– Det var vondt for meg, men helt forferdelig for dem også

– Om jeg føler meg som et forbilde?

Kjersti Horn (47), prisbelønnet instruktør og siden januar, en av de mektigste ­personene i Teater-Norge, tar en bit av en Melkerull og tygger sakte.

– Vel, jeg håper i hvert fall at jeg kan være en støtte for folk som føler på utenforskap eller annerledeshet.

Hun skjenker seg et glass Coca-Cola, av den sukkerholdige sorten, og tar en slurk.

– Men forbilde? Jeg vet at det betyr enormt mye å se ­andre i samme situasjon som en selv. Og jeg var som en hund etter det. Lette hele tiden etter en bok, en film, en historie – nesten hva som helst – som jeg kunne kjenne meg igjen i.

Så skyter de markerte øyenbrynene opp i panna.

– Ja, det gjør jeg forresten fremdeles.

Teatersjef

Et par timer tidligere. I gangen utenfor teatersjefkontoret henger de på rekke og rad. Teatersjefene på Det Norske Teatret, fra 1912 og fremover. De er – så godt som alle – staute, stolte og alvorlige menn.

– Nei, jeg er ikke den første kvinnelige sjefen her. Cally Monrad var sjef fra 1942 til 1945, sier Kjersti Horn og ­åpner døren til det romslige hjørnekontoret med utsikt over Oslo sentrum.

– Du er i hvert fall den ­første kvinnelige teatersjefen her som ikke er nazist?

– Det er riktig, ja.

– Er det blitt mange våkenetter etter du entret sjefskontoret her i januar?

– Ja, det hender jeg våkner om natten og bare: «Ooooh!». Det hele er veldig uvant. Jeg har liksom fått en ny rolle jeg må spille, som jeg ikke kjenner så godt ennå. Men nå hører det med at dette er en toledermodell, så det er ikke sånn at jeg må kunne alt. Men det er ikke fritt for at jeg rett som det er føler meg ganske dum.

– I hvilken grad prøver du å skjule det?

– Ikke i det hele tatt. Jeg er opptatt av å være ærlig, sier hun alvorlig.

Kjersti Horn har alltid vært opptatt av utenforskap – og i posisjonen som teatersjef har hun stor mulighet til å belyse problemet fra mange sider.

– Jeg er veldig opptatt av å gi rom til flere. Det gjelder ikke bare etnisitet, men også folk med andre typer kropper og folk som kommer fra forskjellig type sosial og økonomisk bakgrunn. Det går langsomt, men jeg har fått gjort ganske mye allerede.

Les også: Erlend Elias forteller om oppveksten: – Jeg følte mye utenforskap

Papegøyeoppdrett

Kjersti Horn er datteren til scenograf Per Kristian Horn og skuespiller Ellen Horn. Hun var fire år gammel da foreldrene skilte lag, noe som preger henne fremdeles.

– At jeg flyttet frem og tilbake, pakket den jævla bagen hver eneste uke, har kanskje gjort at jeg ikke er veldig glad i å reise. Når jeg tenker på dette nå, altså dette med å bo både her og der, så slår det meg som en ganske vill idé. Ja, en helt syk idé. Men det var ikke bare negativt. Jeg ble ­etter hvert ganske flink å tilpasse meg.

Horn fant en trygg havn «backstage», blant velbrukte parykker, fargerike kostymer, slitte teatermanus og halvfulle kaffekopper. Det påvirket et ungt barnesinn. Fem-seks år gammel, mens hun ennå gikk i barnehagen, både iscenesatte, forfattet og spilte hun hoved­rollen som Wenche Foss i «Brannen på Nationaltheatret».

– Jeg var for ung til å huske brannen i 1980, men jeg hadde et veldig levende bilde av det hele. Et bilde som ikke stemmer helt med virkeligheten, men som var mye mer spennende. I min versjon klatret Wenche Foss opp på kuppelen av teateret, du kan se den herfra, sier Horn og peker ut vinduet. – Og der, inni den tutten på toppen, sto hun og ropte utover byen: «Det brenner! Det brenner!!»

