Mads Mikkelsen er verdens mest kjente danske. Men kunne ikke brydd seg mindre

Mads Mikkelsen og Niclas Bro sto litt fra muren. Ikke helt inntil den, men i en avstand som gjorde det mulig å vurdere den og overbevise seg selv om at det godt kunne la seg gjøre å forsere den.

Det var sent, luften i Cannes sto stille, og bak muren og gjerdet som satt oppå den, begynte festen for alvor å få stemme.

Hvis de bare kunne komme over det hersens gjerdet, ville de befinne seg i et dansk filmparadis: Zentropas villa, beliggende langs en skrånende vei i starten av Cannes-fjellene. Palmer, basseng, vinflasker, regissører i hvite skjorter og vakre kvinner som lo uhemmet. Det var det selskapet som ventet på den andre siden.

Det var i 2000, og Mads Mikkelsen og Nicolas Bro befant seg i Cannes i forbindelse med filmen «Blinkende lygter», men til tross for det var de ennå ikke på det stadiet i karrierene hvor de ble invitert til den slags sammenkomster.

Mads Mikkelsen satte hånden mot muren, som om han ville kjenne temperaturen på den. Det var noe med de murene. Hver gang han støtte på en, virket det mer som en oppfordring enn en hindring.

Kroppen hans reagerte ofte raskere enn fornuften. Og denne kvelden var intet unntak. Han begynte å klatre opp uten den store nølingen. Ikke som en full klovn, men med tyngde og smidighet, med føtter som visste hvert neste steg.

Han brukte ingen unødvendige bevegelser. Det var noe koreografert over det, som om han hadde øvd på det, uten at noen hadde sett det. Én fot der, høyre hånd her. Og vips! Så var han over. En lydløs landing i ly av muren.

Så langt hadde han ikke kommet året før, den gang han og Nicolas Winding Refn for første gang befant seg i Cannes, nede på Croisetten med en håndfull «Bleeder»-DVD-er i hånden og vinterjakker i bagasjen, fordi de hadde hørt at Cannes lå i fjellene.

Hvor ble Nicolas Bro av? Mads Mikkelsen snudde seg for å gi en hjelpende hånd. Men det var for sent. Nicolas Bro var allerede halvt oppe – og halvt nede. Fingrene glapp. En fot skrapte. Og så en lyd. Ikke et skrik. Bare et dunk. En kropp som falt mot bakken.

Ser ut som kaos

Villaen ligger der fortsatt, på den bratte veien i utkanten av fjellene. Muren står også der ennå, den med gjerdet på toppen. Like innenfor den store stålporten er det første synet som møter en, plastbaljer fylt med knuste champagneflasker.

En flåte av halvpunkterte baderinger har strandet i den ene enden av bassenget, sammen med døde fluer og veps. Solen har allerede varmet opp kunstgresset, og i huset tasser folk rundt i nattøy med en kopp kaffe i hånden.

Ja, det ser mildt sagt ut som det reneste kaos, og det har nok mye å gjøre med at Zentropa i går avholdt sin obligatoriske fest for halve Cannes (noen sier det var 300 gjester, andre sier 400, selv antallet 500 blir nevnt) i forbindelse med årets filmfestival.

Slik kan selvfølgelig ikke en villa som huser noen av Danmarks viktigste filmfolk se ut for lenge, så Zentropas praktikanter er godt i gang med å rydde opp, mens andre, folk med mer å si, har sloknet i en sofa på treterrassen (plassert omtrent der hvor Mads Mikkelsen landet for 25 år siden).

– Hvis folk virker arrogante, er det kun fordi vi alle sammen er utslitte, lar en av praktikantene oss vite.

Midt oppi det hele trer Mads Mikkelsen ut iført klær man tar på når man har litt fyllesyke i et varmt klima. Han balanserer en stor frokosttallerken i den ene hånden og peker med gaffelen.

– Er det Euroman? Jeg blir mye friskere om et øyeblikk, sier han med sin hese stemme – den som får alt han sier, til å høres så forbanna bra ut – og går ut mot et palmebladoverdekt hjørne, sånn litt lounge-aktig, for å spise.

Det er ikke noe gjerde lenger. Ikke for ham. Siden den gang er han blitt båret inn hoveddøra så mange ganger at ingen lenger spør om han hører hjemme her. Selv døren virker til å åpne seg litt før tiden når han nærmer seg. Slik må det være når man har vunnet prisen for beste mannlige skuespiller ved filmfestivalen – «filmverdenens svar på VM,» som Mads Mikkelsen selv kaller den.

