Til min datter: Jeg gir meg aldri

Kjære datteren min 

Du er nå 17 år gammel. I går var du igjen sint på meg, for akkurat det samme du har vært sint for før.

Det ble rasende fordi jeg ikke lot deg bruke konfirmasjonspengene som står på konto, og andre sparepenger du har, på en meningsløs gjenstand. Jeg forstår ikke hvorfor du vil bruke pengene på akkurat dette.

Du skal vite at det går inn på meg å krangle med deg om disse tingene.

«Alle andre får bruke pengene sine som de vil!», skrek du til meg. Kanskje er det sant, men jeg holder fast på min mulighet til å forhindre deg i å gjøre noe dumt.

En veske som koster 12.000 kroner er verken fornuftig eller noe en ung jente - som skal ut i livet - har behov for. 

Jeg har lest om at unge jenter vil ha dyre vesker og jeg har sett tenåringer stå frem og fortelle om hvorfor de «må» ha disse luksusproduktene. Jeg vil at du skal lære å bli så sterk at du kan stå imot dette tåpelige kjøpepresset.

Jeg er mammaen din, Marlene, og vet hva det vil si å klare seg selv. Jeg kan alt om hva som venter deg i årene som kommer. Du vil få bruk for de oppsparte midlene som står på en bankkontoen jeg har kontroll over. 

Når du flytter hjemmefra og skal studere og klare deg selv, kommer du til å føle deg så glad for at du har litt ekstra å rutte med. Da kommer du til å sende meg en takknemlig tanke og si at det var bra jeg var så streng. Å bo og leve er for forferdelig dyrt!

I to år nå har vi hatt intense diskusjoner om bankkontoen din. Du mener at jeg ikke har noen rett til å bestemme over den. «Det er mine penger. Jeg fikk gaver til konfirmasjonen og kan gjøre hva jeg vil med dem», sier du. «Nei, enn så lenge er det jeg som bestemmer», har jeg sagt, og det står jeg ved.

Det triste er at du ikke gir deg. Omtrent hver uke gjentar det seg. Du har til og med sagt at du skal anmelde meg for å ta tatt pengene dine, men kjære deg, det går ikke. 

Jeg forvalter dem for deg fordi du enn så lenge ikke har respekt for pengers verdi, og fordi du ikke er myndig, er det jeg som bestemmer.

Les også (+): Vi er seks venninner som drar på hyttetur sammen hvert år. Årets sjokkavsløring kan ha ødelagt alt

Sliten av diskusjonen

Jeg er en voksen dame som jobber fullt. Ikke i min villeste fantasi kunne jeg ha unt meg et plagg som kostet mange tusen kroner. En dum veske med et spesielt merke, som koster mer enn ti tusen kroner, er utopi. Det burde det har vært for alle andre også.

Den samme summen som du vil bruke på en jåleting, kan gi fattige og syke barn tak over hodet, veledige organisasjoner kan bruke dem på noe som folk faktisk trenger. Tenk på det, jenta mi. Si høyt i skolegården at du heller vil bruke pengene på noe som er fornuftig -  vær jenta mot strømmen!

Nei, kjære deg, du får ikke gjøre som du vil. Selv om jeg er sliten og lei av presset og iblant har mest lyst til å gi opp og si: «Ok, gjør hva du vil!», så står jeg ved min avgjørelse. 

Jeg må forvalte fornuften i vårt hjem. Den som har vettet, må bruke det.

Og derfor får du ikke tilgang til kontoen din. Hvis du absolutt må ha det «alle» andre har, må du finne deg en jobb og tjene pengene selv. Det du vil bruke på den vesken du drømmer om, er mye penger for mange voksne i Norge. 

Det er hårreisende, rett og slett. Kanskje hvis du erfarer hvor mye jobb som ligger bak så mye penger, vil du revurdere kjøpet.

Jeg skriver dette brevet til deg, men også til andre mødre for å synliggjøre hvilket horribelt press det er å henge med i merkegaloppen på skoler mange steder. Det er viktig at vi som mødre setter bremsen på, slik at ungene våre ikke får deltatt i denne galskapen.

Jeg har allerede bestemt at min datters penger skal overføres til en konto i mitt navn dagen før hun blir 18 år. 

Ikke før hun er blitt moden nok til å forstå pengers verdi skal hun få tilgang til dem. At de skal gå til rådyre vesker og andre luksusprodukter som hun egentlig ikke har råd til, orker jeg ikke å være vitne til.

Så da vet du det også, kjære datter.

Hilsen en mamma som er lei av presset