Unge frk. Horn hadde likevel ingen drøm om følge i sine foreldres fotspor. Nei, hun drømte om å jobbe i dyrebutikk. Det varte helt til arbeidsuken i 8. klasse, da drømmen gikk i oppfyllelse. Men etter å ha sittet en uke og fylt fuglefrø i poser, la hun dyrebutikk-­ambisjonene på hylla. Men ­interessen for dyr levde videre.

– Pappa var også veldig glad i dyr. Hjemme hos ham hadde jeg katt, hund, hamster, kanin, fisker – og papegøyer.

– Papegøyer – i flertall?

– Jeg tror det var tolv stykker. Minst. Pappa hadde nemlig en idé om at vi skulle drive med papegøyeoppdrett. Det ble etter hvert kjempemange papegøyer, men det var dårlig med penger. Men tanken var god. 

– Han mente det kunne være en fin måte for meg å tjene lommepenger på, ja, ­siden jeg av åpenbare grunner ikke kunne gjøre sånt som ­andre barn gjorde ved siden av skolen. Som å gå med avisen, for eksempel.

Les også: (+) Til min datter: Jeg gir meg aldri

Tre tusen kortvokste

Å si «spondyloepyifyseal dysplasi» er en utfordring. Men det er selvfølgelig bare småtterier mot å leve med diagnosen. Det vet Kjersti Horn alt om. Det vil si, hun ble først diagnostisert med «Kniests syndrom», en annen form for kortvoksthet. 

At ting ikke var helt som vanlig, var tydelig ­allerede da hun ble født, fordi hun var «kort i skrævet», som hun sier. Først da hun var atten år gammel fikk hun diagnosen hun har i dag.

– Jeg var på en samling som het «Little People of America» – tre tusen kortvokste på et ­hotell i Denver! – og der møtte jeg en lege som sa: «Du har i hvert fall ikke Kniests syndrom.»

– Så da fant de ut at du hadde … spondyl …

– Spondyloepifyseal dys­plasi, sier hun og smiler. – Jeg vet ikke om det egentlig hadde gjort den store forskjellen om legene hadde visst det tidligere, bortsett fra at det kanskje var noen ting de kunne forutsett bedre, sier hun tørt.

Kjersti Horn har alltid vært modig. Tøff. Krevd sin plass. Og hun har nok vært smart – godt hjulpet av sine foreldre, som var helt bestemt på at hun skulle ha en oppvekst så lik andre barn som overhodet mulig.

– Jeg gikk på vanlig skole, drev med all slags idrett – ja, jeg holdt i det hele tatt på hele tiden.

– Ble du mobbet?

– Nei. Og metoden for å unngå det var enkel. Hvis noen sa noe stygt til meg – og det gjorde de jo – gikk jeg bort til dem og sa: «Hei! Du vet kanskje ikke hvorfor jeg er så liten, så det er nok derfor du sier sånne ting…». Og så forklarte jeg.

– Virket det?

Hun nikker.

– Det er ikke sikkert en slik metode virker like bra for alle. Det kan ha noe med min personlighet å gjøre, men for meg var det kjempeeffektivt.

Les også: Ingrid Gjessing Linhave åpner opp om sorgen: – Jeg hadde mange mareritt

Selvforakt og tvil

I løpet av livet har Kjersti Horn vært inn og ut av sykehus. Hun ramser opp diverse operasjoner og behandlinger, som høres både kompliserte og smertefulle ut. 

Det aller verste var kanskje ungdomsskole-årene da hun gikk med korsett fra halsen til hoftene, for å hindre at ryggen skulle vokse feil.

