– Jeg har ikke lyst på en gammel mann å ta vare på

«Hvem skal passe på deg da, Kari? Du blir jo alene når jeg blir borte».

Kari Svendsen (75) kunne ofte høre frasen fra moren sin, Erna. Selv om datteren for lengst var passert 70 år, ville moren aldri slutte å bekymre seg for «barnet» sitt.

– Tenk deg det? Hun tenkte på meg som foreldreløs. Mens jeg tenker at jeg var så heldig å ha mamma i hele 74 år, sier den folkekjære artisten.

Den 10. mai i år gikk Erna Svendsen bort – 94 år gammel. Og med det mistet hele Norges Banjo-Kari sin største støttespiller og fan.

– Det var heldigvis ingen langpining, det var over ganske fort. Mutter’n hadde trøbbel med pusten og slet med kols i mange år. Da går jo hjertet til slutt, sier Kari.

Løp til Lovisenberg 

Hun husker dagen godt. Holmenkollstafetten ble arrangert i hovedstaden, og dermed gikk det ingen busser mellom Sagene og Lovisenberg omsorgsbolig – der moren hadde bodd siden året før. 

Kari skulle en tur innom moren før hun dro videre på en spillejobb på Sagene Samfunnshus. Da skjønte hun ganske raskt at Erna ikke var i form. Hun ringte etter sykebil og lovet moren å være tilbake så fort hun var ferdig på jobb.

– Jeg løp fra Lovisenberg til Sagene – spilte – og med én gang jeg var ferdig ringte telefonen. Det var legen på akutten som sa at mor var terminal, og at jeg måtte komme med én gang. Så jeg løp tilbake til Lovisenberg, med banjoen på ryggen, erindrer Kari.

Vel fremme var ikke Erna ved bevissthet lenger. Datteren holdt henne i hånden til siste slutt. Hun snakket og sang til henne. Og sa at det nå var greit å slippe taket.

– Døden kommer ikke uventet når du nærmer deg 95 år, men det er jo fortsatt trist og rart, reflekterer artisten.

Les også: Kari Svendsen feirer 75 år: Det viktigste grepet hun tok for å bedre helsen, skjedde 2. mai 1993 kl. 13

Jul med venner 

Etter at Karis far døde i 2012, var det bare moren og Kari igjen, og de lagde seg nye tradisjoner. Årets jul blir den første uten moren ved hennes side, men 75-åringen skal likevel holde tradisjonen i hevd. Bortsett fra i fjor, da Erna var så skral at de feiret julaften i omsorgsboligen på Lovisenberg, har de nemlig feiret jul med et vennepar.

Artisten vender tilbake til venneparet i Skien i høytiden, og ser frem til en koselig aften med ribbe og hyggelig samvær.

– For meg er julen synonymt med julaften, god mat og gode venner. Frem mot jul er jeg alltid travel. Jeg tror jeg har én dag i julen hvor jeg ikke har en avtale. I tillegg var jeg på ferie på Lanzarote i en uke i begynnelsen av desember, og besøkte en venninne som bor der. Det skjer så mye før jul at jeg ikke får tid til å tenke, sier hun takknemlig.

Men savnet er selvsagt der. Nærmest på autopilot tar Kari seg i å prøve å ringe moren hver eneste dag. Mor og datter ringte hverandre daglig, tre ganger om dagen. Og da Kari sang på «SageneCabareten» i november – for 15. året på rad – var det for første gang uten Erna blant publikum.

– Mutter’n var min største fan. Hun var så glad i meg og det jeg holdt på med, og fulgte meg opp. Jeg var like stolt av henne. Mor var norgesmester i skyting på Krag-Jørgensen rifle og miniatyrgevær, og var på landslaget i ni år, opplyser Kari og legger samtidig til at de også var meget forskjellige.

