NRK-legenden Einar Lunde om karrieren, oppveksten og smertene
– Jeg kollapset og måtte ha psykiatrisk hjelp for å takle det marerittet jeg har stått i
For ett år siden hadde Einar Lunde så store smerter i kroppen at han knapt nok orket å gå. Legene visste ikke hva smertene skyldtes, og han så mørkt på fremtiden.
– Jeg mener selv at jeg har hatt et eventyrlig liv, sier Einar Lunde – med den trygge stemmen som vi nordmenn kjenner godt fra hans 40 år lange karriere i NRKs Dagsrevyen.
Smilet hans nærmest lyser opp det lille lokalet i Sørkedalen Landhandel utenfor Oslo, og flere av kafégjestene vil slå av en prat med den blide NRK-legenden.
Vanligvis har vi sett ham med en langt mer alvorlig mine på TV når han har formidlet dramatiske nyheter som utenriksmedarbeider, Afrika-korrespondent eller fra studioet på Marienlyst.
– Jeg har vært i flere situasjoner hvor jeg egentlig ikke skulle ha overlevd, hvor jeg har vært farlig tett på kuler og bomber. Det er ingen selvfølge at jeg skulle få leve til jeg er 80 år. Englene har jobbet overtid for meg, sier han takknemlig.
Noen av de dramatiske nær døden-opplevelsene skal vi komme tilbake til senere i intervjuet.
Rundet 80 år
Det er bare litt over en uke siden Einar kom hjem fra Sør-Afrika, der han i regi av Temareiser Fredrikstad øste av sin rikholdige kunnskap til et vitebegjærlig reisefølge.
Født: 13. mars 1943
Alder: 80 år
Yrke: Tidligere journalist og utenrikskorrespondent
Ektefelle: Ellen Westberg Andersen (68)
Barn: Emilie Christine, Samuel Johannes, Camilla, Jon Einar og Per Christian
Og han blir ikke lenge i Norge, for om bare to uker bærer det ut på jobb igjen – på rundreise i Zimbabwe, Zambia og Botswana.
Dermed ble det bursdagsfeiring i eksotiske omgivelser da den prisvinnende journalisten rundet år 13. mars.
– Selve 80-årsdagen blir feiret blant løver og elefanter i Botswana – i Chobe nasjonalpark. Der har de den største samlingen av elefanter i hele verden, og der trives jeg veldig godt. Det er akkurat sånn jeg ønsker å tilbringe bursdagen, sier han og smiler.
For jubilanten er det nesten et mirakel at han kan fortsette å reise til sitt elskede Afrika.
– For ett år siden var jeg så handikappet at jeg trodde jeg skulle havne i rullestol. Jeg hadde så store smerter i kroppen at jeg ikke kunne gå eller stå. Jeg kunne knapt nok sitte, og det var så vidt jeg klarte å ligge. Det var smerter hele tiden, beskriver han.
Einar måtte gjennom seks måneders omfattende utredning før en overlege ved Drammen sykehus endelig fant svaret på årsaken til de intense smertene, nemlig en betennelse inne i bekkenet.
Operasjon var utelukket, og han ble derfor sendt videre til behandling hos fysioterapeut.
– Fysioterapeuten er bare et unikum! Han har vært på skiskytterlandslaget siden OL på Lillehammer og er en nestor blant skiskytterne. Han gikk til verks med noen tøyninger som gjorde så vondt at jeg trodde jeg landet på månen av smerte. Det var altså så vondt! Jeg gruet meg til hver eneste behandling, men han ga seg ikke, forteller Einar.
– Etter noen måneder ble det mindre vondt. Jeg, som trodde jeg skulle havne i en rullestol resten av livet, kan nå gå, småløpe og sykle! Derfor reiser jeg i år ned til Afrika med ekstra stor takknemlighet.
Les også: (+) Bjørn Eidsvåg deler om egen helse: – Skjønte at jeg måtte ta grep
«Misjonsmarkå»
Nysgjerrigheten på det afrikanske kontinentet fikk Einar tidlig. Da han vokste opp i Stavanger på 1940-tallet, bodde familien på den såkalte «misjonsmarkå», der mennesker fra hele verden kom for å utdanne seg til misjonærer. I hagen til familien Lunde fantes den eneste sandkassen i området, og lille Einar sto som et slags vertskap for en internasjonal lekegrind.
– I mine øyne var det en svær sandkasse, og helt fra jeg var to-tre år gammel satt jeg der og lekte med barn fra Asia og Afrika. For resten av Norge var det å være sammen med folk av en annen hudfarge helt uvirkelig og fremmed på det tidspunktet og sikkert også ganske truende. Men for meg var det helt naturlig.
– Jeg er inderlig takknemlig for at jeg fikk lov til å vokse opp med en nysgjerrighet på hvordan disse barna hadde det i sine land. Det har ligget til grunn for min nysgjerrighet på Afrika, forklarer han.
Som niåring flyttet Einar og familien fra Stavanger til Oslo. På denne tiden var det å snakke stavangerdialekt i hovedstaden nok til at unggutten fikk et innblikk i hvordan fremmedfrykt kan føre til utstøtelse og hatefulle handlinger.