Og når man spiller hovedrollen i Anders Thomas Jensens nye film (produsert av Zentropa), «Den siste viking», som kort fortalt er en svart komedie om to brødre. En tidligere straffedømt einstøing (Nikolaj Lie Kaas) og hans mentalt skjøre bror (Mads Mikkelsen), som skal finne noen penger de engang stjal.

Les også (+) Moteikonet Lotte Freddie (90) er bekymret: – Jeg er redd for at det blir mye verre

Mange hovedroller

På villaens yttervegger henger det plakater som markerer 30-årsjubileet for dogmebølgen. Men det er ikke det eneste skarpe hjørnet som rundes i Film-Danmark i år. 

Mads Mikkelsen fyller 60 år i november. I halvparten av dem har han vært et kjent ansikt i Danmark. I 20 av dem et navn som vakte gjenklang i Hollywoods hellige haller. I fem av dem en internasjonal superstjerne.

Siden årtusenskiftet har han spilt hovedrollen i en Oscar-vinnende film («Ett glass til»), vært en sint enkemann med maskingevær («Rettferdighetens ryttere»), en plaget bonde på 1700-tallet («Bastarden»).

Og i tillegg: skurk i både «Fabeldyr», «Indiana Jones» og «Løvenes konge»-filmen «Mufasa». Dermed har han - som den nok eneste skuespilleren i verden - krysset av for stort sett alle de største internasjonale franchise-felt som finnes: James Bond, Star Wars, Marvel, Harry Potter-universet og Disney.

Men han har i mellomtiden også blitt noe enda mer diffust: et ikon. En vibe. En referanse. En følelse fans verden over prøver å oversette gjennom små, innforståtte videoer på sosiale medier. Det er memes. Tusenvis av dem, med millionvis av likes som følge. Det er et bestemt blikk (du kjenner det: det litt trette, litt upåklagelige, litt «dette gidder jeg egentlig ikke, men nå gjør vi det likevel»-blikket), som brukes i enhver sammenheng hvor noen vil kommunisere noe à la kul resignasjon.

Det er et navn han har fått på TikTok. Peepaw (bestefar). Og det lyder kanskje som en fornærmelse, men det er det ikke. Det er et kallenavn. Et kjærlighetskodeord, som det er de færreste skuespillere forunt å få.  Og så til og med av den generasjonen som alle i filmverdenen så desperat gjerne vil ha tak i.

Slik ligger ting an for Mads Mikkelsen. Verdens mest kjente danske. Men det ser ikke ut til å påvirke ham.

Skreddersydd i beige

– Ja, det er beige. Det er det nye. Det nye sorte, sier Mads Mikkelsen, mens han ser ned på seg selv. 

Og den er virkelig beige, den dressen han nettopp har vært inne og skiftet til etter frokosten sin, og som virker skreddersydd til ham. Buksene, lange, draperende, lett flagrende, beveger seg før han selv gjør det. Under jakken har han på seg en tynn, grålig strikkegenser, og skoene; sarte, brune loafers i mykt, mykt lær, brukes uten sokker, naturligvis.

Signalet er: Avslappet. Virkeligheten er: Ingenting er tilfeldig. Det hele er tidligere i uken blitt levert av, med Mads Mikkelsens egne ord, «en søt mann» fra det italienske luksusherremerket Zegna, som Mads Mikkelsen har vært frontfigur for siden 2023.

Mads Mikkelsen har deltatt i flere større reklamekampanjer gjennom karrieren, men samarbeidet med Zegna har bidratt til å løfte ham til et sted der svært få skuespillere havner. Ikke bare på filmbransjens øverste hylle, men som én som skiller seg ut på det bredere popkulturelle kartet. Det stedet hvor man ikke nødvendigvis har sett filmene, men vet hvem han er.

Og for merker som Zegna handler det ikke nødvendigvis om hva han spiller, men hva han signaliserer. Og Mads Mikkelsen er verdensmester i å signalisere at han aldri behøver å forklare seg. Han vet godt hva det ser ut som utenfra. Men innvendig føles det langt mindre iscenesatt.

– Jeg synes Zegna lager superkule klær, og de tar noen virkelig gode bilder, og jeg er glad for at de kan bruke det. Det er det jeg har å si til det, sier han.

