«Maskorama»-designer Kjell Nordström kjørt rett på sykehus

– Nå er det over. Det har ikke vært en lett beslutning å ta; det har sittet langt inne. Jeg elsker jo denne jobben. Det finnes ingen kulere designjobb enn å få gjøre «Maskorama». Men det er også den mest ensomme jobben man kan ha. Hele året står jeg mer eller mindre alene og jobber, og så introvert er jeg ikke. Det er ikke tull når jeg sier at jeg står her og prater med maskene, sier Kjell Nordström (64) og ler.

Vi møter den norsk-svenske designeren på atelieret hans på Nesodden utenfor Oslo. Han og ektemannen Morten flyttet fra hovedstadens bykjerne til den kunstneriske halvøya for tre år siden.

Selv om ekteparet nylig flyttet til Fagerstrand, en 15-minutters biltur unna, har atelieret bestått. Her jobber de side om side med siste innspurt av kostymene til årets «Maskorama».

Hvordan det er å jobbe så tett med ektemannen? 

– Stort sett bra, understreker Kjell og utdyper:

– Det som er veldig bra, er at han også jobber med kunst. Da har man forståelse for hverandre. For det er perioder det er veldig mye, dette er jo en livsstil.

De er litt besserwissere begge to, og petimeter på detaljer. Det betyr at de innimellom krangler så busta fyker.

– Hvis vi krangler, er det ofte om hvem som har den smarteste løsningen. Og den som prøver seg på snarveier, må gi seg, forklarer Kjell.

Non-stop i ti år

Han innrømmer at han er en perfeksjonist til fingerspissene. Helt siden «Maskorama» hadde premiere høsten 2020, har Kjell jobbet intenst og kontinuerlig med nye kostymer. Så fort én sesong var over, dro han og Morten på en toukers ferietur til «Granca», før det var på’n igjen med neste sesong.

Kjell og programleder Silje Nordnes er de eneste fra produksjonen som har vært med siden starten. Om man regner med de tre årene han var kostymeansvarlig for TV-serien «Exit» før «Maskorama», har designeren jobbet non-stop de siste ti årene.

– Derfor blir det en sorg å gi stafettpinnen videre. «Maskorama» har jo vært min «baby». Samtidig tror jeg ikke programmet har vondt av at man rører litt i kasserollen. Syv år i én jobb er veldig lenge i min bransje, og jeg nekter å bli den syvende far i huset som henger i et horn på veggen. Man må omfavne forandringer, fastslår han.

Ble mobbet

Forandringer har nemlig alltid vært en rød tråd i designerens liv. Likeså kreativiteten. Helt fra han var liten, hadde han en livlig fantasi, og skapte seg et parallelt univers der alt var vakrere og morsommere. Det ble en trygg boble i møte med barndommens mobbere.

– Det var to ting som reddet meg. At jeg hadde en mor som var fantastisk. Hun sa alltid: «Kjell, det er ikke noe feil med deg. Det er de som mobber deg som har et problem. Du skal være akkurat som du er». Og så hadde jeg alltid min fantasiverden. Den har jeg hatt med meg hele livet, forteller Kjell – uten et snev av selvmedlidenhet.

64-åringen vil heller understreke at den tøffe oppveksten lærte ham å stå opp for seg selv og andre som ble mobbet. Han, som bestandig fikk høre at han var «så jentete», fikk en liten klan med jentevenner.

– Faktisk skal jeg snart møte noen av dem igjen. Jeg har alltid vært litt imot slike «reunions», men vi har ikke sett hverandre på 50 år. Så da reiser jeg tilbake til Göteborg. Det gleder jeg meg til.

Startet eget firma

Det var nemlig ikke lenge Kjell ble boende i hjembyen Göteborg. Han hoppet av gymnaset, og startet sitt første firma bare 17 år gammel. Han har bestandig vært fascinert av det han kaller «livets teater», der vi alle spiller hovedrollen i vårt eget liv. Det er måten vi ønsker å presentere oss for omverdenen på. Og om han skulle ha dette som levebrød, måtte han lære det skikkelig.

– Derfor begynte jeg som frisørlærling og skredderlærling. Jeg lærte å sminke. Jeg elsker håndverk, så hvis jeg skulle lære meg klær, måtte jeg bli skredder. Jeg hater konseptuelle designere, det er bare luftslott. Jeg er hands-on, sier han om yrket sitt.

17-åringen åpnet snart et atelier i Göteborg, som solgte klærne i en butikk. Det gikk så godt at han fort oppdaget at byen ble for «liten og kjedelig». Det var i motemekkaet Paris han burde være. 21 år gammel haiket han dermed fra Göteborg til Frankrikes hovedstad med en symaskin og 3600 franc i lommen – tilsvarende 5800 norske kroner.

