Olaf Tufte om det viktigste i livet
– Familien betyr alt for meg
Olaf og Aina var klassekamerater fra ungdomsskolen, men det var først i forbindelse med en klassereunion ti år senere de fant hverandre. – Den roen, tryggheten og de verdiene hun sto for, kunne jeg ikke la gå fra meg, forteller Olaf til Her og Nå.
– Dette er fristedet mitt og jeg ønsker meg alltid hjem hit. Jeg synes hjemme er best – og liker egentlig ikke å flytte på meg, erkjenner Olaf Tufte (46), vel vitende om utsagnets paradoks. Store deler av sitt aktive liv har han nemlig tilbakelagt 250 reisedøgn i året.
Den nylig kronede «Mesternes mesteren» møter oss i døren til våningshuset på Tufte gård. Familiens labrador, Sera, logrer ivrig rundt matfars føtter.
Det nærmer seg to år siden Olaf la årene på hylla, men den tidligere idrettsutøveren sitter ikke stille i båten av den grunn. I dag får den 350 år gamle gården nyte godt av Olafs arbeidskapasitet.
– For meg har døgnet 25 timer, har jeg funnet ut. Jeg greier meg fint med 5–6 timers søvn og jobber fra tidlig til sent. Du blir et produkt av det miljøet du har vokst opp i. Her hjemme har det aldri vært snakk om hvor mye og hvor lenge man jobber. Du jobber til du er ferdig eller får beskjed om noe annet, forteller Olaf med sin lett gjenkjennbare, tydelige tone.
Les også: Olaf Tufte: «Hva skjer hvis jeg hopper ned her? Er det noen som hører på meg da?»
Bor på Tufte gård
På gården var det vanlig å bidra fra du kunne gå. Pelle stein, sage, hugge ved og hesje. Olaf husker bestemoren som en mentor som tok ham med seg rundt og jobbet på gården. Faren kjørte lastebil og moren styrte gården, papirer og matlagingen.
Født: 27. april 1976
Alder: 46 år
Idrett: Roing
Fra: Tufte i Vestfold
Bosted: Horten
Ektefelle: Aina Tufte
Da han vokste opp, var våningshuset en generasjonsbolig og det er først de senere årene Olafs foreldre har flyttet inn i et hus like på andre siden av jordet.
– Det aller viktigste med å vokse opp på gård, var at det alltid var noen hjemme. Alltid noen som passet på. Det er forskjell fra dagens generasjoner, hvor alle jobber og flyr rundt hele tiden.
Med driften av Tufte gård, eget klesmerke, bryggeri og foredragsvirksomhet har Olaf fortsatt mange jern i ilden. Han vedkjenner at ingenting hadde vært mulig om det ikke hadde vært for kona Aina (47).
– Aina er alt for meg – uten tvil. Hun er «one of a kind» og har alltid vært en støtte og en bauta for meg. Det har nok vært verre for henne enn for meg å se hvor hardt løp jeg kjører. Hun blir støtt og stadig fanget i mitt hamsterhjul, erkjenner Olaf med et skjevt smil.
Vi går opp de smale trappene til hovedetasjen i gårdshuset. Vel oppe hviler det en nostalgisk stemning over interiøret. Restaurerte møbelskatter og moderne innslag i vakker symfoni. Aina hilser muntert og danderer appelsiner og påskesjokolade ivrig i en skål på kjøkkenbordet.
– I likhet med meg, har Aina fått kjenne på det å gå på veggen. Jeg var fortsatt aktiv på det tidspunktet, og hun sjonglerte to jobber, to barn og ansvaret på gården – og gikk på en smell. Selv om det er over ti år siden, har det satt spor som merkes når hun tøyer strikken, forteller Olaf.
Les også: (+) Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet
Kroppen kortsluttet
Lidenskap gjennomsyrer hele familien Tuftes virke. Men om kjærligheten for å skape noe er aldri så stor, er de fortsatt bare mennesker. Selv om mediene mang en gang har fremstilt topproeren som intet mindre enn en treningsmaskin, opplevde Olaf selv at kroppen sa bråstopp i 2009.
– Jeg møtte veggen – og da tok det meg tre år å komme tilbake. Jeg slet kroppen ut over lang tid, og så smalt det. Likevel fortsatte jeg å kjøre kroppen og nektet å akseptere at jeg var sliten. Det endte med at kroppen kortsluttet mitt under en VM-finale. Ingenting fungerte. Dagen etter våknet jeg med ødemer i bena som hang over skoene og en kropp som overhodet ikke var med, husker odelsgutten tilbake.
– Det ble fullt ramaskrik og de fant ikke ut hva som feilte meg. De mente jeg var sliten, gammel og burde roe meg. Etter tre år fant de ut at jeg hadde hatt kyssesyken. Om det var et resultat av at jeg hadde kjørt kroppen i bånn eller sykdommen som trigget det, vet jeg ikke. Men det tok meg tre år å komme tilbake.
Fortsatt går det i ett fra morgen til kveld og han innrømmer at det er begrenset hva han har lært av den skjebnesvangre opplevelsen. Noen endringer har likevel fått en naturlig plass i livet i dag.