(Han sier uten å nøle at penger selvfølgelig også er en motivasjon generelt i hans karriere. Ikke fordi de er det viktigste i livet, men fordi det er bedre å ha litt i banken og sørge for at barna har det bra, enn det motsatte. Og nei, han mener ikke det gjør ham til en dårligere skuespiller).

Les også: (+) Langt inne i skogen finnes Nordens kanskje underligste kafé

Har blitt en stjerne

Men Mads Mikkelsen har lagt merke til at det har skjedd noe. Ikke i måten han ser seg selv på, men i måten folk ser ham. I den økte oppmerksomheten.

– Ja, jeg har blitt en stjerne, sier han med et lite, hest glis og et blikk som straks ber en om ikke å gjøre mer ut av det.

Han vet godt hva det handler om. Det er ikke én film. Det er summen. De mange årene. De flotte prosjektene, som han selv kaller dem, og så de som plutselig har tatt av de siste årene.

– Så ble Thomas mer kjent, og så ble jeg mer kjent, sier han om Vinterberg.

Og det er da litt merkelig, innrømmer han. Merkelig å være en del av en bransje hvor man kan bli mer kjent i den alderen. Slik hadde det aldri gått om drømmen hans om å bli profesjonell idrettsutøver hadde gått i oppfyllelse (han spilte håndball som ung). Der hadde pensjonen meldt seg for lengst. Men hvis han nå kunne starte på nytt og velge helt fritt …

Det er ikke noe han har jaktet på, denne statusen, denne posisjonen i landskapet. Ikke noe han har planlagt.

– Plutselig befinner man seg bare der, sier han og tar et dypt trekk av sigaretten sin. King’s Original, de uten filter.

Når han endelig stopper opp og ser tilbake, kan han godt følge tanken om at noe har endret seg. Men det krever at man gjør det. Stopper opp. Ellers oppdager man det ikke. I hvert fall ikke hvis man heter Mads Mikkelsen. Og Mads Mikkelsen er egentlig ikke så begeistret for å stoppe opp.

Han reiser seg i en rask bevegelse. Nikolaj Lie Kaas står og vinker med en trillekoffert ved siden av seg.

– Jeg skal bare si ha det til Nikolaj.

Liker ikke å snakke om seg selv

Det er ikke fordi Mads Mikkelsen hater å bli intervjuet. Det er det ikke. Det er bare … det er så mange andre ting han heller ville akkurat nå. Jeg forestiller meg: Bli med Nikolaj Lie Kaas tilbake til Danmark, spille tennis, sykle en tur, sove, være med familien sin, drikke en kaffe for seg selv, svømme i Middelhavet, fortelle Roger Federer om feilene Federer gjør når han slår en backhand (ja, det skjedde under innspillingen av en reklamefilm for Switzerland Tourism).

Kanskje ta en lur, drikke en fatøl på Vesterbro og slå broren sin i et spill Skomaker, sitte i skyggen og se ut i intet, gå videre opp i fjellene, hmm, til og med holde et forretningsmøte.

– Det er ikke på min topp 20-liste å gjøre dette coverintervjuet, sier han.

– Det forstår jeg sånn sett godt, sier jeg. Tiden må være knapp når man heter Mads Mikkelsen og har en så travel kalender.

Og ja, det er den jo også, svarer han. Men det handler mer om at jeg; journalisten, veldig gjerne vil snakke om Mads Mikkelsen, og Mads Mikkelsen vil svært lite snakke om Mads Mikkelsen.

Slik har det alltid vært med ham. Han har gjort det til en dyd å ikke snakke om privatlivet sitt. 

Ikke for å virke gåtefull, men fordi det er nødvendig i hans fag, mener han. Hvis folk skal kunne tro på karakterene han spiller, må vi vite så lite som mulig om mannen bak.

– Ta for eksempel Michael Laudrup,» sier han, fordi han oftest snakker i sportsmetaforer.

– Så kan han si alt om seg selv, alt mulig privat, og neste dag kan han gå inn på banen og spille like god fotball som han gjorde før, og han vil fascinere folk like mye. Hvis folk vet alt om meg, så kan jeg ikke lyve der oppe (på det store lerretet, red.), for da sitter du bare og tenker på det jeg har fortalt om mitt eget liv. Og jeg skal, selv om alle vet at det er en stor løgn, innbille folk at det er meg der oppe, at det er den jeg er nå. Og den leken kan vi best leke hvis folk ikke vet for mye.

Men Mads Mikkelsen er profesjonell og disiplinert tvers igjennom, sier han. Noe han lærte under sin tid som danser, hvor man sørget for å komme presis (les: før tiden) og være varm før man begynte, fordi man hadde brukt alles penger på å leie et lokale på timebasis. Så han sier ja, stiller opp, gjør det han skal.

