Moteikonet Lotte Freddie (90) er bekymret: – Jeg er redd for at det blir mye verre

Jeg begriper ikke at jeg har fylt 90, begynner den danske motejournalisten Lotte Tegner Freddie som om bursdagen i februar kom som en overraskelse.

– Jeg føler meg som en 40-åring.

Fra en blomstrete sofa i en maksimalistisk innredet stue i kystbyen Rungsted nord for København ser jeg utover en sky av lyserosa roser på stuebordet. Det er rødrutete gardiner og mørkerøde stoffer dramatisk dandert over både salongbord og gardinstenger som draperte, gulvside teatertepper. En rødlilla ampel henger i taket, en korallrød sofa står i stuens lesekrok og gulvteppene er vevd i nyanser av rødt. Også de tente stearinlysene er korallrøde. Selv bilen jeg passerte ute i oppkjørselen er rød. Postkasserød.

– ­Rød er min yndlingsfarge, sier Lotte, uten at det er en stor overraskelse, fra under sin velkjente skulderlange, platinagrå frisyre. Men selv er hun kledd i sort fra topp til tå. Med sorte støvler, sorte Armani-jeans, en sort topp og et langt, sort og hvitt perlekjede fra Chanel ligner hun en Karl Lagerfeld-muse. Veldig chic.

– Vil du ha kaffe eller rosévin? spør hun.

I et hjem som på mange måter ligner et glass rosé, ville den lyserosa vinen vært det opplagte valget, men ettersom klokken ikke er mange minuttene over 12, blir vi enige om kaffe.

Som mangeårig motejournalist og -redaktør, forfatter og ikke minst tidligere modell, er Lotte Tegner Freddie et motejournalistisk forbilde. Hennes mormor var ballerina ved Den Kongelige Ballet, billedhugger Rudolph Tegner var onkelen hennes og selv ble hun for kun et par år siden slått til ridder av den franske orden Æreslegionen for sin langvarige formidling av fransk kultur og mote.

For mange ville det vært nok, men Lotte fortsetter. I dag formidler hun dansk og internasjonal kultur gjennom foredrag og som en del av trioen i det populære TV-programmet Verdens­damene på NRK TV. Hun er også aktiv på Instagram med mer enn 16 000 følgere.

Den som intet våger, intet vinner

Selv kjenner jeg Lotte som en kollega. Vi har tidligere dekket den danske moteuken sammen og anmeldt mote­show for samme avis. Det gjør vi ikke lenger, men jeg foretrekker fortsatt å oppleve moteukene ved hennes side.

For Lotte er energisk, interessert og begeistret. Hun vet mye, og hvis det er noe hun ikke vet må hun finne ut av det. Hun farter rundt fra show til show med en iver som er vanskelig å matche, selv for en som meg som er knappe seks tiår yngre.

Så selv om Lotte har fylt 90 år, er det tydelig at inni Lotte bor en ung pike som ikke vil dø. Hun er en gjennomgående ung, leken og nysgjerrig sjel som ikke vil gå glipp av noe som helst.

– ­Jeg har turt å kaste meg ut i ting jeg ikke trodde jeg kunne, blant annet det å bli journalist, og så har det bare vist seg å fungere.

Lotte Tegner Freddie er ikke utdannet journalist, men ble likevel – da hun var i 40-årene – headhuntet til stillingen som moteredaktør i avisen Berlingske, hvor hun var redaktør i 23 år.

– Jeg har vært heldig, konstaterer hun og drikker en slurk kaffe. På lillefingeren hennes glimter en signetring i gull med Tegner-familiens våpen på. Mottoet er «Virtute et labore», latin for dyd og arbeid.

– Men man kan ikke være heldig uten å våge noe, tilføyer hun.

Etter jobben i Berlingske, våget hun seg som 67-åring inn på kontoret til avisen Børsens sjefredaktør og overtalte ham til å ansette henne som moteredaktør. Det lyktes og ble til en hele 10 år lengre karriere. Siden har hun skrevet om kultur og mote for diverse publikasjoner, til tross for at samfunnets oppmerksomhet rundt stoffområdet ikke lenger er hva det var.

– I gamle dager var det motestoff i alle aviser og blader, men nå er det stort sett ingenting, og det er en skandale, sier hun og fortsetter:

– Man kan godt si at folk ikke er interessert i mote, men det er altså ingen mennesker i verden som ikke tar på seg klær hver dag. I det øyeblikket du står opp av sengen, kler på deg og tar stilling til hvordan du ser ut, tar du også stilling til mote. Det er akkurat det samme som å spise. Men i England og Frankrike er det selvfølgelig annerledes.

Les også: Anne-Marte var seks år da hun forstod at mamma var syk. For tre år siden fikk hun selv den utenkelige beskjeden

På besøk hos Margaret Thatcher

Hvis det er et land verdensdamen Lotte Tegner Freddie – som for øvrig kaller seg anglofil – kjenner godt, så er det England. Etter obligatorisk skolegang og et år på husmorskole, ble hun sendt til England som au pair. Deretter studerte hun et år på Cambridge University.