– Hun var veldig tålmodig. Jeg har jo temperamentet til fatter’n, og har veldig kort lunte. Med tiden har jeg lært meg å tenke meg om to ganger. Vise litt mer toleranse og medmenneskelighet, som mutter'n var så god på. De elsket henne på senteret der hun bodde, for hun pratet med alle og var veldig inkluderende. Der var det beboere som ikke fikk besøk og som ingen snakket med. Og der satt mutter’n og jobbet med saken. Hun var utrolig snill, deler artisten.

Les også: (+) Stesønnene mine tok alt da Johan døde. De ruinerte meg

Oppfordrer til besøk 

For «ensomhet» er noe Kari har reflektert over etter at moren flyttet inn i omsorgsbolig. Selv var hun flink til å besøke Erna, men hun så at ikke alle var like heldige.

Kari beroliget alltid moren med at hun ikke kom til å være alene når hun ble borte. «Jeg har så mye folk rundt meg», svarte hun. For selv om artisten er enebarn, og selv ikke fikk barn, har hun laget seg sin egen «familie» bestående av en stor krets med gode venner.

– Det føles selvsagt godt. Det er jo ingen som har lyst til å sitte alene og glo i veggen. Jeg kan klage over at jeg har for mye å gjøre, men det vet jeg er en luksus, erkjenner hun.

Spesielt i julehøytiden synes Kari at mange kan ta bedre vare på de eldre.

– Det så jeg når jeg besøkte mutter’n. Der var det eldre som sa at de ikke fikk besøk, selv om de hadde tre unger og masse barnebarn. Da hjelper det lite å ha familie. Det er for mange som sitter alene, og mange familier bør skjerpe seg litt og stille opp, fastslår hun.

Selv ga hun moren en stor og fin avskjed i august. Erna ønsket ingen begravelse, så ved urnenedsettelsen fikk hun i stedet en feiring med sang og musikk.

– Vi var rundt 20 venner, og vi spilte for mor da hun ble senket ned. Deretter var det lunsj og gravøl. Det ble en verdig avslutning som jeg tror hun ville likt. Foreldrene mine var unge da de fikk meg, så de var like mye sammen med mine venner. Vi ble en stor gjeng, og de hadde nesten ikke jevngamle venner, humrer Kari.

Les også: (+) Da jeg skulle feire jul med min venninne, viste hun sitt sanne ansikt

Nyttårsforsetter 

Artisten har planer om å ta flere nye grep i 2026. Blant annet skal hun trappe ned på spillejobber, og fylle fritiden med å reise, lese bøker, besøke venner og trene.

– Det trenger ikke å være like heftig som før. Man har godt av å hente seg inn mellom øktene. Som Øystein Sunde nylig sa til meg: «Du vet det, Kari – vi er ikke 70 år lenger». For det er faktisk en forskjell på tiårene. Er du 75 år og oppover, kan du begynne å ta litt hensyn, erkjenner banjospilleren.

Kari vil heller ha færre jobber, enn å risikere å måtte avlyse på grunn av helsen. I løpet av sin 60 år lange karriere har hun avlyst kun én gang, da hun mistet stemmen. Det var på slutten av 70-tallet, og hun husker godt at det var den 8. mars.

– Da hadde Jan Eggum nettopp startet karrieren, og han tok over den jobben for meg. Det syntes jeg var litt morsomt, siden det var på den internasjonale kvinnedagen, sier artisten.

Trives alene

Kari, som har revmatisme, er nødt til å følge et rigid treningsopplegg for å holde smertene i sjakk.

– Og nå har jeg det mye bedre enn på lenge. For ett år siden hadde jeg store smerter, men de har heldigvis avtatt betraktelig.

– Er du åpen for å møte kjærligheten da?

– Nei, det orker jeg ikke. Og ikke er jeg på jakt heller. Jeg har levd alene i så mange år nå, og jeg synes det er veldig behagelig, understreker Kari – som har vært singel siden skilsmissen med Lillebjørn Nilsen i 1978.

– Jeg har ikke lyst på en gammel mann å ta vare på, som blir syk. For det blir jo fort gubbene. Jeg har mer enn nok med meg «sjæl»!