– Ville vært hyggelig å finne en ny partner 

– Jeg er egentlig en dårlig katolikk, sier Claudia Scott (68) tankefullt.

Norges ubestridte dronning av country, americana og roots lar seg ikke avgrense av religion.

– Jeg har aldri vært opptatt av å gruppere folk etter tro. Har ikke de fleste det samme grunnleggende budskapet? spør hun retorisk.

– Å være mot andre slik du vil de skal være mot deg.

For Claudia handler tro om å møte mennesker med respekt.

– Jeg er veldig opptatt av å vise respekt. Det har noe grunnleggende godt ved seg. Når du gjør det, blir du som regel møtt på samme måte. Når det ikke skjer, sier jeg fra, innrømmer hun og ler.

Hun legger til:

– For det er jo ikke alltid man har overskudd til å tenke: «Hun eller han har nok hatt en dårlig dag, kanskje et vanskelig liv». Men jeg prøver å ta hensyn.

Nestekjærlighet og Østens filosofi

Claudia reiser gjerne til land hvor buddhismen praktiseres. I sommer var hun tre uker i Asia med familie og venner.

– Vi besøkte Penang, der pappa vokste opp, og hvor familien min har røtter, forteller hun.

Malaysia er kjent for religiøst mangfold, med islam som mest utbredt, deretter buddhisme, hinduisme og kristendom.

– Det hørte med til turen å våkne av bønnerop klokken halv fem om morgenen, sier hun lattermildt.

– Litt tidlig, kanskje, men jeg verdsetter mangfoldet. At folk kan leve side om side – uavhengig av religion.

Hun behøver ikke selv kirker eller moskeer for å være åndelig.

– Far pleide å si: «Hvorfor gå i kirken? Gud er alle steder.» For meg handler tro om nestekjærlighet, noe som er mye større enn meg selv, større enn jeg fullt ut kan begripe.

Hun liker å besøke kirker.

– De rolige rommene er fine fristeder, uansett tro.

Claudia forklarer også hvorfor hun lar seg fascinere av buddhismen.

– Østens filosofi er mer helhetlig enn den vestlige. Vi her hjemme vektlegger rasjonalitet og analytisk tenkning, mens østlig filosofi har mer fokus på sammenhengen mellom mennesket, universet og det guddommelige – ofte uten en Gud som står utenfor og over skaperverket.

Hun trekker frem karma og gjenfødelse som sentrale prinsipper.

– Handlinger har konsekvenser. Det respekteres liv, og folk tror på gjenfødelse. Kanskje derfor følger de nærmest «Kardemommeloven»: man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og ellers kan man gjøre som man vil.

– Det er ingen tvil om at religion former menneskers liv, sier Claudia med et glimt i øyet.

Les også: Emilie Enger Mehl åpnet opp om alt det vonde: – Befriende og vidunderlig

Spredt rundt 

Claudia er som født til et liv på reise. Familien hennes er spredt verden over.

– Min farfar var skotsk, men vokste opp i Malaysia. Der ble faren min, Clive Scott, født. Han forelsket seg i en norsk kvinne – og bosatte seg senere i Norge.

Farmorens familie var portugisisk. Både hun og farfaren var troende katolikker.

– Jeg ble med andre ord født inn i katolisismen.

Claudia så verdens lys i Newcastle, men vokste opp i London – til hun var seks. Livet er som kjent fullt av «tilfeldigheter». At Claudia fikk en norsk mor, Marit, var én av mange slike. 

– Pappa Clive var bare 18 år da hans egen far døde. På den tiden bodde familien i Singapore. Han følte et ansvar for å ta vare på moren sin, men ble lokket til sjøs av en norsk kompis, en sjømann. 

Slik hadde det seg at faren sommeren 1956 mønstret av i Norge og la ut på en haiketur sammen med den norske kompisen.

– Da de kom til en badestrand i Kristiansand, fikk pappa straks øye på mamma – ute i vannet. De ble hodestups forelsket i hverandre, og giftet seg et snaut halvår senere – på nyttårsaften. Høsten etter fikk de meg, forteller hun med et varmt smil. 

Les også: (+) Jeg er bekymret for min vanskelige datter

Sterke familiebånd

De neste to årene fikk ekteparet barna Marita og Rolf. Seks år senere ble Trudi født, og i 1970 fikk de halvbroren John. 

