Oliver Bergset: Åpner opp om diagnosene

– Inne på «Kompani Lauritzen» hadde jeg det nærmest på mitt beste psykisk. Jeg fungerer aller best under strenge rammer, forteller Oliver Bergset (26).

Tydelige grenser, struktur og faste rutiner var nettopp det som skulle til for at innholdsskaperen fant en uventet ro. Flere havner i kjelleren under det tøffe militærregimet på Bømoen leir, men for Oliver ble oppholdet snarere en mental opptur.

– Med tanke på diagnosene mine var jeg usikker på om det var lurt å være med på noe sånt. Jeg pratet med både psykolog og mine nærmeste først. Men det verste som kan skje med meg, er en tom kalender. «Kompani Lauritzen» var en altoppslukende opplevelse hvor jeg lærte masse om meg selv – uansett hvor klisjé det høres ut.

Tidlige tegn 

Oliver har lenge vært åpen om utfordringene han har levd med siden barndommen. Allerede på barneskolen fikk han diagnosen ADHD.

– Som ung slet jeg veldig i klasserommet. Jeg kunne bli fort sint, frustrert og lei meg – og jeg surret mye. Jeg var gjennom et utredningsløp allerede da.

På ungdomsskolen begynte nye symptomer å vise seg.

– Jeg hadde lange nedturer hvor jeg var lei meg og kunne sitte inne i to–tre uker.

Da han startet på videregående, endret mønsteret seg. De depressive periodene ble avløst av perioder med oppstemthet og høy selvtillit.

Les også: Anna-Lisa Kumoji: – Jeg har forlovet meg med en marinesoldat

Høye topper – brå fall

I de mest oppstemte periodene kunne tankene løpe av gårde.

– Jeg gikk oppriktig rundt og tenkte at jeg var den deiligste fyren i hele Molde by – og det var jeg absolutt ikke, ler han og forklarer:

– Men jeg fikk en voldsom selvtillit. Etter hvert kom også ekstrem pengebruk, og jeg kastet meg ut i spontane prosjekter.

Noen av dem kunne fremstå ganske irrasjonelle i ettertid. Som for eksempel den gangen han plutselig bestilte en tur til Slovakia fordi han hadde fått et oppheng  i landet.

– Jeg leide bil, brukte masse penger og kjørte rundt i hele landet alene. Så er det som jeg plutselig «våkner» litt underveis og begynner å angste: «Hva er det jeg har gjort?»

Les også: Adam Schjølberg: – Noen dager knekker jeg helt sammen

Brikkene falt på plass

Det var først i 2023 at han fikk diagnosen bipolar lidelse. Ifølge Norsk Helseinformatikk innebærer sykdommen perioder med oppstemthet – mani eller hypomani – og perioder med depresjon.

Da diagnosen ble bekreftet, falt mange brikker på plass.

– Det var en enorm lettelse å få noe å jobbe ut fra. De årene jeg ikke visste hva det var, var det vanskelig å ta riktige grep i livet. Det gikk ikke lang tid etter diagnosen før jeg fikk god behandling. Nå lever jeg et normalt og godt liv – selv uten medisiner. 

Oliver understreker at han er svært takknemlig for støtten fra de nærmeste i de tøffe periodene han har gått gjennom.

Les også: (+) Jeg ble mobbet av stemoren min. Da mamma fikk vite hva hun sa, ble det månelyst

Overraskende reaksjoner

Da Oliver valgte å være åpen om diagnosene sine offentlig, skjedde det – som mye annet i livet hans – ganske spontant. I etterkant har han tidvis vært usikker på om det var riktig valg.

– Nå er det nesten en forventning om at jeg skal være en slags talsmann for psykisk helse. Og egentlig vil jeg helst bare være en morokar.

Samtidig har responsen fra publikum gjort inntrykk.

– Folk kan komme bort til meg på gaten og si at jeg har reddet dem med åpenheten min. Det blir jeg like overrasket over hver gang. Når det faktisk har hjulpet noen, er det verdt det likevel.

Les også: Stian Blipp: Derfor nølte han med å si ja

Utfordrer stigmaer

Særlig rundt bipolar lidelse mener han det fortsatt finnes mange fordommer. Selv var han blant dem som visste lite.

– Jeg var en av dem som tenkte at hvis man har bipolar lidelse, så er man klin gæren i topplokket. Kunnskapen min kom egentlig bare fra det jeg hadde sett i «Skam». Der løp jo han Even naken rundt i gatene, sier Oliver og sikter til episoden hvor den ene av karakterene i den kjente TV-serien har en bipolar lidelse og ender opp med å gå ut av et hotell – naken.

Han humrer litt av sin egen uvitenhet.

– Ikke det at jeg er fremmed for å kle meg naken i offentligheten, der eier jeg ingen skam.

Men han mener det er viktig å vise nyansene ved en så kompleks diagnose.

– Det varierer enormt fra person til person. Selv om jeg deler mine erfaringer, kan andre med samme diagnose ha helt andre opplevelser.

Frykten for å svikte laget

Da Oliver gikk inn i «Kompani Lauritzen», gjorde han det med stor selvtillit.

– Første dagen fikk vi en liten notatbok. Der skrev jeg: «Jeg kommer garantert til å vinne», ler han.

Fysisk følte han seg også godt rustet.

– Jeg har gjort mange prosjekter hvor man må pushe seg selv. Jeg har drevet med langdistanseløping og hadde grei styrke. Dessuten er jeg lett, og det gjør det enklere å bevege seg rundt, forteller han. 

Den største frykten hans handlet heller ikke om egne prestasjoner.

– Jeg var livredd for å rote og ikke ha kontroll – og at de andre skulle bli straffet for det. At min dårlige konsentrasjon skulle gå utover resten av troppen, forteller han.

Den frykten ble raskt reell.

– Det skjedde allerede første dagen. Da fikk jeg kjempedårlig samvittighet.

Til tross for tøffe øyeblikk sitter Oliver igjen med en klar konklusjon.

– Hadde du gjort det igjen?

Han nøler ikke.

– Ja, det hadde jeg. For min del var det en kjempeopplevelse, sier Oliver.