårbar side av henne trigget under forholdene i leiren.

– Jeg ble utredet for ADHD for noen år tilbake, men endte med diagnosen kompleks PTSD. De to diagnosene har mange likhetstrekk, særlig hos kvinner. Selv om jeg kan se rolig ut på utsiden, er nervesystemet mitt konstant påskrudd. 

– Jeg slapper aldri helt av, stoler ikke på noen og føler meg aldri helt trygg, beskriver Anna-Lisa.

Les også: (+) Jeg ble mobbet av stemoren min. Da mamma fikk vite hva hun sa, ble det månelyst

Konstant beredskap

Bakgrunnen for diagnosen er kompleks, og mye kan hun ikke dele offentlig i dag. Hun har blant annet vært en hårsbredd fra døden i forbindelse med en dramatisk brann. Men mest tungtveiende er likevel at hun over lang tid har levd med frykt – og deler av fortiden har ikke vært like stabil og trygg som hun  skulle ønske.

– Å få diagnosen har hjulpet meg til å forstå meg selv og mitt eget handlingsmønster. Det handler ikke om at jeg er en diva, men om at jeg har behov for å trekke meg tilbake og lade. Jeg må ha nok hvile, mat og søvn for å fungere. Det fikk jeg ikke inne på Kompaniet.

Fight, flight, freeze og fawn er fire medfødte, ubevisste overlevelsesmekanismer som nervesystemet vårt bruker ved opplevd fare eller ekstremt stress. De innebærer henholdsvis å kjempe (fight), flykte (flight), stivne (freeze) eller «å gjøre seg medgjørlig» (fawn) for å trygge seg selv. Mot slutten av oppholdet i leiren gikk kroppen hennes i full beredskap.

– Enten gråt jeg, eller så gikk jeg rundt og var overglad hele tiden. Jeg fikk tilbakemelding om at jeg måtte prøve å roe ned noen ganger. Men problemet er at jeg har PTSD – jeg klarer ikke roe meg ned!

Hun ler av sitt eget engasjement.

Les også: Stian Blipp: Derfor nølte han med å si ja

Troen som bærer

Til tross for motgangen hun har møtt i livet, er ikke Anna-Lisa typen som graver seg ned i det som har vært vanskelig. Hun bærer på en oppsiktsvekkende optimisme – en styrke hun knytter tett til sin egen tro.

– Jeg ser hvordan Gud har vært der i livet mitt og holdt en hånd over meg gjennom alt. Den troen har båret meg gjennom mange vanskelige perioder.

Selv da hun fikk nyrestein i 2015 og deretter i 2024, da hun måtte opereres og senere fikk påvist en arvelig nyresykdom, lot hun seg ikke knekke.

– Jeg har den samme arvelige nyresykdommen som mamma har. Så nyrene mine kommer mest sannsynlig til å slutte å virke innen 15 år.

Les også: (+) Jeg var så stolt av datteren min. Da jeg fikk vite sannheten, fikk jeg sjokk

Fant seg selv

Anna-Lisa har vokst opp med en ghanesisk far og norsk mor. Et møte med Ghana i ungdomsårene skulle vise seg å bli avgjørende for hennes eget selvbilde.

– Da jeg var tolv år gammel, hadde jeg ganske dårlig selvbilde. Jeg var høyest i klassen og hadde kommet tidlig i puberteten. Jeg vil ikke si at jeg ble mobbet, men noen jenter påpekte at jeg var over gjennomsnittet feit. Det gikk inn på meg, og jeg følte meg ukomfortabel i egen kropp.

Hun drar de lange rastaflettene bak skuldrene, slik at et par fargerike øredobber kommer til syne.

– Så reiste jeg til Ghana og så disse frodige, flotte damene gå rundt med stolthet. Da gikk det opp for meg: «Jeg er jo ikke feit – det er genetikk!» Det er sånn vestafrikanere og ghanesere ser ut. Vi har store lår og stor rumpe – så enkelt er det. Det hjalp enormt på selvbildet mitt.

Les også: Åsa Vartdal: – Det hadde aldri gått uten ham

Et sted å lande

Etter at hun møtte mannen i sitt liv, har hun tilbrakt stadig mer tid i Ghana. Møtet med menneskene og kulturen der – nå som voksen – har gjort at enda en brikke har falt på plass i livet hennes.

– Jeg er veldig stolt av å være en del av en kultur som er så hjertevarm. Menneskene der er så vennlige, åpne og gode.

Hun smiler.

– Ghana er stedet hvor jeg jorder meg. Der jeg kan gå barbent på stranden, se opp mot den store himmelen og komme i kontakt med den indre versjonen av meg selv.