Åpner opp om sorgen: – Jeg hadde mange mareritt

Ingrid husker det som om det var i går.

– Jeg sto og malte gjerdet vårt solsikkegult da ­bestevennen min, Kristoffer, kom syklende og fortalte meg at Isabel var død. Vi var jo så små, bare syv år gamle, så jeg husker ikke hvilke tanker jeg gjorde meg, bare at vi sto der, Kristoffer og jeg, helt stille. Så kom gråten.

Linhave blir blank i øynene når hun forteller om barndomsvenninnen.

– Senere ble vi fortalt at Isabel hadde vært hos en frisør i Oslo sentrum. Da hun kom ut derfra, så hun faren sin på den andre siden av gaten, ble så glad, løp mot ham – og ble truffet av en bil.

I hendene holder hun et sølvkjede med et hjerte som har tilhørt Isabel.

– Etter den tragiske ulykken møtte jeg og bestevenninnen min, Janne, moren til Isabel én gang i året, flere år på rad. Jeg tror det var på dagen da Isabel skulle ha fylt ni, at jeg fikk dette smykket til minne om henne.

Hun tenker seg om.

– Kanskje var det fint for moren å pleie kontakt med oss. På den måten kunne hun kanskje forestille seg hvordan Isabel ville ha vokst opp. Foreldrene må jo ha vært helt knust.

Bor på Smestad

Vi møter Linhave hjemme på Smestad, bare et steinkast fra huset hvor familien hennes flyttet inn da hun var fem år gammel. Før det bodde de i Bergen.

– Å flytte i den alderen er ikke gøy. Plutselig sto jeg der uten venner, og jeg husker godt at jeg tenkte: ‘Ja, ja, jeg får bare gjøre det beste ut av det.’

Det tok imidlertid ikke så lang tid før lille Ingrid møtte Kristoffer – i barnehagen. Det er 42 år siden, han er fremdeles hennes beste venn, og de bor i det samme nabolaget.

– Hvor bodde Isabel?

– Det er bare ti minutter herfra. Når jeg går tur med hunden, stopper jeg ofte opp utenfor huset og tenker: ‘Her var magien.’

Les også: Astrid Uhrenholdt Jacobsen med sønnen: – Emil skal få oppleve guttastemning også

Som et eventyr

Ulykken som rystet Isabels ­familie – og hele klasse 1D på Smestad skole – inntraff to ­dager før 17. mai i 1985, altså for 40 år siden i år. Men minnene om jenta lever videre i alle de som ble kjent med ­henne. Isabel Berge var født i mars, så hun hadde allerede fylt åtte, og Linhave glemmer aldri bursdagsselskapet det året.

– For det første var det et eventyrlig sted som kunne minne litt om Pippi Langstrømpes Villa Villekulla. Blant epletrærne i hagen, som vi gjerne klatret i, sto et bilvrak – noe som slettes ikke var, eller er, vanlig i hagene på Smestad. Men i den bilen lekte vi, og vi fikk til og med lov til å overnatte i den.

Men det største minnet fra denne bursdagen var en kake.

– Vi hadde aldri sett noe lignende. De serverte noe de kalte drømmekake. Jeg husker vanvittige mengder av rosa skum som føltes helt magisk. Jeg husker Isabel spiste lysene også. Sånn var hun. Vi elsket alle ideene hennes. Jeg tror hele klassen – og alle som møtte henne – fikk en følelse av å være nær et eventyr.

Linhave husker henne som en blanding av Tjorven, Ronja Røverdatter og Pippi Langstrømpe. En veldig blid jente med tannregulering og briller, som stadig fikk latterkrampe – noe som førte til at det dugget på brilleglassene hennes. Noe av det første som imponerte syv år gamle Ingrid var at Isabel hadde pennalet fullt av døde bier og humler som hun samlet på veien til og fra skolen.

