Jeg fikk sjokk da jeg skjønte hvem kvinnen på toget var

Da Bjørn ringte og ba meg komme til Bergen i helgen, sa jeg ja med én gang. En hel helg sammen med Bjørn, bare han og jeg! Det hadde vi aldri hatt før, av den enkle grunn at han var gift.

Det er den gamle historien, jeg var den andre kvinnen. Og som tusen kvinner før meg trodde jeg alt han sa. Han var gift, ja vel, men bare på papiret, og det var bare et tidsspørsmål før han ville be om skilsmisse. Det passet bare ikke akkurat nå.

Jeg var overbevist om at Bjørn elsket meg og at det én dag ville bli oss to. Hans kone var ganske håpløs, etter hans beskrivelse et lite null som hemmet ham i karrieren. 

Bjørn ville frem i verden, han hadde evner og muligheter. Selv var jeg stolt over egen suksess og ville også lenger. 

Vi delte fremtidsplaner, hadde samme mål og ville bli et radarpar, han og jeg.

Bjørn var på et to ukers kurs. Han orket ikke å reise hjem til en masete kone, han ville ha helgen sammen med meg. Han lengtet etter meg, jeg visste han gjorde det. Vi hadde det så utrolig deilig de stundene vi kunne være sammen. Og det var jo blitt en del på det året vi hadde kjent hverandre.

Det var kjærlighet ved første blikk, og jeg ble enormt skuffet over at han var gift. Men han overbeviste meg om at jeg ikke tok noe fra noen. 

«Min kone lever i sin egen verden», sa han, «innenfor husets fire vegger. Og sønnen vår er på en måte bare hennes. Men jeg er veldig glad i ham, det er en fin liten pjokk.» 

Jeg ville trekke meg, men han påsto han ikke kunne leve uten meg. Og jeg trodde ham også da han sa at sex hadde han bare med meg.

Torsdag kveld var kofferten pakket. Jeg hadde ordnet meg fri fredag, og om morgenen satte jeg meg på toget.

Jeg gledet meg til å møte ham igjen. Alle tanker på familien hans ble skjøvet vekk. Kona var jo så kjølig og fjern, tenkte aldri på annet enn barn og husarbeid. For et kjedelig menneske, og pen var hun visst heller ikke. Stakkars, Bjørn!

Jeg somlet litt da spisevognen åpnet, og da jeg endelig kom frem, var alle bordene opptatt. Bortsett fra et lite tomannsbord, hvor det bare satt en blond, velkledd dame. 

Hun hadde ikke noe imot at jeg slo meg ned, sa hun. Jeg presenterte meg og rakte henne hånden. Hun smilte igjen. «Else her, Else.... og der kom hele etternavnet.

Les også (+): Alt virket perfekt hjemme hos oss. Folk skulle bare visst

Ville helst rømme

Smilet mitt stivnet, og sjokket gjorde at jeg stirret på henne uten å få frem et ord. Heldigvis kjørte vi inn i en tunnel så det ble mørkere rundt oss. Jeg fikk på en måte samlet meg, grep menyen og stirret på den uten å se hva som sto der. 

Bjørns kone! Hun var Bjørns kone! Han hadde et så sjeldent etternavn at ingen annen kunne hete Else og det navnet. Som i ørske hørte jeg henne prate høflig. 

Helst ville jeg løpt min vei, hylt og skreket, men jeg satt som limt fast i stolen. Det var for utrolig, så utrolig at en bjelle begynte å ringe. Her var det noe som ikke stemte. 

Jeg så på kvinnen på den andre siden av bordet. Hun som Bjørn hadde beskrevet som svært alminnelig, var jo rett og slett vakker.

Hun satt der og så nysgjerrig på meg, en fremmed kvinne som hadde slått seg ned ved bordet hennes. Hun skulle visst at jeg hadde slått meg ned i livet hennes også.

«Jeg liker å reise med tog», sa jeg. Det gjaldt å få i gang en eller annen slags samtale med kvinnen jeg hadde vært sjalu på i over et år. Hun som Bjørn hadde sagt var et lite null som levde i sin egen verden, grå og kjedelig. 

Hun så ikke slik ut. Hun var elegant kledd i drakt og nydelig genser. Håret var velstelt og hun var slank og flott. Bjørn hadde snakket om at hun var blitt overvektig etter fødselen, og at han ikke likte kraftige jenter. Hva mer hadde han løyet om?

Jeg følte meg nummen i kroppen, men klarte å smile og prate. 

Else hadde en fantastisk utstråling, og stemmen var varm med litt dansk aksent. Jeg husket hvor sjalu jeg hadde vært på hans danske sommerferie.

