Langt inne i skogen finnes Nordens kanskje underligste kafé

Landskapet har ikledd seg Kong Vinters drakt. Dagene er korte, mørket intens, med unntak av de mange vinternettene når nordlyset danser over himmelen.

Vei 955 ligger øde. Veibanen er jevn, og jeg har den for meg selv. I løpet av et par timers kjøring ser jeg ikke et eneste annet kjøretøy, før en stor trailer brått kommer mot meg i horisonten. 

Snøføyken står til begge sider, og siden veien knapt er bred nok for oss begge, blir jeg nødt til å kjøre bilen langt opp i brøytekanten for å la den svære maskinen dundre forbi. Straks den har passert, kommer stillheten tilbake.

Trykkende stillhet av streng kulde og et forfrossent landskap. Dette er vinterland.

Vei 955 i finsk Lappland er en relativt ukjent rute. Den forbinder den vestlige delen av Lappland med den indre og mer øde delen av regionen. Dette er ikke en hovedvei eller en ferdselsåre som forbinder byer og økonomi.

Vei 955 er snarere en livsnerve for de få som bor her. Et bånd av asfalt og grus som binder sammen små samfunn, reindriftsområder og tømmer koier.

På vei 955 fraktes ved, melk, maskiner og mennesker – alt som må frem før Kong Vinter setter inn. Langs veien ligger spredte gårder. Også forlatte hus, rester av en tid da Lapplapp hadde flere innbyggere, da familier levde av tømmer, jakt og reinsdyr.

Beredskapsvei

Savukoski, rett øst for veien, er kjent som «den mest avsidesliggende kommunen i Finland». Her bor rundt tusen mennesker fordelt på et område på størrelse med en norsk fjellregion. Og kommunens nærmeste nabo er Russland. Hvilket også har en betydning.

Veien er del av et større system: Finlands nordlige beredskapsveier. Den er av strategisk betydning og forbinder forsyningslinjer mellom garnisonene i Sodankylä og østlige Lappland. I en krisesituasjon kan den fungere som en alternativ rute mot grensen.

For mange som kjører her, er Vei 955 bare en veistrekning; for staten er det også et bånd av kontroll og tilstedeværelse i et grenseområde der natur og geopolitikk møtes.

Deler av Vei 955 er asfaltert, men veistripa kan være smal og full av humper. Særlig strekningen sør for det knøttlille tettstedet Pokka. Store deler er grusvei, noe som kan være utfordrende høst som vår. Enkelte hevder grusstrekningen på rundt seks mil ikke bare er dårlig, men også farlig.

Den er faktisk best om vinteren, da is og snø fyller gropene og jevner ut den skrale overflaten. Men da er det andre utfordringer.

Strekningen er ikke mer enn rundt 165 kilometer lang, men går gjennom et av det villeste og minst befolkede området i Norden. Sjansen for å se elg og reinsdyr er faktisk større enn å se mennesker. Men de få menneskene jeg møter derimot, er spennende folk. Og ikke akkurat A4.

En kafé i ødemarka

Om veien er lite trafikkert og området øde, så finnes det selv i de kaldeste månedene et sted hvor reisende kan varme seg. Omtrent midtveis mellom Kittilä og Inari står et skilt halvveis begravd i snøen: Tieva Baari. Kanskje Nordens underligste og mest avsidesliggende kafé.

Mørket har allerede lagt seg da jeg ruller inn foran kafeen og tenker at en matbit hadde gjort seg. Men inne finner jeg ikke en sjel. Jeg plinger på en bjelle ved disken. Etter rundt 10 minutter kommer en kvinne ut fra bakrommet. Hun har dårlig tid, virker det som.

– Varm mat? Nei det må du bestille god tid i forveien, forteller hun og er nesten på vei ut igjen. Jeg får stoppet henne før hun fordufter. Noe å drikke og et rundstykke? Så stormer hun ut.

Merkelig. Jeg er eneste gjest, men kanskje de ikke ønsker besøk? En halvtime senere kommer mannen hennes ut, Kari Kokkomäki.

– Ja, vi måtte fikse noe, forteller han.

Men nå har de tid til meg. Han smiler. Og jeg forstår, dette er ikke Oslo. Når noe må fikses, kan de ikke ringe rørleggeren eller snekkeren. De må fikse alt selv. Og noen ganger haster det.

– En liten vannlekkasje, men sånt må fikses med en gang, ellers har vi ikke vann igjen før til våren. Kari slipper ut en litt rå latter.

– Vi lever som om vi bodde på en øy, forteller Kari.

Men unnskylder seg brått. For Kari har «kun» bodd på denne «øya» i 23 år.

– Jeg har fortsatt litt igjen å lære.

Snurrepiperier 

Sammen med kona Helena Lehtinen driver han Tieva Baari (Tieva Bar på norsk) ved tettstedet Pokka. 

– Min kone startet stedet sammen med sin tidligere ektemann for over 40 år siden, forteller Kari. Men så døde ektemannen i 2001. I 2002 møtte Kari Helena. Siden har han levd her ute i villmarken.