– Med henne åpnet det seg en helt ny verden for meg, sier Linhave, som i voksen alder ofte har tenkt at det er slik barn bør vokse opp – med ­absurde bursdagskaker, bilvrak i hagen og eventyr på eventyr i hverdagen.

– Jeg har ofte tenkt på Isabel etter at jeg ble mor, og latt mine barn gjøre mye rart – uten nødvendigvis å ­følge «oppskriften». Som for eksempel da de ville spise middag i dusjen, tenkte jeg: Ja, hvorfor ikke? Og hvorfor ikke samle døde insekter på vei til skolen? Vår klasse ble jo en gjeng med samlere. Vi fylte sekkene våre med kastanjer og var alltid ute på eventyr. Det hendte vi ble etterlyst, fordi vi kunne bruke timer på den ti minutter lange skoleveien.

Les også: – Dette spørsmålet bør du stille barnet ditt

Livlig fantasi

Et par år før Isabels død hadde Linhave mistet bestefaren sin. Hun var ikke med i begrav­elsen, men forestilte seg et grusomt scenario.

– Jeg visste at døde ble lagt i kiste, og at noen ble kremert, men jeg trodde alt dette skjedde hjemme hos bestemor og bestefar. At de rett og slett hadde lagt ham i kisten som sto i stuen, og at de hadde brukt ovnen på kjøkkenet. Så jeg hadde mange mareritt.

Hun tenker seg om.

– Antagelig ville foreldrene mine skåne meg ved ikke å ta meg med i begravelsen, men da fikk jo også fantasien min frie tøyler. Og jeg har alltid hatt mye fantasi.

Med skolevenninnens død fikk hun imidlertid oppleve sin første begravelse.

– Det var veldig skummelt å se de voksne gråte, spesielt klasseforstanderen vår. Hun var alle barnas helt, vi elsket henne, og nå satt hun der og strigråt. Det var grusomt.

Linhave husker i detalj hva hun hadde på seg: en blå jakke og et blåblomstret skjørt. Hun husker at hun holdt moren sin i hånden – ja, at hun knuget den.

Som en del av seremonien fremførte hele klassen «Måne og sol», en salme de hadde øvd mye på gjennom hele ­skoleåret.

– Vi kunne den ut og inn, med overstemmer og alt. Så det må nok ha vært veldig ­spesielt for alle de som var til stede – ikke minst foreldrene.

– Hvordan husker du moren og faren til Isabel?

– Jeg husker dem som utrolig varme, og de må jo ha vært kreative når de i stedet for å bygge en lekestue tauet inn et gammelt bilvrak i hagen.

En stund etter begravelsen hadde klassen fingerheklet en stor, innrammet regnbue til foreldrene. Som takk inviterte moren alle hjem til seg, hvor hun igjen serverte den fantastiske drømmekaken.

Noen år etter den tragiske hendelsen flyttet de til Spania, hvor huset de kjøpte ble oppkalt etter datteren: Casa Isabel. Det viser seg at moren døde sommeren 1998, bare 55 år gammel. Hun ble gravlagt sammen med sin datter på Bryn kirkegård i Bærum. Ifølge en slektning lever heller ikke Isabels far lenger.

Les også: (+) Gutten vår vil ikke gå på skolen. Hva skal vi gjøre?

Teatermagi

Med en så fargerik og fantasifull jente som bergtok alle sine klassekamerater, kan man jo spekulere i hva det hadde blitt av henne hvis hun hadde fått vokse opp. Antagelig et kreativt yrke – hvilket også var det lille Ingrid drømte om, kanskje til og med inspirert av venninnen.

– Jeg hadde tre drømmer: kordame, programleder og skuespiller – og da gjerne ­musikalartist, for jeg elsker å synge. Men jeg har alltid fått høre at jeg var ganske sjenert som barn. I juleselskaper satte jeg meg gjerne under bordet og sa ikke et kvekk. Og jeg syntes for eksempel det var utrolig vanskelig med sånne pianoavslutninger, for eksempel. Men med én gang det dreide seg om teater og å leve seg inn i roller, så var jeg på hugget. Foreldrene mine mente at de oppdaget mitt teater-komiske talent det året jeg var venninne med Isabel. For da skal jeg visst – med stor suksess – ha parodiert faren til en i klasse 1D.