«Reiser du ofte denne veien», spurte hun blidt. Jeg ristet på hodet og sa som sant var at jeg aldri hadde vært i Bergen. «Det er en flott by, min mann og jeg reiser over til festspil­lene hvert år.»

Jeg tok sats og fikk spurt om han var der nå, og Else nikket. Han var på kurs og ante ikke at hun kom. Gjett om han ville bli overrasket. Det kunne jeg så levende forestille meg! «Mine foreldre kom på besøk», fortsatte hun, «de ønsket å skjemme bort barnebarnet sitt litt og sendte meg av gårde. Jeg gleder meg, for vi er så sjelden alene, Bjørn og jeg. Men hva med deg? Er du gift?»

Jeg ristet på hodet og hørte som i det fjerne Else si at jeg kanskje hadde en venn? Jo, innrømmet jeg, jeg hadde vel det.

Les også (+): Plutselig ville mannen min skilles. Hans nye flamme var like gammel som datteren vår

To med felles kjærlighet

Da maten kom på bordet, hadde det verste sjokket gitt seg. Jeg tenkte klarere, og jeg begynte å bli sint. Den sære Else han snakket om, var en vakker, høyst oppegående kvinne. Uten utdannelse og interesser hadde han sagt … Og jeg som hadde vært stolt over min lange utdannelse, og tenkte jeg hadde overtaket på en slik kvinne.

Else smilte da jeg spurte om hun jobbet. Jo, hun var gått tilbake til fast arbeid for et år siden. 

Det var gått greit, hun jobbet på et sykehus like ved der de bodde. Men som lege på barneavdelingen kunne det bli litt vanskelig med vaktene, derfor hadde de hatt praktikant hjemme i noen måneder.

Jeg så ned, pirket i maten. Lege. Else som var et lite null og ikke til å leve med! 

Nå var jeg enda sintere og begynte å fortelle om jobben min bare for å beholde roen. Og der satt vi, to kvinner som elsket samme mann, men bare den ene visste hvilken drittsekk og egoist han virkelig var. Toget krenget litt, Else holdt seg på magen og grep vannglasset, men smilte så. Hun var litt kvalm for tiden.

Jeg stirret på henne. Det var bare dette som manglet. 

Hun var gravid og på vei for å fortelle det til sin elskede. Jeg følte meg kvalm, jeg også. Dette var hardt å svelge. Alt var jo bare løgn. Og jeg hadde gått i baret som en naiv jentunge. Jeg som trodde at jeg var en intelligent kvinne som hadde det meste under kontroll.

Mens toget rullet videre ble vi sittende og prate, Else og jeg. I farten fant jeg ingen unnskyldning da hun insisterte på at vi skulle gå av toget sammen. Det eneste jeg kunne gjøre, var å holde meg bak henne og skyve henne foran som et skjold.

Jeg så Bjørn komme bortover perrongen. Ansiktet hans da han så Else burde vært filmet. Han prøvde å smile, men hadde panikk i øynene da hun kastet seg rundt halsen hans. Der sto jo jeg to meter unna, men jeg sa ikke et ord.

Else vinket adjø til meg. «Takk for turen, vi har hatt det så hyggelig», sa hun. 

Jeg snudde meg og smilte mot henne. «Takk selv og lykke til, med alt …» Hvilken unnskyldning Bjørn hadde for å være på togstasjonen akkurat da, får jeg aldri vite. Jeg virret ut av stasjonsområdet, uten en idé om hvor jeg skulle tilbringe natten.

Et par timer senere kom jeg til meg selv. På en benk i en park satt jeg med bagen min, den med sexy undertøy og parfyme jeg hadde fått av Bjørn. 

Jeg tok nattoget tilbake. Jeg var rasende, skuffet og såret langt inn i sjelen.

Og vissheten om at jeg hadde dummet meg skikkelig ut, gjorde nesten like vondt. Heldigvis visste ingen av mine venner noe om Bjørn. Men jeg visste hva jeg hadde gjort mot Else. Det varmeste, søteste mennesket jeg hadde møtt på lenge. 

Skjønte ikke Bjørn hva han hadde i henne? Eller var han en rundbrenner som nedla kvinner i fleng?

Det var en skikkelig lærepenge. Kanskje hadde jeg godt av den, for nå trår jeg mer forsiktig. Livet har tross alt gått videre. Jeg prøver å ta det mer med ro på datingfronten; neste gang skal jeg ikke la meg lure.

Jeg tenker ikke fullt så mye på Bjørn lenger, men jeg tenker ofte på Else. Jeg håper hun har det godt.