– Når man har sagt A, må man også si B, som han sier. A er i dette tilfellet å lage filmen, mens B er å drive pressearbeid for filmen, altså å gjøre oppmerksom på den og sørge for at folk ser den.

– Jeg har veldig stor forståelse for hvor viktig dette er. Og det har jeg alltid hatt.

Et liv uten lengsel etter rampelyset

Mads Mikkelsen har i gjennomsnitt vært med på litt over to produksjoner i året de siste 30 årene. Men det er ikke slik at han våkner om morgenen og tenker: «Jeg er skuespiller.» 

Han våkner og tenker ... ja, ikke noe spesielt. I hvert fall ikke: «Når kommer det noe nytt?» Den slags tanker har aldri vært en del av hans indre maskineri.

For ham er det ikke en pause når han ikke jobber — det er bare livet. Et liv uten lengsel etter scenen, kameraet eller rampelyset.

– Hvis ingenting skjer fra nå av og fremover, så tror jeg faktisk ikke jeg kommer til å gjøre flere ting, sier han uten dramatikk.

– Jeg går simpelthen ikke rundt og tenker: ‘Uff, skal vi ikke snart gjøre noe spennende’. Det gjør jeg ikke. Og det passer meg helt vilt bra.

Han vet godt at det er en privilegert situasjon å være i, sier han. Men slik er det altså. Han har også arbeidet seg frem til den. Det krever noen (eller noe) til å dra ham ut av den tilstanden. En historie, et manus, et menneske som åpner noe i ham.

Les også: (+) Der ingen skulle tru-Oddgeir savner én type programmer på norsk tv

Alt man kan ønske seg

Én av de som alltid kan vekke Mads Mikkelsen, er Anders Thomas Jensen. Med «Den siste viking» har han skrevet og regissert seks spillefilmer. Mads Mikkelsen har spilt i dem alle (det samme har Nikolaj Lie Kaas).

Og selv om Mads Mikkelsen ikke går rundt og lengter etter å komme i gang igjen, så er han, ifølge Anders Thomas Jensen, ikke bare klar når han endelig gjør det. Han er alt man kan ønske seg.

– Det høres ut som om jeg vil gå til sengs med ham, men han er den perfekte skuespiller, sier Anders Thomas Jensen som det første, da jeg spør ham hva det er Mads Mikkelsen egentlig kan som skuespiller.

– Han er fysisk, en utpreget lagspiller, har tilgang til hele følelsesregisteret og vet mye om den menneskelige psyken.

Og ikke nok med det, sier Jensen. Mads Mikkelsen har en nærmest uhyggelig evne til å merke når noe er falskt. Hvis en scene føles feil, hvis rytmen mellom karakterene gjentar seg selv, hvis en emosjonell bevegelse ikke er ekte, stanser han opp. Spør. Rokker ved det. Ikke som en metodeskuespiller som ikke snakker med resten av teamet fordi karakteren hans er en einstøing.

Han hater han kaller det «bullshit.» Han kaller det pretensiøst. Og han går ikke inn for å dra med seg karakterenes traumer hjem eller la sin privatperson smelte sammen med rollen. Han møter opp, gjør jobben sin, og går hjem. Men først når det føles riktig.

– Hvis han ikke har den rette følelsen når han leser noe eller gjør noe, så låser det seg for ham. Han skal simpelthen vite hva han driver med, sier Jensen.

Under «Den siste viking» var det en scene, forteller Jensen, som var vanskelig å få til. Den handler om Nikolaj Lie Kaas’ karakter Anker, som desperat forsøker å få broren sin, Mads Mikkelsens karakter Manfred, til å fortelle hvor han har gjemt pengene de stjal for mange år siden, og som Manfred fikk i oppgave å gjemme.

Men scenen ble for fysisk. For ensformig. For gjentakende. Og så foreslo Mads Mikkelsen å ta scenen et annet sted, og gjøre den inderlig. Anker skulle i stedet appellere til broren sin: «Er du der inne et sted?»

– Det var noe han ikke trodde på,» sier Anders Thomas Jensen. 

– Han merker om stemningen er feil, og så begynner vi å pirke i det. Det er ofte der vi finner noe sterkere.

Det er den typen instinktive beslutninger som får regissører til å omtale ham som den beste skuespilleren de har jobbet med. Og som også får Mads Mikkelsen til å omtale seg selv som «kul å jobbe med». Hvis han nå skal være helt ærlig.