Tilfeldighetene ville at faren gjenopptok en gammel hobby: musikken.

– Da vi flyttet til Arna utenfor Bergen var jeg seks år, forteller Claudia.

– Der fikk pappa jobb på Janus-fabrikken. Sammen med noen musikalske arbeidskollegaer startet han et countryband som ble kimen til «Clive Scott & The Skywegians».

Da Claudia var ni–ti år gammel, startet hun og lillesøsteren Marita en duo, «Søstrene Scott». De opptrådte på skolearrangementer og juletrefester, og gjorde det så godt at de ble fast innlemmet i farens band. Claudia sang førstevokal, Marita koret.

I 1969, på en ferie i England, spilte bandet inn sin første plate, «Best Of Country & Western». Elleve år gammel var Claudia allerede en dreven artist.

– Jeg elsket rampelyset fra første stund, sier hun oppstemt.

– I det hele tatt var oppveksten min helt fantastisk. Selv etter at mor og far ble skilt, har vi som familie alltid stått hverandre nært. Jeg er dypt takknemlig for mine søsken, deres ektefeller og barn. Familien er min største rikdom i livet. Å trå sammen med dem i våre forfedres fotspor i sommer, var en stor opplevelse! 

Foreldrene deres er døde, men søsknene står støtt ved hverandres side, både i gleder og sorger.

– Da samboeren min Lars fikk kreft og døde i 2020, var støtten og omsorgen fra familien en uvurderlig styrke. Sorgen kommer ikke alltid på en gang, det tar tid – noen ganger år, sier Claudia ettertenksomt.

På den nyeste platen hennes, «The Belle of Singapore», er låten «You And Me And Billie» en av ni sanger som når rett inn i hjertet. Den handler om tapet av samboeren og om hvor håndfaste minner kan være. «Billie» var navnet på hunden de hadde sammen, en Jack Russel-terrier.

– Hun ble kalt opp etter Billie Holiday, forteller Claudia rørt.

– Billie var som et barn for Lars og meg.

Sensommeren 2025 var det dessverre Billies tur til å gå bort. Også da stilte søsknene opp med sine.

– Å gå gjennom livets utfordringer og vanskeligheter tror jeg gjør oss til bedre mennesker, sier Claudia tankefull.

Les også: Thor Odin ble unnfanget på «one night stand»: Hyller foreldrene

Det viktigste

Hun føler seg heldig som kan skrive sanger om det som skjer.

– Det blir livserfaringer som også andre kan relatere til. Jeg kan velge ut noe, dikte videre på det og beskrive det i en sang. Med årene får vi jo alle kjenne på sorgen over å miste noen av våre kjære. Vi glemmer dem aldri.

Claudias stemme er som når hun synger en lise å lytte til, både kraftfull og sårbar. Hun er også ærlig og åpen, et veldig empatisk menneske.

– For meg blir ikke de døde borte. Jeg tenker på dem hver dag. Det betyr ikke at jeg tenker på døden i seg selv, men heller «oi, det skulle Lars ha sett» eller «nå skulle jeg ha ringt mamma eller pappa og slått av en prat», nevner hun.

I familien hennes har flere hatt det hun omtaler som «overnaturlige» opplevelser.

– Under andre verdenskrig ble onkelen min, som var soldat, tatt til fange av japanerne. Familien visste ikke hvor han befant seg. En dag, under en biltur, viste han seg plutselig for tante, bestemor og en tredje person. Senere fikk vi vite at han døde i en japansk konsentrasjonsleir. Kanskje akkurat der og da de så ham? Var det hans siste hilsen til familien? spør Claudia seg undrende.

Hun er utdannet sykepleier og arbeidet på Ullevål sykehus i Oslo da hun var i tjueårene.

– Hos oss var det en selvfølge å utdanne seg til et eller annet. På den tiden visste jeg ikke om det ville bli mulig å brødfø seg som musiker og valgte sykepleien.

Hun trivdes godt og kom tett på alvorlig syke.

– Det gjorde noe med meg, kjenner hun på seg.

– Siden har det preget hvordan jeg tenker. Jeg vet å sette pris på livet.

Når det gjelder troen på å se hverandre igjen «på den andre siden», stiller hun seg åpen. 