– Jeg overlever uansett, og får jeg en god natts søvn i ny og ne, er jeg fornøyd. Men jeg merker at jeg har vært skikkelig dårlig. Alderen kom litt fortere etter det, vedkjenner Olaf og utdyper:
– Jeg prøver alltid å stoppe tankekvernen før jeg legger meg. Da tar jeg meg gjerne en lang økt på sykkelen, en tur alene i traktoren eller kløyver ved. Når jeg får være alene og lar tankene spinne, løser jeg mange av de tingene som tar fra meg nattesøvnen.
Solen skinner vårlig inn gjennom vinduene i hovedetasjen. Ute på gårdsplassen vandrer «fadern» og hunden Topsy målrettet forbi.
– Aina og jeg er heldige som har mine foreldre, Sigurd Olaf og Lise Gro, som alltid er der og jobber for at gården skal gå rundt. Samt fantastiske folk som jobber på gården sent og tidlig. Vi er som en stor familie- og vennebedrift.
Les også: Olaf Tufte: – Jeg skjulte hvor ille det var
Møttes på en klassereunion
Olaf tar seg en varsom slurk av sin egenbrente kaffe, før han kommer innpå historien om Aina og han. Han legger ikke skjul på at å kapre hennes hjerte, er livets aller største seier.
Olaf og Aina var klassekamerater fra ungdomsskolen, men det var først i forbindelse med en klassereunion ti år senere de fant hverandre.
– Jeg la merke til henne allerede på ungdomsskolen. Men den gangen var hun snill pike som satt midt i klasserommet og fulgte med. Jeg var mer klassens joker på bakerste rad. Jeg var også bonde, som ikke var særlig populært den gangen, og drev med ablegøyer, minnes Olaf.
Aina skyter inn.
– Han var vanskelig å ikke legge merke til – men det var ikke av den gode sorten, fleiper hun.
Undertonen er likevel alvorlig. Ungdomsskolen var ikke et høydepunkt i Olafs liv. Han slet, og ble utsatt for det vi i dag ville karakterisert som mobbing.
– Det var ikke «poppis» å være bonde, gå i arvede klær og ha krøller. Jeg jobbet lenge med å finne min plass og vinglet mellom de utagerende barna som levde litt på kanten av loven og de smartere barna. Men jeg fikk egentlig ikke ordentlig innpass noe sted, husker han tilbake.
Men så da, etter tiårsjubileet, ble kontakten mellom Aina og Olaf gjenopptatt.
– Da var jeg ærlig og direkte på at jeg syntes hun var bra, at jeg kunne tenke meg å ta dette et steg videre og ville vente til hun var klar. Så satte jeg meg på gjerdet og ventet, da – i seks måneder. Jeg har ikke angret et sekund på at jeg var tålmodig. Den roen, tryggheten og de verdiene hun sto for, kunne jeg ikke la gå fra meg, medgir Olaf.
Og heldigvis følte Aina det samme.
– Olaf så meg, ga meg oppmerksomhet og ville meg godt. Det gjør han ennå. Han er alltid opptatt av at jeg skal ha det fint og vet at jeg trenger både kos og ros. Han stryker meg gjerne over ryggen når jeg står og rører i en saus, for han kjenner mitt kjærlighetsspråk, forteller Aina med en varme i stemmen.
– Så gjør jeg noe praktisk som å lage matpakke til ham. For det er hans kjærlighetsspråk.
– Det er morsomt at klassens klovn endte opp med den fineste dama i klassen til slutt! Humrer Olaf, og trekker på smilebåndet.
Barna Herman og Mie
I dag er han en mer moden utgave og trygg og stødig i seg selv.
– Før kunne det være krise å miste ansikt. I dag tør jeg å by på meg selv om det går bra eller dårlig! forteller han til Her og Nå.
Utpå ettermiddagen kommer tenåringsbarna Herman Aurelius (13) og Mie Lovise (16) inn dørene. Herman styrer rett mot appelsinene på bordet. Det går gjerne 4–5 stykker ned på en dag.
En kjapp middag venter før Mie skal videre på hesteriding. Drømmen er at pappa med tiden skal gå med på å gjøre gården om til en hestefarm og rideskole. Å være tenåringsforeldre kan være både givende – og utmattende.
– Det er hyggelig å se barna gro til, men det er gjerne utfordringer som følger med som ikke alle andre ser. Utfordringer du ikke er vant til å hanskes med. Jeg er stort sett vant til å løpe fra, løfte bort eller ødelegge ting som står i veien for meg. Men noen ganger i livet dukker det opp utfordringer hvor du ikke kan gjøre noen av disse tingene. Det er ikke like lett, at du bare ikke kan fikse det, forteller Olaf og legger armene i kors foran brystet.
– Da er det desto viktigere at barna alltid vet at det er trygt og ærlig å komme hjem. De skal alltid ha en trygg havn å komme til.
Denne saken ble første gang publisert 03/04 2023, og sist oppdatert 03/04 2023.