– Jeg er veldig insisterende på at tingene skal være bra. Og det kan jo være irriterende å bli ringt opp om natten av meg fordi jeg har en idé. Men jeg tror folk liker å jobbe med meg, fordi jeg insisterer på tingene, er til stede og er ambisiøs på både filmenes, mine egne og kollegers vegne.

Bevisst på om det funker

Men det betyr ikke at han sitter med formelen for det gode. For ham handler det ikke om teknikk. Ikke i klassisk forstand. Mads Mikkelsen tenker ikke i akter, vendepunkter og dramatisk oppbygging.

– Jeg tenker: «Funker det, eller funker det ikke?» sier han.

Han kaller seg selv en emosjonell leser. Én som kan merke når det mangler noe — når en scene trenger et annet utgangspunkt for å kunne fungere.

– Jeg tror jeg er god til å lese et manuskript. Jeg er god til å lese en historie, sier han. 

– God til å si: «Vi må ha noe inn her, før vi kan tillate oss dette nå.»

Han snakker om følelser som struktur. Om stemning som rytme. Om å lytte fremfor å rope.

– Jeg liker godt når folk kommer inn hos meg og merker hva som skjer hos min karakter, sier han.

– Derimot synes jeg det er litt uinteressant å skulle ut til dem og rope det inn i hodet på dem. Med mindre min karakter skal det. Som de for eksempel skal i noen av Anders Thomas’ filmer.

Mads Mikkelsen ser nesten ingen filmer. Hans referanser kommer sjelden fra andres verk. Han bryr seg ikke om hvem som heter hva. Han virker likegyldig til den delen.

Og nettopp derfor er det ikke noe han forsøker å ligne. Intet image han skal leve opp til. Ingen forstillelse. Han insisterer på at det skal føles rent — ikke ligne noe, men være noe.

Det er noe både gammeldags og kompromissløst over det. Du kan kalle ham håndverker, du kan kalle ham kunstner, du kan kalle ham akkurat hva du vil, sier han.

Han lager film, og han har tydeligvis et instinkt som, i en kunstform som kan være veldig rotete og usikker, gir ham en spesiell evne til å skjære inn til det som fungerer, som Anders Thomas Jensen sier:

– Han er god til å se hele filmen, før den er laget.

Ingenting fester seg

– Ingenting fester seg i meg. Jeg slipper det fullstendig. Jeg er skuespiller. Jeg er en profesjonell løgner. Jeg kan godt ha en tung dag, fordi scenene jeg spiller inn er veldig tunge, og det kan jeg bruke litt tid på å komme ut av, sier han.

– Men det er ikke sånn at jeg går hjem til barna mine og ber dem kalle meg et annet navn. Det ville vært komplett vanvidd i min verden. Det er bullshit. Det er komplett bullshit. Pretensiøst bullshit. Og de eneste som liker det, er anmeldere.

– Så snart noen forteller at de har brukt så og så mye tid på det, så har du allerede fått seks stjerner. ‘Jøss, det er jo genialt.’ Den tilnærmingen er ikke noe for meg. Å skulle sitte overfor en sånn skuespiller som insisterer på å bli tiltalt med rollenavnet sitt hele tiden … det ville jeg virkelig kost meg med. Du aner ikke hvor gøy jeg skulle hatt det. Pretensiøst piss.

Les også: (+) Leserne forteller: Jeg er så skuffet over min venninnes reaksjon da jeg ble syk

Hotell for superstjerner

H0tel Martinez! Det store, hvite, art deco-monsteret midt på Cannes’ Croisette, med utsikt til de mange yachtene, som ligner små fjelltopper i horisonten, er den klareste manifestasjonen av at det i disse ukene i filmbyen eksisterer to parallelle verdener.

Innenfor murene bor verdens superstjerner, og bare gudene, agentene og de hotellansatte vet hva de foretar seg (men mon ikke de bare sover, slapper av og kler om, før de skal på filmpremierer og galamiddager). Utenfor: kaos.

En mur av fans og turister, som skriker seg hese, noen segner om i varmen, rammes av heteslag, bæres bort av venninner med tårefylte øyne og solbrente skuldre.

Kameraer klikker som maskingevær, TikTokere filmer seg selv med telefonen i strakt arm uten å vite hvem og hva som vil vise seg bak dem, folk i svarte dresser og med ørepropp farter rundt, og på fortauet tusler påfuglene frem og tilbake; mennesker i ville kjoler og morsomme sko, som ikke er invitert til noe som helst, men som går i skytteltrafikk i håp om at noen knipser dem.