I fjor høst gikk imidlertid en av barndomsdrømmene i oppfyllelse for Linhave, da hun fikk tilbud om rollen som Miss Hannigan i musikalen «Annie» på Folketeateret.

– Det var virkelig alt det jeg hadde drømt om – ganger ti. Og flere ganger har jeg sendt en hilsen tilbake til meg selv som barn og sagt: ‘Se her, Ingrid – jeg er 47, og nå skjer det. Drømmen går i oppfyllelse!’

Hun tenker seg om et øyeblikk.

– Men det er veldig rart. Apropos sjenansen jeg følte på som barn – den sitter i ennå. Jeg elsker å stå på scenen, men så fort jeg går av, er jeg idiot, snubler og sier «sorry» til alt. Jeg ville aldri klart å holde et foredrag for en forsamling på fem, men å stå på en scene foran 1500 mennesker på Folketeateret – det er fantastisk, ja, helt magisk.

I vår sa Ingrid Gjessing Linhave opp jobben sin etter nesten 21 år som programleder i NRK. Hun har mange planer og drømmer – og har aldri vært i så mange møter som nå. Én ting er sikkert: Hun har takket ja til å tre inn i rollen som Miss Hannigan igjen når «Annie» settes opp på nytt før jul. Det gleder hun seg til.

Les også: Ingrid Gjessing Linhave: Hva i huleste var det lærer Gro mente?

Dype spor

– Det er førti år siden Isabel døde. Har det preget deg på noen måte i voksen alder?

– Det skjer jo noe med deg når du får barn selv, sier Linhave, som har to døtre på 16 og 19.

– Den store skrekken er jo å miste et barn, eller at barna skal miste meg. Jeg har alltid tenkt mye på døden, og jeg er veldig redd for å dø, men ene og alene fordi jeg ikke orker tanken på at barna mine skal ha det vondt. Jeg sa til dem her om dagen: ‘Vi får bare håpe at jeg blir så gæren mot slutten av livet mitt at det blir en lett­else for dere å bli kvitt meg’. Da ble de strenge med meg.

Hun ler godt.

– Jeg orker bare ikke tanken på at de skal være triste. Men man blir jo litt pling i huet av å gå rundt og være redd for å miste dem man er glad i. Jeg sa ‘jeg elsker deg’ til mamma hver eneste kveld, og skulle hun bare en liten tur ned til Majorstua, satt jeg i vinduet og ventet til hun kom hjem. Når jeg fikk øye på ­henne, tenkte jeg: ‘Yes, hun overlevde!’ Sånn er jeg overfor døtrene mine også, sier Linhave, og legger til at hun tror vennen Kristoffer, som nylig ble ­pappa, kjenner på det samme.

– Da jeg snakket med ham i morges, spurte jeg: ‘Tror du at det er fordi Isabel døde da vi var syv år gamle, at vi er blitt litt sånne engstelige typer?’ ‘Nei, Ingrid, jeg tror vi skal snu på det’, svarte han. ‘Jeg tror heller det gjorde at vi kom veldig i kontakt med våre egne følelser’. Og det har han nok rett i.

Linhave fikler litt med sølvhjertet. Holder det opp.

– Se her, sier hun og peker på en liten bulk.

– Antagelig er det Isabel som har bitt i det og etterlatt et lite merke. Hun har jo virkelig også merket alle oss som fikk sole oss i lyset og latteren fra henne gjennom et helt skoleår.

Hun blir stille et øyeblikk.

– Tenk at et så lite menneske har skapt så store avtrykk. 

Birgit Skarstein deler stor nyhet: – Ikke mulig å skjule det lenger