– Jeg skulle bli så langt pengene rakk, men begynte å sy med én gang. Jeg fikk leie en frokostsal på et slitt hotell, og der både sov og sydde jeg. Klærne solgte jeg på loppemarked i byen. Der møtte jeg en som likte designene mine. Vi ble kompanjonger og åpnet egen butikk i Paris og Saint-Tropez etter hvert. Det gikk veldig bra, erindrer han.

Arrogant, kald og kynisk

Kjells CV fra årene i Paris er imponerende. I tillegg til å være sjefsdesigner for sitt eget merke Art Mode, var han moteredaktør for bladet Mode Avantgarde. Han jobbet frilans for storheter som Jean Paul Gaultier, Comme des Garçons, Louis Féraud og Pierre Balmain. Suksessen var imidlertid ikke bare av det positive slaget. Det fikk han høre i klartekst av vennene sine.

– De sa: «Paris har endret deg. Du er blitt arrogant, kald og kynisk». Jeg så det ikke selv, men de hadde rett. Det er det Paris gjør med deg. Det er en tøff by å bo i, og spesielt det miljøet jeg jobbet i. Det er få som lykkes, og det er få som blir gamle i dette yrket, poengterer Kjell.

Etter fem år i Frankrike så han seg nødt til å flytte hjem igjen for å ta vare på moren som var blitt syk. Underveis tok han og bestekompisen seg en helgetur til Oslo for å besøke en venn som hadde flyttet dit. Året var 1989, og Kjell falt pladask med én gang.

– Oslo var helt fantastisk! Folk var så pene og hadde så pene tenner. Alle så freshe ut og var så hyggelige. I Paris er det ingen som har pene tenner og pen hud. I tillegg var Oslo akkurat passe stort og ikke langt fra Göteborg. På bussen på veien tilbake snakket jeg og kompisen min om å flytte til Oslo. ”La oss åpne en nattklubb!”

Ble norsk statsborger

Som sagt, så gjort, og to uker senere tok duoen over lørdagsunderholdningen på den gamle homseklubben Den Sorte Enke. Planen var å tjene penger i noen måneder, før han dro til Paris igjen. Det er 37 år siden.

– Jeg føler nå at Norge er mitt hjem. Etter at foreldrene mine døde, var det ingenting i Göteborg. Her er jeg gift og fikk to barn med på kjøpet. Vi har hund, og hele mitt nettverk og venner er her, sier han på klingende svorsk.

Så sementert er tilhørigheten at han ble norsk statsborger for fem år siden. Lengselen etter en trygg og fast base kom sakte, men sikkert med årene.

– Som da Morten fridde. Jeg som aldri hadde tenkt til å gifte meg, men det er en trygghet i det også, sier han om ektemannen gjennom syv år.

Kollapset av utmattelse

Når han nå begir seg ut på nye eventyr etter endt sesong med «Maskorama», er det imidlertid med en større frykt enn da han var ung.

– Jeg skal starte på nytt igjen i en alder av 64 år. Man blir jo bekvem med årene, og økonomien kommer til å gå ned. Men da får den bare gjøre det. De beste beslutningene jeg har tatt, har alltid vært drastiske, erkjenner han.

Dessuten var det en ren nødvendighet. For noen uker siden møtte han nemlig «den berømte veggen» og ble kjørt rett på sykehus. Da hadde han jobbet med kostymene døgnet rundt i lang tid og rakk akkurat å bli ferdig med «Riksløven» en søndag kveld. Da han sto opp mandag morgen, sviktet bena hans totalt og han gikk i bakken.

– Jeg hadde et blodtrykk på 207, og da sier kroppen at det er nære på med slag og hjerteinfarkt. Det er veldig rart. Jeg var ferdig med alle maskene, så sa kroppen bare «bæng»! Nå er det nok.

Slutter aldri å jobbe

Kjell innrømmer at han tidligere hadde fordommer mot folk som sa de var utbrente. «De er sikkert bare litt slitne og late», hadde han tenkt.

– Og så fikk jeg det rett i fleisen selv. I to år har legen min sagt at jeg er en tikkende bombe. Nå har jeg vært sykmeldt, men klarer ikke å være det. Jeg kan jo ikke sitte hjemme og ikke gjøre noe! Selv om jeg har hatt problemer med konsentrasjonen, har kreativiteten og håndverket vært der. Som på autopilot.

Kalenderen for 2027 er allerede velfylt for arbeidshesten. Kjell skal gi ut en ny kolleksjon under aliaset Baron von Bulldog. Han lager kostymer til en ny teateroppsetning av «Rødhette og ulven», i tillegg til design av et prosjekt for «Rock me baby» – et konsertkonsept for babyer. Han er heller ikke helt ferdig med «Maskorama», men vil foreløpig ikke si så mye om det hemmelige prosjektet. Så noen videre sykmelding blir det ikke.

– Jeg tror kreativiteten holder meg vital. Dessuten jobber jeg frilans, og har så lite pensjonspoeng. Så jeg får bare jobbe til jeg dør.

Åge Sten Nilsen: – Jeg har lyst til å være den beste versjonen av meg selv. For henne