Iført svart dress med oppslått jakkeslag går Mads Mikkelsen gjennom hovedinngangen til hotellet. Det betyr at det er én av de dagene. En av de dagene hvor han ikke tar bakutgangen, men derimot har overskudd til å konfrontere sin egen kjendisstatus og det infernoet den fører med seg. Eller også har han bare glemt at han er kjent. Det skjer alltid hjemme, sier han.

– Det er en liten smule Alzheimers som pågår, hva det angår. Jeg våkner først opp når jeg blir spurt om den første selfien.

– Se en slik som Justin Bieber. Han var … hva … 14 år da han slo gjennom? Jeg så ham her i Cannes for noen år siden, og det var så vanvittig. Han skulle ut av en bil, og det virket som om det sto 1000 mennesker der, og de ville ham ikke noe godt. De ville rive øyet ut på ham. Og hvis det skjer overalt han går, så forstår jeg godt at han er blitt ‘syk’, og at han får lyst til å røyke seg en joint. Når folk oppfører seg slik rundt en, er det lett å få den oppfatningen at man er et veldig spesielt menneske. At man kanskje er Jesus. Jeg er fullt klar over at jeg er meg, og så er det noen som har sett noe de kan like. Men det handler ikke om meg. Det handler om det jeg lager.

Dagene før festen i Zentropa-huset har han bodd her, og det har internettet nytt godt av. Videoer av ham som forlater Martinez i sitt svarte antrekk flommet over på de sosiale mediene.

Slik er det etter hvert, hver gang Mads Mikkelsen viser seg i utlandet, men akkurat Cannes er noe helt spesielt, fordi, som Mads Mikkelsen sier, «folk har dratt til byen for å se verdensstjerner.» 

Og verdensstjerne er Mads Mikkelsen i særlig grad i denne byen, hvor man setter pris på typer som ham, forteller Kim Skotte, mangeårig filmanmelder i Politiken:

– Cannes er den massive dobbeltetheten som filmbransjen er, hvor man på den ene siden hyller den mest forfinede filmkunsten og samtidig har det der vanvittige paparazzi-stjernehowet gående, som festivalen er minst like avhengig av. Det er ofte virkelig langt fra hovedkonkurransen til hva som foregår på den røde løperen; hva fotografene og publikum er opptatt av. Men Mads Mikkelsen evner å spenne over begge deler. Han blir tatt alvorlig som skuespiller, og samtidig elsker paparazziene ham. Det er jo like før de tisser i buksene av glede når han nærmer seg den røde løperen.

Lunsj med De Niro

Men selv med den store kjærligheten han merker fra fansen, og som han virkelig er takknemlig for, ville Mads Mikkelsen ikke vært her hvis han ikke hadde et arbeidsmessig formål, sier han. Selv om det ikke er favorittjobben.

– Det er jo mye prat-prat og skål-skål, og ‘åh, så fantastisk.’ Og jeg ser ikke meg selv som en del av den verdenen. En gang iblant skal jeg brukes, og da skal jeg sitte et sted i en halvtime, så noen kan få lov til å se på meg. Men det er jo ikke min virkelige jobb.

Så Mads Mikkelsen er altså her for å ta seg av noen av de litt kjedelige tingene, for å si B. For eksempel promoterer han «Den siste viking», deltar i møter om mulige fremtidige filmer, han har også deltatt i et arrangement for Campari, krydderlikør-giganten, hvis nyeste reklamefilm Mads Mikkelsen nettopp har spilt hovedrollen i (han har også fått sin egen signaturdrink: Mads Negroni med mezcal og grønn mandarin).

Og så har han nettopp spist lunsj med Robert De Niro. Det var kanskje mer for fornøyelsens skyld enn noe annet. Robert De Niro og Martin Scorsese har på mange måter vært filmhelter for Mads Mikkelsen. 

Det var deres filmer fra 80-tallet som fikk ham til å ville bli skuespiller, så forestill deg da muligheten til å sette seg ned med Robert De Niro, den kanskje største nålevende skuespilleren, bød seg. Selv Mads Mikkelsen, den alltid behersket dansken, måtte bøye seg og la seg rammes av stjernestøvet.

«I’m going to make this awkward,» hadde Mads Mikkelsen innledet lunsjen sin med. «You’re the reason why I wanted to become an actor.» Da var katten ute av sekken, tenkte Mads Mikkelsen.