– Det var en skjold-lignende konstruksjon av hardplast som jeg måtte gå med 23 timer i døgnet. Det ble strammet hele tiden, og det måtte foreldrene mine gjøre. Det var vondt for meg, men helt forferdelig for dem også. De driver med sånn behandling ennå, men jeg ­håper virkelig at de snakker mer med foreldrene nå.

– Hvordan var det med forelskelser og den slags?

– Her var det nok en god del selvforakt og tvil inni bildet, særlig i forhold til kjærlighet og seksualitet. Jeg skjønte på en måte at jeg ikke ble regnet med, at alt det der ikke var noe for meg, liksom.

– Slo du deg til ro med det?

– Ja, jeg gjorde nok det. Selv om det var både sårt og vondt. Jeg var veldig lei meg. Jeg visste jo ikke da, at det senere i livet, skulle dukke opp personer som ville se på meg på en annen måte. Noen eksepsjonelle personer.

Les også: – Dette spørsmålet bør du stille barnet ditt

Et tegn fra Gud

Hun var 26 år gammel da hun første gang gikk gjennom ­dørene på Dramatiska institutet i Stockholm. Foran henne lå tre års fordypning i teaterregi – og noe annet som skulle forandre livet til Kjersti Horn for alltid.

– Han gikk på lyddesign, og vi var sammen på et fire dagers langt gruppeutviklingskurs. Vi holdt på langt utover kvelden, og siden Erik, som han het, bodde så langt unna, ble det foreslått at han kunne overnatte hos meg, som bodde like ved skolen.

– Syntes du også det var en god idé?

– Jeg tenkte ikke så mye over det. Jeg kjente ham jo ikke da. Men så hadde vi det så veldig morsomt sammen, at jeg ble litt nysgjerrig. Han sov på gulvet, altså, føyer hun til, med stort alvor.

Så lener hun seg litt frem. Legger hodet litt på skakke.

– Dagen etter skjedde det noe. Vi tok en personlighetstest, en sånn der du får veldig mange spørsmål, og så blir du plassert på et stort kart. Og så ble de to prikkene, som altså var Erik og meg, plassert helt oppå hverandre!

– Moro!

– Ja, ikke sant?!

Nå sitter hun helt ytterst på stolen.

– Og han som ledet kurset sa at han aldri hadde opplevd noe sånt før! Og da tenkte jeg at det nærmest måtte være et, et … tegn fra Gud, eller noe sånt. He-he-he.

Så snart latterkulen har gitt seg, lener hun seg tilbake på stolen, putter en ny bit sjoko­lade i munnen og smiler.

Etter dette gjorde Horn noe hun aldri hadde gjort før. Hun bestemte seg for at hun skulle bli bedre kjent med denne ­fyren. Og jobbet hardt for det.

– Nei, jeg sendte ikke blomster og sånt. Det var heller at jeg sørget for å alltid sitte ved siden av ham. Og det fungerte jo bra, det! Det beste ved det hele var at det virket som om han aldri tenkte over at jeg var kortvokst, sier hun fornøyd, før hun senker stemmen litt og legger til: – I hvert fall ikke da.

– Hva mener du?

– Da vi senere flyttet sammen, og vi skulle få barn og sånn, tenkte han nok litt mer på det. Jeg husker han sa: «Tenk om barnet blir sånn som deg og kommer til å hate oss?». Det var jo ikke hyggelig, men han hadde et poeng, for dette er jo genetisk. Og vi fikk beskjed om at det var femti prosent sjanse for at mine barn også ville bli kortvokste.

– Har alle barna vokst deg over hodet nå?

– Nei. Ester, på åtte, er fremdeles lavere enn meg. Når hun tar meg igjen, blir det nok feiring med middag på restaurant, slik vi har gjort med de andre. Men … Siden jeg har fått fire barn og ingen av dem er kortvokste, har jeg begynt å tvile litt på det der med de femti prosentene. 

– Det var veldig mange som var bekymret for hvordan det skulle gå da jeg var gravid, men det gikk jo kjempebra. Og ikke bare én gang, men fire.