Å vandre inn på denne kafeen midtvinters, er en opplevelse i seg selv. Allerede ved inngangen forstår du at dette er noe eget. Tre gamle bensinpumper, som fortsatt er i drift – og de eneste i mils omkrets. Store snømasser overalt. Et par snøscootere.

Og stillheten.

Vinterens teppe hviler tungt over stedet. Men det er på innsiden «showet» setter i gang.

Utstoppede dyr henger fra taket. Noen står ved disken, andre på en hylle. De fleste er visstnok til salgs. Samme gjelder kanskje også for bjørneskinnet som henger på veggen ved siden av noen trestubber og en liten knivsamling. Forskjellige håndverk, utført av Helena, ligger også til salgs her og der.

Å bare sitte her med kopp varm kakao, kikke ut på kulden og den massive furuskogen, mens jeg er omringet av alt det snodige inventaret, fascinerer.

Europas kaldeste

I løpet av mine tre vinterdager ved Tieva Baari, faller gradestokken «kun» til 21 minus. Men her kan det bli kaldere.

– Vi har Europas kaldeste kafé. Rekorden er 51,5 minusgrader tilbake i januar 1999, forteller Kari.

En håndskrevet lapp på kjøledisken skryter av at jeg befinner meg på Europas kaldeste sted. Men de farer ikke med skrøner. Pokka og Tieva Baari har faktisk den offisielle europeiske kulderekorden.

– Noen vintre kan det komme halvannen meter snø, andre bare en halvmeter. Og noen ganger kan det til og med smelte litt midt på vinteren, forteller Kari, men legger stolt til: – En ting er uansett sikkert, hver eneste vinter er vi nede i 40 minusgrader minst én natt, ofte flere.

Syklister i snøvær

Om stedet er avsides, så finner også turistene veien hit.

– Selv på vinteren kommer de, hovedsakelig for å kjøre snøskuter. Det finnes utallige mil med snøskuterleder gjennom de store skogområdene, forteller Kari. 

Men også syklister dukker opp her. De er han ikke alltid så begeistret for.

– Jeg har ingenting imot syklister i utgangspunktet, overhodet ikke, men jeg blir litt irritert over syklister som ikke forstår hvor i verden de er, sier Kari. 

De første syklistene kommer om våren. Ofte den siste uka i mai, når mesteparten av snøen har gått. Men det ikke alle er klar over, er at vinteren kan gjøre plutselige comeback. 

– De slår kanskje opp teltet om kvelden i vårlig landskap, for så å våkne neste morgen til ti centimeter snø. Og da har de jo et problem, ler Kari, som har hjulpet mang en syklist opp gjennom årene. Men også bilister kan få trøbbel.

– Vinterdekk til langt ut i mai, skal du kjøre her, påpeker han. 

Finnmarkinger vet

Det er imidlertid forskjell på folk. Kari forteller at finnmarkinger ofte kjører forbi kafeen hans på vei sørover eller nordover. Sommer som vinter, høst og vår.

– Jeg har til gode å møte en finnmarking som har vært dårlig skodd eller uforberedt på de forholdene veien vår kan by på, humrer Kari.

Vei 955 er nok ukjent for de fleste i Norge, men for finnmarkinger er veien gjennom Finland godt kjent.

– Når jeg skal sørover, er veien over Pokka en av de korteste, forteller Kristian Langseth. Han bor i Lakselv, men har drevet forretninger i Oslo i mange år.

– Jeg har ikke tall på hvor mange hundre mil jeg har kjørt opp og ned til Oslo, men jeg kjører nesten alltid forbi Tieva Baari, sier han.

Han forteller at det raskeste han har gjort unna strekningen på, Lakselv – Oslo, er sytten timer.

– Kjører jeg via Norge, må jeg belage meg på to overnattinger. Kjører jeg via Finland og Sverige, trenger jeg kun én, forteller han. Men advarer:

– «Porot tiellä» – se opp for reinsdyr på veien.

Høsttid

Jeg vender tilbake en høst. En liten topp i terrenget gjør det mulig å komme litt over trekronene. Høstsolen skinner, og vinden er nesten fraværende. Det eneste som summer litt og bryter stillheten, er mygg og noen fugler i det fjerne. Rundt meg, i hele horisonten, hviler en tilsynelatende endeløs skog.

Det eneste som bryter det grønne teppe, foruten myrlandskap og et par tjern, er Vei 955. Den skjærer gjennom naturen i det nordlige Finland, på samme måte som jeg har sett tilsvarende veier traversere enorme villmarksområder i Alaska og Canada.

Og akkurat som i Amerikas store skoger, vandrer en elg ute på en myr. Og inne i skogen vandrer bjørn.

«Kanskje ser jeg bjørn», tenker jeg i det jeg triller inn på en liten kjerrevei i skogen. Men straks teltet er satt opp, primus-middagen fortært og mørket ruller over villmarka, blir slike bamse-fakta kanskje litt i overkant spennende.