En liten stillhet oppsto, før Robert De Niro så direkte tilbake på ham og sa:«Okay?»

– Og ja, det var virkelig kleint, ler Mads Mikkelsen, da han gjenforteller historien over et stykke laks og en liten salat, som var ordnet slik at han rekker å få litt lunsj før resten av dagens gjøremål.

Han fortsetter:

– Men så viste jeg ham et bilde av mitt to år gamle barnebarn, og han smilte, og så viste han meg et bilde av sitt to år gamle barn, sier han og fortsetter å le.

Les også: (+) Leserne forteller: Jeg fikk sjokk da jeg skjønte hvem kvinnen på toget var

En anelse forfengelig

Mads Mikkelsens hender hviler på bordet. De er brune av solen, venene står tydelig opp gjennom den tynne huden. Hvis noe skulle avsløre at Mads Mikkelsen fyller 60 år den 22. november, er det disse hendene.

Han innrømmer, motvillig, at han også selv har begynt å merke slikt. At han, uten å ville det, har blitt en anelse forfengelig de siste årene. Ikke på den store måten. Bare nok til å reagere når han ser seg selv på skjermen og oppdager at alderen har satt sine spor. Det hadde han aldri trodd han skulle bli.

– Jeg kan ikke bruke den forfengeligheten til noe profesjonelt, så jeg må jo bare la være å se meg så mye i speilet, sier han.

Han har det egentlig også helt fint med å bli eldre. Det sier han flere ganger i løpet av samtalen. Med et glis og et trekk på skuldrene.

Han siterer Mark Twain: «Alternativet er verre», og han legger ikke skjul på at han faktisk liker godt å bli eldre. Han føler seg hverken trøtt eller sliten, han spiller fortsatt tennis, løper fortsatt rundt og har ikke opplevd noen fysiske begrensninger. Ikke annet enn at skadene tar litt lengre tid å komme seg over.

– Jeg er i god form; sier jeg og røyker, ha ha.

Han stumper sigaretten, så askebegeret vipper litt.

Men det er likevel noe som presser på. Det er ikke kroppen, men klokken. Tiden. Mengden av den som er igjen.

– Hvor lang tid har vi?» sier han. 

– Jeg skulle også gjerne ha rukket det og det.

 Han banker rytmisk fingeren i bordet. Det er ikke fordi det er en desperasjon i stemmen, mer en slags praktisk erkjennelse av at regnestykket ikke lenger er til hans fordel. 

– Så er hun 20, når jeg er 81, sier han stille om barnebarnet sitt (Mads Mikkelsen ble morfar for første gang i 2023). 

– Faen, mann.

Han kunne godt tenke seg at det hele bare fortsatte. I 400 år, helst.

– Det er jo gøy å være her, som han sier. Men han vet også at det ikke er slik det fungerer. En sakte inntredende, men skarp erkjennelse av dødelighetens vekt har rammet ham.

Blander ikke inn politikken

– Jeg kan love deg at jeg har mye på hjertet. Men det kommer jeg ikke til å blande inn i min karriere. Igjen er vi tilbake til dette med å tegne et bilde av meg selv. Det er ikke profesjonelt interessant for meg å uttale meg om ting. At jeg selv mener en masse i det private … greit nok. Men den praten kan jeg ta med noen venner.

–  Jeg synes det finnes kloke mennesker, som ikke er politikere, som sier kloke ting. Men det er jammen også mange som sier lite kloke ting. Det er ganske mange multimilliardærsangere som har ganske vanvittige politiske budskap, hvor jeg tenker: «Gidder du bare bruke fem minutter på å sette deg inn i tingene?»

–  Og helt ærlig: Bare fordi noen er gode til det ene, hvorfor skal jeg da lytte til ham om det andre? Hva med å selv kjenne etter hvordan jeg har det med de forskjellige tingene, og tenke over hvordan jeg selv synes verden skulle se ut. Det trenger jeg ikke nødvendigvis noen andre til å fortelle meg, sier han, og fortsetter:

– Jeg har da noen ganger hatt lyst til å bruke plattformen min, men så har jeg stoppet meg selv. Og det er ikke fordi det er noe som helst kontroversielt jeg vil si. Men jobben min er å lyve oppe på det store lerretet, og det kan jeg best hvis folk ikke vet for mye om meg. Så de ting jeg vil si, må jeg si når jeg er ferdig med denne jobben.

