Jeg ble mobbet av stemoren min. Da mamma fikk vite hva hun sa, ble det månelyst

Mor og far hadde aldri hatt de store konfliktene, og det var heller aldri snakk om utroskap. Skilsmissen deres var rett og slett et resultat av at de ikke lenger hadde følelser for hverandre og derfor hadde begynt å leve hvert sitt liv. 

Den dagen de bestemte seg for å fortelle meg om separasjonen, ble jeg heller ikke spesielt overrasket eller lei meg. Jeg var 12 år gammel og vant til at de så å si aldri tilbrakte tid sammen.

I tiden som fulgte gikk alt stille og rolig for seg, og da skilsmissen ble en realitet, var ikke overgangen veldig stor. Min far flyttet inn i en leilighet, mens moren min og jeg ble boende i rekkehuset jeg hadde vokst opp i. 

De kranglet aldri om hvor jeg skulle være, så jeg bodde mer eller mindre like mye hos dem begge to.

Følte meg lettet

Jeg fikk mange spørsmål fra vennene mine om hvordan jeg taklet å plutselig ha to hjem. Da trakk jeg bare uforstående på skuldrene og sa det som det var – nemlig at jeg faktisk hadde det bedre, både med meg selv og med foreldrene mine, enn før de ble skilt.

Det gikk et halvt års tid før min far en kveld fortalte meg at han hadde møtt en kvinne han var blitt virkelig glad i. Hun het Tove, og jeg syntes egentlig bare det var fint om min far fikk seg kjæreste. 

I motsetning til moren min virket han nemlig ofte litt ensom etter skilsmissen, så jeg følte meg bare lettet, både på hans og mine egne vegne.

Fordi jeg var enebarn, hadde jeg alltid hatt en lengsel etter å få søsken, så tanken på å nå å kunne få det spilte også inn. Det viste seg at jeg her hadde hellet med meg, for Tove hadde to barn som riktignok var en del yngre enn meg.

Forsto ønsket mitt

Et år senere giftet min far seg med Tove, og jeg begynte så smått å være mer permanent hos ham. Jeg ønsket nemlig virkelig å oppleve hvordan det var å være en del av en større familie. 

Min mor forsto ønsket mitt, selv om jeg kunne merke at hun var litt lei seg. På det tidspunktet hadde min mor også selv fått en ny kjæreste, så hun solgte rekkehuset og flyttet sammen med ham.

Min far og Tove kjøpte også et større hus sammen i nabolaget. Så, full av forventning, flyttet jeg fast inn hos dem, men lykkerusen la seg ganske raskt, for allerede da vi skulle fordele barnerommene i huset, var det noe som føltes feil. 

Jeg hadde nå fylt 13 år og var vant til å ha mitt eget rom, men min far – og nok særlig Tove – hadde bestemt at jeg skulle dele rom med min seks år gamle stesøster. Min yngste stebror på tre år fikk derimot sitt eget rom. Det godtok jeg, fordi jeg ikke ville virke krevende eller bortskjemt, noe Tove allerede hadde begynt å antyde at jeg var.

Å dele rom med en liten og slitsom stesøster som jeg i virkeligheten slett ikke kjente, var vanskelig. Hadde vi vokst opp sammen, hadde det sikkert vært helt annerledes, men vi kom tross alt fra to helt forskjellige familier, og alt var nytt for oss begge to. 

Kommenterte på vekten min

Aldersforskjellen var også et problem: Sigrid hadde så vidt begynt på skolen, mens jeg var i begynnelsen av puberteten.

Allerede i barneskolen hadde jeg strevd litt med vekten. Foreldrene mine hadde alltid avfeid det og ment at det var noe som ville gå over av seg selv, så lenge jeg bare fortsatte å spise sunt og drive med idrett. 

Det tok likevel ikke lang tid i det nye hjemmet før vekten min ble et tema for Tove. Hun begynte så smått å kommentere vekten min hver gang vi satte oss til bords for å spise middag sammen. Jeg merket hver gang forakten i stemmen hennes, og jeg skammet meg fordi hun alltid sa det mens både pappa og mine nye halvsøsken var til stede.

- Louise må ganske enkelt lære å spise mindre, kunne hun finne på å si til faren min tvers over middagsbordet.

Selv om jeg visste at hun kanskje hadde rett, gjorde ordene fryktelig vondt, og det gikk ut over selvfølelsen min. Faren min sa aldri noe til mitt forsvar. Han sa ingenting. 

Tove styrte familien

Det oppsto raskt et forhold mellom Tove og ham der det var Tove som styrte familien, mens faren min innordnet seg.

Med tiden var det ikke bare utseendet mitt som ifølge Tove var problemet. Det var som om hun oppdaget flere og flere ting ved meg som var helt feil.

Holdningen min var arrogant, og jeg var for selvopptatt, ifølge Tove, fordi jeg som enebarn var vant til å være i sentrum.

Fordi jeg måtte dele rom med min yngre halvsøster, hadde jeg ingen steder hvor jeg kunne trekke meg tilbake og få være i fred. Hvis det var ille, satte jeg meg på toalettet og håpet at ingen kunne høre det når jeg gråt, fordi jeg var lei meg på grunn av Toves hån. 

