Jeg er bekymret for min vanskelige datter

Jeg er gift og mor til to herlige barn, som begge er i tenårene. 

Vi har ellers en velfungerende familie, og begge barna har alltid klart seg fint. De har alltid hatt venner, passet skolen sin og vært fysisk aktive i fritiden.

Utfordringen er datteren min på 16, som dessverre har forandret seg mye det siste året. Fra å være en søt og utadvendt jente er hun nå det stikk motsatte. Hun er veldig ofte sur og ikke til å komme i nærheten av. 

Hun har blitt innadvendt og har begynt å droppe sportsaktivitetene sine. Kanskje derfor har hun blitt en del overvektig, og det bekymrer meg.

Jeg vet at ting endrer seg når barn kommer i puberteten, men jeg er ærlig talt ikke glad for utviklingen hun er inne i. Hun tilbringer altfor mye tid på rommet sitt, og ved måltidene er hun gretten. 

Hun er vanskelig å få til å delta i aktiviteter, og sier jeg til henne at det ikke gjør noe godt for vekten hennes å være så inaktiv, avfeier hun meg. Hun er også altfor flittig til å gå i kjøleskapet mellom måltidene. Konfronterer jeg henne, blir hun sint, og det ender altfor ofte i krangler.

Mannen min merker også forandringen, men han mener at vi ikke skal blande oss, men heller la henne være i fred. Det synes jeg er en temmelig slapp holdning, så det påvirker også forholdet vårt negativt. Jeg er jo bare bekymret for datteren min og savner hennes glade og sosiale vesen. 

Hun er jo også i en alder der det handler mye om hvordan man oppfører seg sosialt og tar seg ut, og her synes jeg det halter fælt. Så har du et råd?

Vibeke Dorph råder til å øve seg på å være datterens allierte

Hvor underlig det enn kan høres, er det du for øyeblikket opplever med datteren din helt normalt. Hun er i puberteten og dermed i gang med å finne sitt eget fotfeste her i verden. 

Det skal sies at den prosessen ikke alltid er like pen å være vitne til når man står på sidelinjen og ser på. Men det er, som sagt, en ganske vanlig og til og med særdeles sunn prosess datteren din er i, for hun må jo lære seg å navigere i livet på en måte som passer hennes eget vesen best.

Her hjelper du ikke datteren din ved stadig å påtale alle feil og mangler hun sikkert har akkurat nå. Ting tar tid, så det hun trenger nå, er en mor som tør å vise henne tillit og tro på at hun nok skal finne ut av tingene selv. 

Hvis du fortsetter å bebreide henne, vil hun fortsette å føle seg feil, og da må hun bruke altfor mye krefter på å forsvare seg og beskytte seg mot kritikken din. 

Derfor vil jeg råde deg til å øve deg på å være datterens allierte i stedet for hennes kritiker. Lytt til mannen din, for han har rett når han sier at hun skal ha ro og plass. Gir du henne det og bruker tiden din på noe annet enn å bekymre deg for datteren din, vil tingene nok falle til ro. 

For da vet datteren din at du stoler på at hun nok skal klare skjærene uten alle dine råd og formaninger. Så møt henne i stedet som det lille voksne mennesket hun er i ferd med å utvikle seg til. 

Gjør du det, vil forholdet mellom dere også bli mer fruktbart og berikende.

Denne artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.