Her ble hun forelsket i en engelskmann og ville gjerne bli i England, så hun dro fra Cambridge til London og ble modell. Blant annet jobbet hun som kjolemodell hos et av Londons den gang største motehus, Horrockses, da Princess Margaret skulle få sydd 60 bomullskjoler til en offisiell reise til Karibia.

Deretter jobbet hun for en rekke forskjellige motedesignere, og fortsatte modellkarrieren tilbake i Danmark i mange år. Og etter hvert skulle karrieren som journalist føre henne tilbake til den engelske hovedstaden.

– Da jeg begynte å skrive om mote ble jeg alltid sendt til Paris, men så forklarte jeg at det var veldig viktig å dra til London også fordi den engelske moten var så viktig. Undergrunnsmote der var toneangivende, forteller hun.

Da hun kom dit inviterte daværende statsminister Margaret Thatcher til mottagelse i statsministerboligen 10 Downing Street.

– Huset er smalt, men det fortsetter veldig langt innover, begynner Lotte sin anekdote.

– Jeg kommer inn i hallen og går opp en trapp der det henger bilder av alle de forhenværende statsministrene. Øverst annonserer en herold (seremonimester, red.anm.) gjestene en etter en. «Ms. Lotte Freddie!» roper han navnet mitt på engelsk og jeg går inn i salongen hvor Margaret Thatcher står foran et kjempestort batteri av fotografer. «How wonderful! How marvellous!» sier hun og brer armene ut som om jeg er hennes lenge ventede lillesøster. Jeg skjønner ikke hva som foregår. Og så sier hun: «What a good idea, look at this!» og vender meg mot fotografene, forteller Lotte livlig med fakter og grimaser.

– Grunnen var at jeg hadde på en sort kjolejakke med hale og skjørt, og så hadde jeg plassert tre brosjer på den ene skulderen. Det var det hun syntes var så smart. Hun hadde alltid en enkel brosje på, men senere har jeg sett henne med to brosjer og det kan absolutt være på grunn av meg, sier hun med et ironisk selvtilfreds glis.

Fint skal det ikke være

I en årrekke var Lotte sammen med reklamemannen William Dessau. De giftet seg i 1961 etter lengre tids forlovelse. Senere giftet hun seg med motefotografen Jørn Freddie som hun fikk to barn med. De vokste fra hverandre og gikk hver til sitt etter 16 år sammen, da barna var fem og syv år gamle.

I etterkant kjøpte hun huset i Rungsted hvor hun har bodd siden – omtrent halvparten av sitt liv. Her er det klær i stort sett alle rom. I et skap er det skjørt, et annet aftenkjoler, et tredje kåper og jakker og så videre.

Skapene er så proppfulle at de knapt kan lukkes, i hvert fall ser det ut som om klærne er i ferd med å vokse ut av skapene og overta huset.

Lotte Tegner Freddie er kjent for sin kjærlighet til fargerikt tøy, gjerne knallfarget, og har ikke vært redd for å kritisere danskenes hang til sort.

– Jeg er veldig glad i sort, men ikke på kveldstid til middag, sier hun og utånder et sukk før hun fortsetter:

– Av den enkle grunn at alle mennene enten går i smoking eller mørk dress og alle damene i sorte kjoler. Da er det jo likegyldig om du har et fantastisk design på for det drukner i Sortehavet. Det ser mer ut som en begravelse.

Selv om Lotte Tegner Freddie har fulgt med på haute couture- og high end-mote hele livet, så trenger det ikke å være så fint.

– Jeg elsker H&M, sier hun usnobbet.

– Noen av mine yndlingsplagg er fra H&M, og det holder seg strålende. Jeg har en kåpe … den skal du få se!

Les også: Kvinnene bak 70-tallssuksessen: – En av verdens beste serier

Og så reiser hun seg fra den blomstrede lenestolen hun sitter i og suser ut av stuen, og etter noen sekunder kommer hun tilbake med en sort, blomstret velurkåpe med en krage av sort kunstpels. Blomstene er store roser, som nesten ser håndmalte ut, i dype rosenrøde og blågrå nyanser.

– Det kunne like godt ha vært Emanuel Ungaro (fransk motedesigner, red.anm.), sier hun og tar på frakken og poserer.

– Se det snittet! Og stoffet er så … Den er unik! Og over 30 år gammel.

Og før jeg får snudd meg er intervjuet gjort om til et moteshow. Frem og tilbake mellom garderobe og stue farer Lotte rundt med kleshengere og bluser, kjoler og farger med alt hun vil vise meg av dyrebare funn.

– Jeg har ikke råd til å kjøpe dyre couture-ting, men jeg er kjempegod til å finne klær som ser dyre ut og ikke er det. På den måten kan jeg være velkledd til en billig penger, sier den prisbevisste moteelskeren.