– Det ligger jo en slags trøst i det, sier hun.

– At bare kroppen visner, men sjelen består, synes jeg en fin tanke. Vi vet jo at energier ikke forsvinner. Som sykepleier har jeg sittet hos mange døende til det siste. Det er nesten mulig å se når sjelen forlater kroppen, forklarer hun.

Les også: (+) Mannen min avslørte sin store hemmelighet etter 40 års ekteskap

Opp- og nedturer

– Jeg føler meg veldig heldig, sier Claudia glad i stemmen – når vi filosoferer om livet.

Hun sikter ikke til suksessen som artist, som at hun blant annet har vunnet Spellemannprisen tre ganger, men til nærheten hun opplever med menneskene rundt seg.

– Jeg drives av min lidenskap for musikk og er dypt takknemlig for at folk setter pris på den, sier hun – glad for å ha et trofast publikum.

Men hun omfavner også motgang.

– Uten utfordringer ville jeg neppe satt like stor pris på oppturene, mener Claudia.

– Så lenge jeg er frisk, folder jeg hendene og sender stor takknemlighet ut i universet.

Hun føyer bestemt til at vi har et ansvar for å ta vare på oss selv.

– Jeg prøver å leve sunt, sier hun, og smiler.

– Ostepop er min store svakhet. Den gule snacksen er for meg nesten umulig å legge bort. Da gjelder det å være proaktiv, en styrke som ofte hjelper. Jeg spør meg selv: «Hvordan kan jeg gjøre hverdagen bedre?»

Hun vet at det ofte er «de små tingene» som øker trivselen: å trene, spise mat som gjør kroppen glad, og nyte solen når den skinner.

– Jeg har ingen tro på et rosenrødt liv. For meg er det mer enn bra nok å ha god helse, nærhet til familie og venner, og en jobb jeg elsker.

Les også: Ingrid Gjessing Linhave: – Jeg gikk i årevis og tenkte: «Jeg er sikkert superstygg!»

Mitt indre lys

Nå bor Claudia alene på Frogner i Oslo.

– Om jeg skulle finne en ny partner ville det vært hyggelig, men det er ikke et mål. Det skjer hvis det skjer, slår hun det unna med å si.

Hun ble aldri mamma, men har stor glede av sine nieser og nevøer.

– De er herlige, sier hun og smiler ved tanken.

Claudia Scott trodde en gang at hun skulle ha sin egen store familie, men sånn ble det ikke.

– Jeg valgte å være artist. Du kan ikke få alt, sier hun.

Hun er over pensjonistalderen, men ser hverken ut som hun aldrer eller har planer om å trå tilbake som artist.

– Musikk er noe jeg har i meg. Det går ikke an å gi opp. Jeg har virkelig verdens beste yrke, sier hun.

Hun vil fortsette å skape så lenge helsen og publikum står henne bi.

– Musikken er mitt indre lys, en gave jeg er prisgitt, en energi inni meg som bare må ut.

Hun lytter mest til musikk fra 60-, 70- og 90-tallet, klassisk og jazz fra 30-, 40- og 50-tallet.

– Jeg koser meg med kjent og kjær musikk, men er også nysgjerrig på nye impulser. Å være nysgjerrig holder pulsen i gang.

Les også: (+) Først i voksen alder forsto jeg hva min egen mor hadde gjort mot meg

Musikk og mennesker

Også Claudia merker at kroppen eldes.

– Enkelte netter sliter jeg med å sove, men tenker: «Det blir bedre neste natt.» Jeg trenger mer tid på å hente meg inn enn da jeg var yngre, innrømmer hun.

Yoga har hjulpet siden hun var 14 år.

– Selv på reise faller jeg mer til ro i meg selv, forteller hun.

– Jeg elsker å spille med band og skulle gjerne gjort det oftere. Men det er ikke mulig å leve av musikk uten solokonserter. Dagens artister må fungere i flere formater, og jeg trives med variasjonen. Jeg er ekstra glad i kjernepublikummet mitt, som i snitt er ti–tyve år yngre enn meg. Musikk har ingen alder, og det synes jeg er nydelig.

Det siste faste spørsmålet om hva som inspirerer henne, er allerede besvart: musikk og mennesker.

Claudia avslutter med et lite hjertesukk: 

– La oss være gode med hverandre!