– Da fikk jeg selv oppleve å bli diskriminert. Jeg og mine søsken ble mobbet og diskriminert så kraftig at det faktisk gikk på livet løs. Vinteren 1953 var det minus 25 grader da jeg ble kastet i en råk av noen eldre gutter. De tålte ikke at jeg snakket stavangerdialekt.
– Da jeg kom hjem, var jeg dypfrossen. Min mor la meg i badekaret og lot meg tine opp med klærne på. Da jeg var ferdig tint, snakket jeg østlandsk.
Les også: Ørnulf Høyer åpner opp om oppveksten:– Jeg bodde hjemme til jeg var 27 år
Fast jobb i NRK
Som sopran i Sølvguttene på begynnelsen av 1950-tallet øvde Einar i NRKs lokaler på Marienlyst. Fra 1968 fikk han sin første jobb i statskanalen og imponerte stort som sommervikar i Dagsrevyen.
I 1970, dagen etter at han var ferdig utdannet, fikk han fast jobb i NRK. Bare to dager senere kom beskjeden om at de ville bruke ham som en av fire faste programledere i Dagsrevyen.
– «De er jo helt gærne», tenkte jeg. Ettersom jeg ikke hadde gjort dette før, ba jeg om å få trene først. Det var det ingen som hadde gjort før. Nei, der gikk de bare på lufta og tok treningen der. «Ikke tale om», sa jeg, og fikk kranglet meg til 15 minutter med trening før jeg skulle ut i ilden.
– Kjente du på nerver den gangen?
– Å, det skal jeg fortelle deg! Fy og fillern. Mamma Mia! Men det ble begynnelsen på en eventyrlig del av karrieren. Alle så på NRK, for det var jo ikke mye annet å velge i.
– Alt vi foretok oss, var enormt. Da kunne jeg ikke gå forbi en eneste skolegård under friminuttene uten at ungene ropte: «Der går Dagsrevyen!». Så kom alle barna løpende for å skulle ta på meg, minnes han.
Fenglset i Afrika
1973 ble starten på Einars Afrika-eventyr. Han tok permisjon fra NRK da han ble headhuntet til å lede et prosjekt på Afrikas største radiokanal, og han begynte med dette arbeidet med å formidle sannheten om urolighetene som pågikk der.
Han ble tidsvitne da Haile Selassie ble avsatt av militærjuntaen etter 3000 år med keiserdømme. Da landets nyinnsatte president Aman Andom brutalt ble henrettet i november 1974, bevitnet Einar og en svensk kollega det hele fra hagen ved siden av.
Juntaen likte dårlig at de to fikk med seg udåden, og kastet dem i fengsel.
– Inne på kontoret til kommandanten i fengselet opplevde vi at de tre soldatene som hadde pågrepet oss, ble banket opp med geværkolber. De ble rett og slett jult opp. «Hva er det som skjer?», spurte jeg min kollega – som er født og oppvokst i Etiopia. «Hysj! Stille! Dette er farlig», svarte han.
– Senere, da vi var alene, fortalte han at soldatene ble straffet fordi de ikke hadde brakt oss inn som lik. Kommandanten ville ha to døde utlendinger, ikke to levende. Nå var vi bare et problem, sier Einar, og forklarer videre at de takket være den svenske regjeringen, med statsminister Olof Palme i spissen, slapp ut med livet i behold.
Til tross for den dramatiske nær døden-opplevelsen ville Einar fortsette å jobbe på det afrikanske kontinentet etter at han returnerte til Norge i 1975.
Som utenriksmedarbeider fikk han ansvaret for NRKs Afrika-dekning, og fra 1982 til 1986 var han kanalens korrespondent med base i Nairobi i Kenya.
Englevakt for NRK-journalisten
I disse årene rapporterte han fra krig i Namibia, Rhodesia og Eritrea, fra sammenstøt i Sør-Afrika og Etiopia – og han opplevde også store øyeblikk som å være på kontoret til erkebiskop Desmond Tutu da han i 1984 fikk vite at han skulle tildeles Nobels fredspris.
– Gjennom mitt arbeidsliv har jeg fått lov til å være øyevitne og tidsvitne til det andre leser om i historiebøkene, har sett på TV eller lest i avisene. Jeg var der, jeg levde det, observerte det, snakket med og traff omtrent alle hovedpersonene i disse internasjonale dramaene. Jeg har fått lov til å være øynene og ørene til norske seere og lyttere i kriger, katastrofer og store øyeblikk, sier han stolt.
Einar kan fortsatt ha mareritt om den gangen han satt innelåst i en lastebil med sviktende bremser og som var i full fart på vei mot et 700 meter høyt stup i Eritrea. Kollegene i teamet hans hoppet skrikende av lasteplanet de satt på, mens Einar selv tok farvel med livet inne i bilen.
Ved kanten av stupet klarte sjåføren å skrense bilen så den havnet baklengs mot avgrunnen. Det var bare 11 centimeter fra bakhjulet til kanten da de endelig stoppet opp. Nok en gang var englene på vakt for NRK-journalisten.
