Da jeg flyttet sammen med Svein, oppdaget jeg en ny side ved ham

Denne beretningen er basert på en sann historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Det er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

Svein og jeg møttes da vi var i slutten av 40-årene. På det tidspunktet hadde jeg to tenåringsbarn fra et tidligere ekteskap, mens Svein var far til en voksen sønn.

Jeg falt fort for ham. For Svein var sjarmerende og søt, en sånn som alle likte å være sammen med. Han gjorde det også bra i jobben som avdelingssjef i en større entreprenørbedrift. Kollegene hans holdt av ham, og når jeg møtte dem, snakket de alltid om hvor romslig og lyttende han var som sjef.

Jeg hadde lenge savnet en partner, det samme hadde Svein, så vi flyttet raskt sammen, og mine to tenåringsdøtre kom også til å bli glad i ham.

Annerledes hjemme

Alt gikk fint de første årene. Forelskelsen mellom oss var sterk, og jeg hadde travelt med å få alt til å fungere rent praktisk mellom oss alle fire. Det var først da de to jentene mine hadde flyttet hjemmefra at jeg for alvor ble oppmerksom på et mønster hos Svein: nemlig at han var ganske annerledes når jeg var alene med ham enn når vi var blant andre. 

Mens han var sjarmerende og litt av en livsnyter når vi var ute, var han mer innelukket og stille hjemme, og han hadde særlig vanskelig for å snakke om følelsesmessige ting.

Jeg ville gjerne finne ut hva det handlet om, så jeg presset på for å finne ut hvorfor Svein hadde så vanskelig for å snakke om følelser og dermed løse de småkrisene som vel oppstår i de fleste parforhold.

Svein likte det tydeligvis ikke når jeg konfronterte ham, men til slutt innrømmet han at han kom fra et hjem der det med følelser ikke var noe «man brydde seg om». Det passet godt med det inntrykket jeg hadde fått av foreldrene hans de gangene jeg hadde møtt dem.

De var riktignok vennlige nok, men også svært overfladiske, og de spurte aldri hvordan vi egentlig hadde det. På et tidspunkt var jeg for eksempel sykmeldt med stress. I hele den perioden var det ingen fra Sveins familie som spurte hvordan det gikk med meg, heller ikke de gangene vi var fysisk sammen med dem.

Svein trakk seg også i perioden da jeg var sykmeldt. Hvis jeg forsøkte å snakke med ham om hvordan jeg hadde det, merket jeg at han alltid hadde noe annet han måtte gjøre, og etterpå lot han som om han hadde glemt hva vi hadde snakket om. Det gjorde meg lei meg, men når jeg konfronterte ham, endte det i uforløste konflikter.

Frieri

Utad var vi gode til å bevare fasaden, for Svein var som alltid sjarmerende når det var andre til stede, men hjemme ble stemningen etter hvert ganske anspent. Likevel klarte jeg ikke å si nei da Svein en kveld fridde til meg. Jeg ble veldig overrasket, men tenkte at det kanskje var hans forkrøplede forsøk på å fortelle meg at jeg betydde noe for ham. Derfor sa jeg ja, og et par uker senere giftet vi oss på rådhuset og spiste etterpå en hyggelig lunsj med barna våre.

Jeg håpet at tingene ville endre seg mellom oss nå som vi var gift. Det gjorde de ikke. Tvert imot virket det som om Svein tok for gitt at når vi først var gift, var alt som det skulle være mellom oss. Men sånn er det jo ikke, og hver gang det oppsto selv den minste konflikt som krevde at vi snakket sammen for å løse den, reagerte Svein fortsatt med taushet og irritasjon.

Sånn fortsatte vi i det samme mønsteret. Det var jeg som tok opp konflikter, mens Svein trakk seg unna.

Til slutt var jeg så fortvilet og ensom at jeg ville skilles, for jeg kunne ikke leve på den måten. Svein reagerte med å bli sint og enda mer innesluttet. Han sa likevel at han på ingen måte ønsket skilsmisse, men jeg sto på mitt og rådet ham i den forbindelse til å snakke med en psykolog. Innerst inne hadde jeg heller ikke lyst til å bli skilt, for jeg elsket fortsatt Svein, men jeg følte at jeg levde sammen med en trefigur, og jeg var så ensom.

Derfor flyttet Svein og jeg fra hverandre. Vi var begge knust, men stille og rolig begynte jeg å få det bedre. For heller være alene enn å føle seg ensom sammen med et menneske jeg aldri kunne snakke med.

Det ringte på

Så en kveld et halvt års tid etter bruddet vårt ringte det på dørtelefonen. Jeg ble ganske overrasket da jeg hørte Sveins stemme i den andre enden spørre om han kunne komme opp. Selvfølgelig kunne han det.

Det var en litt annen mann jeg møtte her enn den mannen jeg tidligere hadde levd sammen med. Svein hadde riktignok fortsatt vanskelig for å finne ordene, men han fortalte at han siden bruddet vårt hadde fått tenkt over tingene og også hadde søkt hjelp.

– Men trærne vokser ikke inn i himmelen, sukket han, og spurte så om jeg likevel ikke hadde lyst til å ta en pause for vinteren og bli med ham en uke sørover?

Noe i meg gjorde at jeg sa ja, og i dag er jeg veldig glad for at jeg gjorde det. For mens vi var av gårde fikk Svein fortalt meg mer om oppveksten sin. En oppvekst der han hadde lært at følelser er farlige, men at de forsvinner av seg selv hvis man bare lar være å snakke om dem. 

Jeg på min side ble også oppmerksom på at mennesker er så forskjellige, og at jeg kanskje ikke kunne forvente at alle var like snakkesalige som jeg selv var.

Heldigvis gjorde vi også mange andre morsomme og fine ting mens vi var av gårde, og i dag har jeg flyttet tilbake til vårt felles hjem igjen. Svein hadde rett da han sa at trærne ikke vokser inn i himmelen, likevel har jeg ikke angret på at jeg gjorde det.

For krisen lærte oss begge at selv om vi kanskje snakker hvert vårt språk når det kommer til følelser, vil vi det samme, nemlig hverandre. Svein er fortsatt en ganske lukket mann, men i stedet for å bebreide ham det har jeg lært å lese signalene hans, samtidig som han har blitt bedre til å romme meg og mine behov. 

Ikke alt er perfekt, men det meste er det, så jeg er så utrolig lykkelig for at vi ga kjærligheten vår en sjanse til.

Denne artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.