Det blir tydelig at det ikke bare er selve moten som er lidenskapen, men at det også – og kanskje enda viktigere – er jakten.

– Mote skal være morsomt og brukervennlig, og det må gjerne være utviklende og utfordrende. Jo mer kreativt, desto bedre, sier hun og understreker at livet også handler om annet.

– Det er kanskje lett å tro at hele livet mitt handler om mote, men det er overhodet ikke sant. Det ville være forferdelig.

Bekymret for ungdommen

Mobilen piper på stuebordet. Det er et av Lottes fire barnebarn som ringer. Hun har bursdag og plutselig synger Lotte bursdagssangen i telefonen. Da hun legger på, tar samtalen en ny retning. Vekk fra klesgarderoben og ut mot verden.

– Jeg synes synd på de unge. De har det ikke nær så morsomt som vi hadde det før og fremtiden ser så fryktelig ut, sier hun.

Lotte er født og oppvokst i Rungsted og var barn under andre verdenskrig. Hun var ung gjennom 50- og 60-tallet i en tid med økonomisk fremgang og et positivt syn på fremtiden. Og slik har det egentlig vært det meste av hennes liv.

Men i dag er livet igjen preget av mørke fremtidsutsikter med en truende klimakrise, mange kriger og globale spenninger mellom stormakter.

– Det er overhodet ikke morsomme fremtidsutsikter for de unge. Vi står på kanten. Det gjør vi virkelig, sier hun.

– Minner det deg om din barndom under krigen?

– Ja, på en måte.

– Er du redd for at vi kommer dit igjen?

– Nei, jeg er redd for at det blir mye verre. Den gangen var vi jo heldige her i Norden hvis man ikke var jødisk og ble sendt til en konsentrasjonsleir. Og så kan vi bare være så takknemlige for de unge menneskene som var motstandsfolk.

– Hvordan er vi kommet hit?

– Vi har vært altfor sløve i Europa til å stå sammen slik at vi kan klare oss selv. Det fungerer ikke å tro at USA skal redde oss en gang til. Jeg skjønner hvis de sitter over i Amerika og tenker: «Det kan de takke seg selv for». Men det er forferdelig for stakkars Ukraina. De kjemper vår kamp og så sitter vi her og koser oss. Den gangen – etter krigen – tenkte man at det aldri ville skje igjen. Never again, som man sa. Men slik sier man ikke mer!

Les så mye du kan

Lotte er alltid oppdatert på det nye som skjer, og akkurat nå ligger Sally Rooneys Intermezzo på nattbordet hennes. Intermezzo er den unge irske forfatterens nyeste bok, og selv om hennes bøker ikke alltid ender lykkelig, er de fylt med håp og optimisme. Dystre tider gjør bare kulturens rolle i samfunnet enda viktigere, mener Lotte som kommer med en oppfordring:

– Les, les, les! Det er ikke noe bedre enn å kunne fordype seg i en god bok. Eller se noen fantastiske filmer og TV-serier. Kultur er helbredende på den frykten man har, sier hun.

– Vi må aldri ta kulturen for gitt.

– Hva ville ditt liv være uten kultur?

– Det kan jeg ikke forestille meg for da er det jo ingenting igjen. Kun mat og bridge, som jeg dog spiller mye.

– Hva er ditt beste råd?

– Gode manerer er viktig. Det er en ballast å vite hvordan man skal oppføre seg så man ikke blir usikker. Jeg har alltid prøvd å lære barna mine at de skal jobbe hardt, være flittige og ordentlige og at de ellers ikke skal finne seg i noe.

– Hvorfor skal man ikke finne seg i noe?

– Urettferdighet må man aldri finne seg i. Heller ikke på andres vegne. Se bare på Taliban og deres måte å smadre kvinner på. Det kan gjøre meg redd. Det er helt forferdelig at vi ikke har kunnet gjøre noe for de kvinnene. Tenk at Taliban har overvunnet dem og dermed oss alle sammen. Rettigheter har vi nemlig felles.

Dagslyset forsvinner ut av stuen, det er i ferd med å bli mørkt utenfor. Etter fire timer har vi fått endevendt ikke bare Lottes liv, men hele verdenssituasjonen. Og det kunne ikke vært annerledes. Det er hennes rettferdighetssans som driver henne, men også hennes lyst på livet. For selv om en tidligere modell nok alltid vil nyte en viss porsjon oppmerksomhet, vil hun mye heller snakke om alt det som foregår ute i den store vide verden helst utenfor hennes egen sfære. For det mest interessante er alt det hun ikke har lært ennå. Og tenk da på alt det hun slettes ikke vet noe om ennå!

– Kan du noensinne få nok av livet?

– Nei, jeg vil alltid oppleve noe mer, vite mer. Jeg vil ha mer av alt, så jeg tar gjerne 90 år til!