Da jeg skulle feire jul med min venninne, viste hun sitt sanne ansikt

Da min nabo og gode venninne Lajla foreslo at vi skulle droppe julen hjemme til fordel for en felles familieskitur i Alpene, var min første reaksjon å avslå.

Jeg syntes det var altfor dyrt, men Lajla klarte likevel å overtale meg til å snakke med mannen min om ideen, og til min overraskelse var Bjørn positivt innstilt.

– Men har vi råd til det? spurte jeg.

Bjørn trakk på skuldrene. - Ja, men bare hvis vi blir enige om at skituren er én samlet julegave til oss alle fem, og at det er den eneste vi får.

– Det tror jeg ikke barna går med på, mente jeg, men jeg tok feil. Anna, Stine og Mikkel ble elleville da vi samme kveld nevnte muligheten for å dra til Østerrike i julen - også selv om de da ikke fikk andre gaver enn reisen.

Da jeg ringte til Lajla, la jeg ærlig kortene på bordet. Jeg visste jo at Lajla og mannen hennes, Henrik, begge hadde godt betalte jobber og ikke trengte å bekymre seg om økonomien, slik vi måtte.

– Vi har ikke råd til også å kjøpe gaver til barna når vi skal betale for skiferien, sa jeg. – Så jeg vil høre hvordan vi takler julaften?

– Åh, gavene dropper vi bare i år, så kan vi i stedet konsentrere oss om å kose oss sammen, sa Lajla.

Jeg var lettet, for tanken på at Lajla og hennes familie skulle sitte og pakke opp gaver mens våre barn ikke fikk noe, var for trist. Vi ble dog enige om at vi ville gi barna én liten ting hver.

Jeg fikk sjokk

Jeg var spent på ferien, men heldigvis gikk det bra. Barna koste seg sammen, og vi hadde noen flotte dager i bakkene før den 24. desember opprant. Det var under forberedelsen til middagen at Lajla fortalte meg at hun til tross for vår avtale likevel hadde tatt med julegaver.

Jeg skulle til å si noe, men ble avbrutt av min yngste sønn, Mikkel, som kom inn på kjøkkenet. Vi fikk derfor ikke snakket ferdig. Da Lajla etter middagen tømte store poser med gaver foran det lille plasttreet hun hadde medbrakt, fikk jeg et sjokk. Mine tre flate pakker forsvant fullstendig ved siden av hennes gaveberg.

– Wow, utbrøt Mikkel overrasket og så på meg med store øyne. – Er de til oss?

– Ja. Jeg har selvfølgelig også kjøpt litt til dere, sa Lajla raskt.

Mens jeg satt og fikk den svarteste samvittighet, begynte Lajla begeistret å dele ut den ene dyre gaven etter den andre. Bjørn og jeg fikk også én hver. En spennende bok og en fin kosmetikkveske. I tillegg var det et dataspill til Mikkel, et halskjede til Anna og et sminkesett til Stine.

– Lajla, det er altfor mye, protesterte jeg, men ble avbrutt av hennes barn, som brøt ut i jubel. De hadde nettopp fått oppfylt sitt høyeste ønske. En iPhone hver. Til og med den nyeste modellen.

Det var med en flat følelse at jeg til slutt rakte mine barn deres myke pakker. En t-skjorte, som de med dårlig skjult skuffelse takket for, før oppmerksomheten ble vendt mot vennenes nye og langt mer spennende telefoner.

Lajla merket tilsynelatende ikke mitt ubehag ved situasjonen. Hun hadde travelt med å fortelle om hvor mye penger hun hadde brukt på barnas ønskelister i år.

En mistanke

Først senere på soverommet fikk jeg luftet min frustrasjon. Bjørn trakk på skuldrene og oppfordret meg til å legge lokk på min vrede. Vi skulle jo fortsatt tilbringe tre dager mer sammen. Det hadde han rett i, men jeg lå likevel våken mesteparten av natten. 

Jeg var så skuffet over måten Lajla hadde brakt oss i forlegenhet på med sin tankeløse handling. Vi hadde jo ikke råd til å gjøre gjengjeld når det gjaldt de dyre gavene vi hadde fått av dem. Og hvorfor kunne hun ikke vente med å gi barna sine mobiltelefonene til etter skiferien?

Jeg fikk etter hvert en ekkel mistanke om at Lajla nøt å hevde seg. Når jeg tenkte etter, kunne jeg huske andre episoder hvor hun stolt hadde vist frem deres nye dyre bil, eller hvor hun i detalj hadde fortalt om den luksusreisen de hadde vært på. Det hadde ikke gjort meg noe, men denne gangen følte jeg meg truffet. 

Det hadde ikke vært så hyggelig å se misunnelsen i barnas triste ansikter på selve julaften.

Jeg var i dårlig humør da jeg neste morgen sto på kjøkkenet og laget frokost. Lajla gjorde ingenting for å dempe irritasjonen min da hun dukket opp. Tvert imot. Hun snakket i vei om hvor skjønn julaften hadde vært.

– Helt ærlig, Lajla, brast det ut av meg. – Hvorfor overholdt du ikke avtalen vår?

Hun trakk på skuldrene.

– Åh, jeg synes det ble for trist hvis barna mine ikke fikk oppfylt sine juleønsker. Henrik har også nettopp fått en stor bonus utbetalt i firmaet, så det var jo råd til det.

Hun ble målløs

Jeg trakk pusten dypt og så rolig jeg kunne, fortalte jeg hvordan jeg hadde opplevd kvelden, men Lajla avfeide meg med at jeg var nærtagende og misunnelig, og jeg tror at vår samtale ville ha endt i en voldsom krangel hvis ikke Lajlas 15-årige datter, Louise, hadde dukket opp. Hun hadde åpenbart overhørt en del av vår samtale.

– Mor, hvorfor kan du aldri overholde de avtalene du inngår? sa hun sint.

– Malthe og jeg ble da glade for telefonene våre, men hvorfor ventet du ikke bare med å gi dem til oss til vi kom hjem? Det var så pinlig!

Lajla ble målløs over datterens ord, og jeg pustet lettet ut. Det var altså ikke bare jeg som hadde opplevd den anstrengte stemningen i går kveld.

– Men jeg ville jo bare …

Louise ristet på hodet.

– Ja. Du ville bare skryte, mor, og overgå alle andre som vanlig, sa hun og hørtes mye mer voksen ut enn sine bare 15 år.

Det fulgte en lang taushet etter at Louise hadde gått ut av kjøkkenet. Lajla sa ingenting, og det valgte jeg heller ikke å gjøre. Det endte med at vi ikke snakket mer om den julaften, men jeg kunne merke på Lajla at hun hadde fått noe å tenke over.

Det samme hadde jeg. Nå vet jeg nemlig at jeg må ta alle avtaler med Lajla med en klype salt. 

Hun kan være en festlig og veldig søt jente, men jeg kommer aldri til å feire jul eller dra på ferie med henne igjen.

Denne beretningen er basert på en virkelig historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Det er ikke snakk om et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

Denne artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.