En annen gang, også det i Eritrea, var det Einar selv som måtte bære lik ut av en lastebil.
– Vi kunne bare kjøre om natten, for om dagen ble det bombet med fly fra Etiopia. Mens vi kjørte i mørket, forsvant plutselig lastebilen foran oss. Der satt det mange kvinner og barn på lasteplanet. Lastebilen hadde kastet seg til side og havnet ned en skråning for å unngå landminer. Alle fire hjulene lå opp. Under lastebilen lå det hundrevis av kasser med ammunisjon, og under der igjen lå alle menneskene. Da var det å prøve å få vinsjet lastebilen opp sånn at den kom i halvstilling.
– I timevis bar vi kasser med ammunisjon. Dette var rundt klokken tre om natten, og fra klokken seks – da det ble lyst – ville bombeflyene komme tilbake. Vi bar og bar, så svetten og blodet rant. Det verste var å komme ned til menneskene som lå underst. De var pannekakeflate. De var alle døde. Det setter spor å stå midt oppe i et sånt drama, medgir han.
Les også: «Åsted Norge»-advokaten Kristin Fagerheim Hammervik: – Truslene gjorde meg redd. Det var ubehagelig
Forsvarsmekanisme mot grusomhet
NRK-legenden forteller at han har måttet ha en profesjonell «brynje» på som en slags forsvarsmekanisme mot grusomhetene han har opplevd.
Samtidig som han har formidlet med empati, sympati og medlidenhet, har det vært viktig å ikke bli revet med og ødelagt selv.
I motsetning til det som er praksis ved de store mediehusene i dag, fikk han som utenriksmedarbeider ingen form for forberedelser eller debrifing. Derfor traff det ham hardt da historiene om barn i krig og sult klarte å trenge gjennom «brynjen» under en konferanse i Kristiansand på slutten av 1980-tallet.
– Jeg kollapset og måtte ha psykiatrisk hjelp for å takle det marerittet jeg har stått i. Alle disse forferdelige minnene kom rullende som en tsunami. Jeg klarte ikke å stoppe det, beskriver han alvorlig.
På kafeen i Sørkedalen river Einar av et vaffelhjerte og tar en liten pause fra de mange historiene om sitt uvanlige liv, fortalt med en gnistrende formidlingsevne.
Vi lurer på om all elendigheten han har sett, har gitt ham et dystert syn på menneskeheten. Smilet hans lyser opp igjen.
– Som Desmond Tutu sa: «I alle mennesker er det noe godt». Når vi blir født, er vi umerket, da har vi evnen og emnet til å være gode. Så lærer vi gode ting i møtet med andre mennesker, og vi lærer vonde ting. Det er gjennom møter med andre mennesker at vi selv formes som menneske. Hvis vi åpner opp for de gode tingene, kan vi bli et medmenneske.
– Det synes jeg er veldig viktig å få lov til å ta med videre, at vi i møte med andre mennesker selv kan velge det gode eller det onde. Det gjelder å gjøre de gode valgene, og det er ikke alltid like lett. Etter hvert har vi fått en stadig større ballast av onde ting i oss, men vi har hele tiden muligheten til å gjøre det gode. Det må vi aldri glemme, formaner han.
Les også: (+) Da faren forlot dem, tok Leonard Cohen til seg norske Axel. Den turbulente oppveksten satte dype spor
Møtte Nelson Mandela
Møtet med Nelson Mandela like etter at han slapp ut av fengselet i 1990, står igjen som et høydepunkt i Einars liv.
Etter 27 år i fangenskap for arbeidet sitt mot apartheidregimet i Sør-Afrika kom Mandela ut i frihet med et budskap om fred.
– Å stå og holde Mandela i hånden, kjenne det håndtrykket som han ikke ville slippe, så varmt og godt, mens han så meg rett inn i øynene – det var et magisk øyeblikk! Det er ikke til å begripe.
– Det Mandela og Tutu sto sammen om – med sannhet, forsoning og tilgivelse i stedet for hevn – har jeg reist rundt og holdt hundrevis av foredrag om på folkehøyskoler, senioruniversiteter og pensjonistgrupper over hele landet. Jeg ser på det som min hovedoppgave å bringe det budskapet videre, sier han engasjert.
Siden Einar sa opp jobben i NRK i 2010, har han jobbet minst like mye som før – og slik fortsetter han også i en alder av 80. Innimellom Afrika-reiser og foredrag tar han seg også tid til bursdagsfeiring med kona Ellen Westberg Andersen (68), barna Emilie Christine, Samuel Johannes, Camilla, Jon Einar og Per Christian – og sine tre barnebarn.
– Tenk at jeg har fått lov til å være pappa til fem barn og fått se dem vokse opp! Og så har jeg flotte barnebarn. Det er jo det nære og kjære som bare er helt utrolig. Et under hver gang! Jeg er bare så utrolig takknemlig for alt jeg har fått lov til å oppleve i livet, avslutter 80-åringen med et stort smil.
Denne saken ble første gang publisert 24/03 2023, og sist oppdatert 24/03 2023.