Jeg har sovet i telt i Alaska og Canada, sett bjørn på nært hold, men noen Lars Monsen er jeg ikke, må jeg innrømme. Jeg er ikke veldig lysten på et bjørnemøte midt på natten. Mens jeg ligger i soveposen. Dermed henges all mat opp i et tre langt unna campen.

«Så får disse villmarks-tøffingene bare le av meg», tenker jeg og sover som et barn gjennom natten.

Graver etter gull

Jeg har vært i dette området tidligere. I 2020. Da møtte jeg en underlig skrue midt i skauen. En skjeggete kar som smattet på en snadde. Han snakket verken svensk eller engelsk. Selv om det ikke forsto et kvidder av det han mumlet, skjønte jeg raskt hva han var: Gullgraver. 

For disse villmarksområdene har flere likheter med Alaska og Canada enn endeløse skoger, elg og bamser. Gullrushet til Lappland startet tilbake på 1870-tallet ved Ivalojoki Elven (hvor gull ble funnet i 1868), nordvest for Saariselkä. 

Hvert år arrangeres det gullgraver-konkurranse i disse dype skogene. Da kommer en rekke Helge Ingstad-karakterer for å konkurrere om hvem som er den beste gullgraveren.

I de innledende rundene er det om å gjøre å finne fem gullkorn på kortest mulig tid. Deretter, i finalen, gjelder det å finne mellom fem og tolv gullkorn på kortest mulig tid.

– De som vinner, går videre til det finske mesterskapet, fortalte den norske gullgraveren Morten «Gullgraver» Pettersson fra Sarpsborg meg, da jeg besøkt han i skogene her for fem år siden. Vinneren fra dette mesterskapet, går så videre til VM i gullgraving.

– Det holdes forskjellige steder hvert år, fortalte Morten. Og i 2025 gikk mesterskapet i de lapplandske skoger, omtrent fem mil i luftlinje fra nettopp Vei 955.

Og det er naturlig, for det var faktisk her Finland, i regi av World Goldpanning Association (WGA) som ble stiftet i 1970-årene, at det første verdensmesterskapet i gullvasking ble gjennomført i 1977. Hele ti nasjoner deltok.

Gullgraving til tross, noe gullrush lignende Klondyke i Canada, har det aldri vært i disse skogene. Klondyke tok slutt for over hundre år siden. I Lappland derimot, lever den individuelle gulljakten i beste velgående selv i 2025.

– Ja, det er gull overalt, ble jeg fortalt av en godt voksen, kvinnelig gullgraver i 2020.

– Men du må vite mye om skogen og det gylne metallet for å finne det.

«Seututie 955»

Veiens offisielle betegnelse er på finsk «Seututie 955». Den strekker seg fra Sirkka i Kittilä kommune og nordøstover til Inari hvor veien møter hovedvei E75.

En del av ruten skjærer gjennom Lemmenjoki nasjonalpark og Hammastunturi villmarksområde, som er et av de større verne- og villmarksområdene i Lappland.

Vei 955 ble anlagt etappevis fra begge ender, og ble forbundet tilbake i 1970. Ifølge en finsk nettside om Vei 955, var det tidligere to ferger på denne ruten, i Levijärvi og Könkää. Fergene ble erstattet med broer i 1972 og 1979.

Postbudene på landet

I et gammelt dokument, som beskriver livet i Inari i det forrige århundre, fortelles det om hvordan postgangen foregikk lenge før det ble bygd veier i disse avsides strøkene.

En gang i måneden ble posten fraktet gjennom skogområdene fra Kittilä i sør til Inari i nord. Maalaiskirjeenkantajat, eller postbud på landet, var menn og kvinner, som sørget for postombæringen i avsidesliggende deler av Finland – særlig i Lappland. De var en særegen yrkesgruppe og et viktig sosialt bindeledd i et land der kommunikasjon ofte var vanskelig og værforholdene ekstreme.

I Lappland ble postombæringen en helt særegen utfordring. Avstandene var store, befolkningen liten, og vintrene kunne vare i over et halvt år. De lapplandske postbudene var ofte lokale bønder, fiskere eller reindriftsfolk som tok på seg ekstraarbeid som postbud.

De brukte ski, reinsdyr eller hest og slede på vintrene, mens de gikk til fots, brukte robåt langs innsjøer og elver, eller syklet på de få grusveiene som fantes under sommermånedene. Noen av de mest kjente rutene i Lappland er mellom nettopp Kittilä og Inari, men også mellom Sodankylä og Utsjoki.

Postturen kunne ta flere dager én vei. Ofte overnattet postbudet hos folk langs ruten, og mange steder ble postleveringen en etterlengtet hendelse i og med at postruten var mer enn bare et brev- og pakkeleveransesystem.

Posten betød også kontakt med omverdenen: for handelsvarer og kommunikasjon mellom fjern bosetting og sivilisasjonen der nede i sør. Vei 955 følger i dag omtrent den samme traseen som postbudene tok i gamle dager.