Fordi hun var så mye etter meg, ble selvtilliten min langsomt brutt ned, og det gikk utover selvfølelsen min. I stedet for å gjøre opprør og si ifra, vendte jeg kritikken mot meg selv.

Jeg skammet meg rett og slett over meg selv og vekten min.

Jeg sa derfor heller ikke noe til moren min om hvordan det sto til, og siden hun var nyforelsket, var hun heller ikke spesielt oppmerksom på meg i den perioden. 

Isolerte meg

Den dårlige selvfølelsen min gikk også utover vennskapene mine. Jeg begynte hele tiden å se tegn på at vennene mine ikke orket meg, og jeg begynte derfor å isolere meg fra dem.

Under dekke av at hun bare var opptatt av mitt ve og vel, fortsatte Tove sitt korstog. Til middag la hun alltid minst mat på tallerkenen min, og hun var nøye med å forklare hele familien hvorfor jeg ikke fikk like mye på tallerkenen som de andre. 

Etter hvert plaget det meg mindre og mindre, for den indre tristheten min var i ferd med å utvikle seg til en depresjon, så jeg hadde ikke mye appetitt.

I løpet av bare et halvt år gikk jeg ned 10 kilo. Nå veide jeg 54 kilo, og fordi jeg var 1,67 meter høy, konstaterte Tove fornøyd at jeg endelig var slik jeg skulle være.

Den dag i dag er det et mysterium for meg hvordan jeg kunne gå ned så mye på så kort tid uten egentlig å legge merke til det. Men på det tidspunktet tror jeg at tanken om at jeg var tjukk var så dypt forankret i meg at jeg ikke engang kunne se forandringene i speilet. 

Men garderoben måtte byttes ut, og jeg fikk masse ros fra familie og venner.

Brøt sammen

Det gikk imidlertid ikke særlig lang tid før Toves kritiske blikk igjen traff meg. Nå var det kroppsholdningen min og måten jeg kledde meg på som det var galt med. Jeg var ikke feminin nok i de slitte jeansene og T-skjortene mine – hvorfor gjorde jeg alt jeg kunne for å være så lite sexy? 

Var jeg i virkeligheten lesbisk når jeg gjorde så lite ut av meg selv?

En dag sa hun høyt foran hele familien: – Du kan bare glemme noensinne å få en kjæreste med den holdningen.

Heller ikke denne gangen satte min far henne på plass, men heldigvis skulle jeg hjem til min mor samme helg, og der brøt jeg omsider sammen. Min mor ble dypt sjokkert da hun hørte hvordan det sto til. Hun ringte til min far. 

Jeg hørte ikke hva de snakket om, men jeg var ikke i tvil om at min mor snakket med store bokstaver – den sinte stemmen hennes kunne høres inne fra stua, selv om døren inn dit var lukket.

Søndag kveld kjørte vi hjem til min far og hentet de viktigste av tingene mine. Tove oppførte seg såret og lei seg, noe min mor og jeg valgte å ignorere. Som min mor sa på vei hjem i bilen:

– Det er bortkastet tid å prøve å snakke fornuft til et menneske som har oppført seg på den måten. Slike mennesker skal man bare skynde seg bort fra.

Ble min fars tur

Da jeg flyttet hjem til min mor, veide jeg 48 kilo. Merkelig nok syntes jeg fortsatt selv at jeg var for tykk, men vennene mine, som jeg omsider slapp innpå meg igjen, overbeviste meg om at det snarere var motsatt. 

En av dem antydet til og med at jeg var i ferd med å utvikle en spiseforstyrrelse.

Sakte, men sikkert gikk jeg opp i vekt igjen. Det siste året på ungdomsskolen og gjennom hele videregående var jeg normalvektig, men frykten for å legge på meg var der fortsatt.

Min far endte med å bli skilt fra Tove. Jeg skulle ønske jeg kunne si at det var fordi han – om enn sent – valgte å stå opp for meg og sette henne på plass. Magefølelsen min er likevel at da jeg var borte, mistet Tove en hun kunne gå løs på, og da ble det min fars tur.

Skal ikke få ødelegge mer

Jeg har forsøkt å fortelle ham hvor sviktet jeg følte meg, uten at det har kommet noe særlig konstruktivt ut av det. Min far ser nemlig også på seg selv som litt av et offer for Toves syke luner. At jeg har gjort ham oppmerksom på at han er faren min, og at han derfor er satt i verden for å beskytte meg, trenger ikke helt inn.

Det har jeg likevel lært å leve med. På mange andre områder er min far nemlig god nok, og Tove skal ikke få lov til å ødelegge mer enn hun allerede har gjort.

Derfor er jeg også glad for å kunne si at livet mitt heldigvis er tilbake på skinner igjen. I dag har jeg et godt forhold til begge foreldrene mine og til vennene mine. 

Selvfølelsen min er tilbake, og jeg er glad for livet jeg har nå som jeg er i gang med en lengre utdanning.

Hvordan Tove har det, interesserer meg ikke det minste. Jeg er bare takknemlig for at hun ikke lenger er en del av livet mitt. 

Denne historien er basert på en virkelig historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Det er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

Artikkelen ble først publisert på alt.dk og er en redigert versjon.