Les også: (+) Gutten vår vil ikke gå på skolen. Hva skal vi gjøre?

Kjempeskeptisk

At Kjersti Horn i dag omtaler seg som et utpreget familiemenneske, tror hun kan ha en sammenheng med egen oppvekst. Hun har samarbeidet med sin lillesøster, artisten Emilie Christensen (kjent fra gruppen No. 4), med sin ektemann – og med sin mor.

– Jeg var først veldig skeptisk til å jobbe sammen med mamma. Ja, kjempeskeptisk. Og jeg har bare gjort det to ganger, med Lars Norén-stykkene «Natten er dagens mor» og «Kaos er nabo til Gud».   

– Det må vel si å være ­ganske vellykket, begge ble jo nominert til flere priser …

– Jo, da. Men de var begge ganske turbulente produk­sjoner. Slamring med dører og mange verbale utbrudd. Jeg husker at jeg en gang gikk inn på do og la meg ned på gulvet, mens jeg tenkte: «Nå orker jeg ikke mer». Men så gjør man det, likevel. 

– Og selv om folk var sinte, var det ingen som var redde. For det er frykten, ikke temperamentet, som er det problematiske i slike sammenhenger. Her var det stor tillit alle oss imellom, og vi ble etter hvert en veldig fin gjeng.

– Hvordan var det å sjefe over sin egen mor?

Horn smiler skrått.

– Jeg var nok ekstra streng mot henne, som jeg tror hun faktisk opplevde som befriende. Det er noe av det fineste vi har gjort sammen. Vi krangler ­ellers mye og er ganske forskjellige, men jeg tror samarbeidet var bra for vårt forhold – også privat.

Les også: Henriette Steenstrup møtte ektemannen i en trikkeskinne: – Jeg løp bort for å sjekke hvordan det gikk

Svart humor

Om Kjersti Horn føler seg som et forbilde eller ei, kan ikke dekke over at mange opplever henne som nettopp det. Til tross – eller kanskje på grunn av, hvem vet? – sin medfødte funksjonshemning har hun gjort ting de aller fleste bare kan drømme om. 

Nå må dette ikke forstås at å være kortvokst kan avfeies som noe ­bagatellaktig. Det medfører naturligvis masse komplika­sjoner, både rent praktiske og hverdagslige, og på andre måter. 

Horn forteller at hun stadig får høre ting som «Men du er jo ikke funksjonshemmet! Du klarer deg jo ­superbra!», som helt sikkert er sagt i beste mening, men som likevel er feil.   

– Jeg er funksjonshemmet. Det er ikke til å komme utenom. Det er fortsatt sånn at folk roper etter meg på gaten. Og det er stadig masse ting jeg ikke kan gjøre. Å være kortvokst fører med seg en kjempestor sårbarhet som jeg kan kjenne på iblant.

– Du er kjent for å ha en ganske svart form for humor. Hvor nyttig er det når livet er kjipt?

Horn blotter det markerte mellomrommet mellom fortennene.

– Humor er en overlevelses­strategi, og jeg tror man må kunne le av det meste. Hvis ikke blir ting veldig vanske­lige.

Hun tenker seg om et øyeblikk.

– En gang, da søsteren min Emilie og jeg var ute i byen, var det noen som kastet en stein etter meg og ropte «Dverg!», og da måtte jeg bare le høyt. Det ble så dumt, så vilt, at det eneste å gjøre var å le.

Så blir hun stille. Det eneste som høres, er den lavfrekvente, kontinuerlige duren fra ­vifte­anlegget på takterrassen utenfor.

– Men jeg ler ikke alltid av alt, sier hun alvorlig og griper glasset med «rød Cola» og tømmer det. I en slurk.

– Det er jo trist, men man kan ikke være så selvhøy­tidelig hele tiden. Livet er som det er.

– Så enkelt?

Horn nikker sakte.

– Ja. Egentlig.