Satt i juryen

Mads Mikkelsen ser sjelden film.

– Jeg ser sjokkerende få filmer. Jeg skulle gjerne kunne si at det er en bevisst strategi, at jeg prøver å unngå å bli for inspirert, at jeg vil holde blikket rent. Men nei. Når det endelig skjer at jeg ser noe som fungerer, så blir jeg helt overveldet over hva dette mediet kan. Men det er sjeldent. Ofte ender jeg bare med å sitte og være på jobb. Ikke fordi jeg vil, men fordi jeg ikke kan la være. Jeg begynner å stille spørsmål. ‘Hvorfor skal han det? Hvorfor den replikken? Hvorfor det valget?’ Det er utrolig irriterende. Og nettopp derfor, når det så ikke skjer, når jeg bare er i filmen, vet jeg at det er en som fungerer for meg.

En av de siste gangene det skjedde, var da han satt i juryen i Cannes. Det var en film som delte meningene fullstendig, «Juste la fin du monde» («It’s Only the End of the World», red.) av Xavier Dolan.

– Jeg kjente ingenting til den. Det viste seg at det var et teaterstykke, adaptert nesten én til én, men allerede fra første bilde; et bilde av en nakke, fikk jeg vondt i magen, og så var jeg med. Helt med. Jeg tenkte ikke én tanke. Den rammet meg så emosjonelt. Halvparten av juryen hadde det som meg. Den andre halvparten syntes det var noe pretensiøst piss.

Det hele kulminerte søndag. De skulle være ferdige med å votere rundt middagstider, så de kunne rekke å ringe til vinnerne og få dem til å bli i byen. Klokken 18 satt juryen fortsatt og ropte til hverandre.

– Thierry Frémaux, sjefen for festivalen, var rasende. Og George Miller, lederen av juryen og regissøren bak «Mad Max», forsøkte å bevare roen. Han er den snilleste mannen i verden. Det er helt ubegripelig at han har laget «Mad Max». Det gir ingen mening. Vel, men vi var flere som kjempet for Dolans film. Donald Sutherland og noen andre kunne slett ikke se det. De ville heller gi prisen til Ken Loachs «I, Daniel Blake».

–  Og all ære og respekt for det, det er en god film. Jeg synes bare han har laget den før. Faktisk synes jeg han har laget den bedre før. De rike er noen onde svin, arbeiderne er utrolig snille, det er slik litt det samme hver gang. Skuespillerne var derimot kjempeflinke. Men for meg var det Dolans film som gjorde noe. Den rørte meg. Og det var det jeg kjempet for.

– Vi kunne ikke bli enige, så vi måtte rett og slett stemme. Det var drama. Altså på en morsom måte, for vi var alle sammen veldig lidenskapelige. «I, Daniel Blake» endte med å vinne.»

Ingen drømmeroller

Adspurt om det egentlig er noe han drømmer om; noen roller han gjerne vil legge til sin ellers fyldige filmografi, noen priser han vil vinne, rister han lett på hodet, så hans halvlange grå hårlokker kommer i bevegelse. Ambisjoner er fantastiske, drivende til og med, drømmer likeså. Men han bryr seg ikke om det store, fjerne målet.

– Hvis jeg har et mål karrieremessig, et sted hvor jeg ønsker å komme om fem år, så betyr det at alt jeg gjør frem til det, bare er trinn på veien. Og hvis det ikke lykkes å nå dit hvor jeg drømmer om å komme, så har de trinnene vært betydningsløse. Men hvis man gjør hvert trinn til det viktigste hele tiden, og man konsentrerer seg om nuet, så oppnår man noe. Man må si at det som skjer akkurat nå, skal være det beste. Og hvis det ikke lykkes, så lykkes det neste gang.

Gnisten, lysten til å gjøre det bedre neste gang, brenner fortsatt i ham.

– Og når den ikke gjør det lenger, er det tid for å si stopp, sier han.

Likevel er det andre ting han heller vil bruke tiden sin på nå. Han nevner familien; barna; deres barn.

– Bare livet i seg selv, sier han.

Mads Mikkelsen skal videre i dagens program, ned mot Croisetten. Men før det går vi ut på gaten for å ta et par bilder, stiller oss ved muren.

Mads Mikkelsen forteller historien om den gangen han klatret opp og inn. Han legger hånden mot muren. Det er fortsatt sol i steinen. Hvis han ville, kunne han lett klatre over den igjen.

Denne artikkelen ble først publisert på Euroman.dk og er en redigert versjon.