– Jeg har hjemlengsel hele tiden
Synne bor i Oslo, og trives der, men hjertet – det er fortsatt i fjellbygda Lesja. – Både identiteten min som menneske og som artist er bygd på at jeg er fra bygda, slår hun fast.
– Jeg er veldig glad i hjemplassen min, slår Synne Vo fast.
Den lille fjellbygda Lesja i Innlandet, med cirka 2000 innbyggere, betyr enormt mye for den 27 år gamle artisten. Det er der hun vokste opp, der familien er, der hun ble formet, og der hun stadig henter styrke – også nå som hun bor i Oslo og lever av musikken.
– Jeg savner hjemme hele tiden. Det er trygt, forutsigbart og godt. Og selv om jeg trives i byen, er jeg veldig bygd – og stolt av det, sier hun.
Hun vet at mange synes det er vanskelig på mindre plasser og i små miljøer, men forteller at det for henne bare har vært fint.
Identiteten
Vi møter henne i forbindelse med «Hver gang vi møtes» på TV 2. Hun snakker med myk og naturlig Lesja-dialekt. Den har hun aldri lagt bort – selv ikke når hun skriver og synger popmusikk. I starten var hun usikker. Var det mulig å slå gjennom med en dialekt ingen brukte i kommersiell pop?
– Jeg klarte ikke helt å se for meg hvordan jeg skulle kunne bli artist – ei bygdejente som synger på en dialekt få snakker og kanskje enda færre forstår. Jeg skjønte ikke hvordan det skulle gå. Men etter hvert forsto jeg at det faktisk er en styrke, ikke en svakhet. Kanskje er det nettopp derfor jeg har noe å komme med, spør hun retorisk.
– Så både identiteten min som menneske og som artist er bygd på at jeg er fra bygda. Jeg har samtidig full forståelse for at det å vokse opp på en liten plass, slik jeg gjorde, ikke er lett for alle. Hvis du er litt uheldig med kullet ditt, kan det bli vanskelig, bemerker hun alvorlig.
Når Synne skriver, skriver hun fra levd liv – fra det vonde, det vakre og det nære. Både hennes egne erfaringer og de hun ser rundt seg. Kanskje er det nettopp derfor musikken og tekstene hennes treffer rett i hjertet til flere?
– Jeg synes de beste sangene kommer når man ikke prøver å dikte noe opp. Når det kommer fra noe man har kjent, noe autentisk. Ofte bruker jeg mitt eget liv, andre ganger henter jeg inspirasjon fra andres historier, bøker eller dikt, men det må alltid være noe jeg kan relatere meg til, utdyper artisten.
Les også: (+) Jeg er bekymret for min vanskelige datter
Toget går nå
Synne er ikke bare dyktig musikalsk – hun er også skoleflink. Etter videregående kom hun rett inn på medisinstudiet – noe svært få klarer.
– Jeg har alltid hatt lyst til å studere medisin. Jeg takket nei til plassen, men har søkt hvert år siden. Hver gang det nærmet seg oppstart, skjedde det noe på musikkfronten, og jeg utsatte. For tre år siden takket jeg ja og begynte, og det var veldig fint å få kjenne på studentlivet.
Likevel tok hun permisjon etter ett år – en pause som nå har vart i to.
– Jeg var nok litt overambisiøs. Jeg tenkte jeg skulle klare begge deler, men etter hvert som musikken tok mer plass, skjønte jeg at det rett og slett ikke gikk, innrømmer artisten.
Nå prøver hun å være mer til stede i det som skjer her og nå – og kjenne på kroppens begrensninger.
– Musikk er jo litt sånn at toget går nå. Hvis jeg skal være med, må jeg være med nå. Jeg har egentlig lyst til å gjøre begge deler. Studiet skulle jeg helst ha gjort mens jeg fortsatt er i 20-årene, men når det gjelder det føler jeg at jeg har litt mer tid å gå på. Kanskje en dag – hvis det roer seg litt med musikken – da kan jeg hoppe på det andre toget igjen.
Kjærlighetssorg
Synne jobber med å være mer til stede i øyeblikket.
– Jeg er en kontrollperson som liker å vite hva som skjer. Men jeg øver meg på å slippe det litt og heller kjenne etter: Hva skjer nå? Hva vil kroppen min nå?
Et av svarene har i alle fall vært musikken. «Hver gang vi møtes» ble et sted der mye falt på plass for den unge artisten. Oppholdet på Hadeland sammen med de andre artistene ble sterkere enn hun hadde forestilt seg.
– Det var hundre ganger mer intenst enn jeg trodde, og hundre ganger morsommere. Jeg fikk beskjed på forhånd om at det kom til å bli sterkt, men jeg ble helt tatt på sengen, innrømmer hun.
Dynamikken i gruppen og den åpne tonen gjorde inntrykk.
– Jeg har sett programmet før og tenkt: «Kan man virkelig bli så glad i folk på så kort tid?» Og så ble det akkurat sånn. Jeg hadde skikkelig kjærlighetssorg den siste dagen. Det var trist å forlate boblelivet vi hadde sammen.