«Er ikke du litt mye nå, Anja?»

Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger. 

Navy Race, Horten, 2025: Vi gjennomførte! Gro, vår gode venn, Anita, og jeg. Samla svømte vi i mål etter en rundt åtte kilometer lang løype der vi krabba i gjørme under biler, kasta oss ut i en container med isvann og ålet oss under et fiskegarn i sanda.

Og vi klarte det. Sammen. Stolte sto vi i vår lille sirkel og prata om mestringene underveis da en annen, litt ivrig deltager plutselig fikk lyst til å avbryte oss. Hun pirka Gro på skuldra og utbrøt: 

– Jeg så deg i løpet. Skada du deg? Du halter?

Gro kikka forvirra på henne. 

– Nei? Jeg har det helt fint. Takk for at du bryr deg. Ingen skader her.

Gro, Anita og jeg begynte sakte å gå mot nærmeste kaffemulighet. Men vår nye «venn» var åpenbart ikke helt ferdig med Gro, og fortsatte:

– Men går du sånn her til vanlig?

Med et muligens påtvungent smil snudde Gro seg mot denne nysgjerrige kvinnen, som også i mellomtida hadde rukket å si at hun var skikkelig stolt av å ha gruset en tidligere OL-vinner i Navy Race.

Det hadde hun nemlig sjekka på resultatlista.

– Gratulerer, sa Gro.

– Og ja, jeg går sånn her til vanlig. Hver dag faktisk. For jeg har hofteleddsslitasje, i begge hoftene, men det går bra, jeg har bare ikke så god bevegelighet. 

Det ble jo litt kleint, så vår venn ville forsøke seg på en opprydning:

– Men … men, er det ikke krevende?

Kvinnen stirret på Gros hofteparti og så fortsatt like forundra ut. 

– Du går altså sånn til vanlig? 

– Ja, sa Gro, og fortsatte.

– Det går egentlig fint. Det som er mest krevende, er egentlig folk som må kommentere det hele tida … 

Andres blikk

Jeg vet det kosta. Gro er grunnleggende opptatt av at alle skal ha det bra, og vår «nye venn» fikk muligens en litt krevende ettermiddag. Men da vi prata om det etterpå, var vi også nysgjerrige på hvor mye vi er villige til å stå i for å bevise vår godhet? 

Gro møter opp. Og det er ikke til å komme unna at mange i en idrettssammenheng vet hvem hun er. Gro, tidligere OL-vinner. Gro, vinneren av «Mesternes mester». Gro som er vant til å få så mange komplimenter for å se sterk ut. (For det pleier Norge å applaudere. Eller kritisere. Alt ettersom hvordan den som sier noe, har det på innsida.)

Og jeg beundrer Gro som takker ja til Navy Race fordi hun liker en utfordring. Og selv om hun fortsatt trener godt, så vet vi at hun på grunn av hoftene vil møte helt andre utfordringer underveis, enn det Anita og jeg vil gjøre. Og vi vet at mange har en personlig konkurranse med henne – som Gro selv ikke vet at hun er med på.

Men dette gjelder ikke bare Gro. Dette gjelder oss alle. Følelsen av å ha andres blikk på oss. Noen ganger stemmer det, andre ganger bryr ikke folk seg i det hele tatt. Men likevel påvirker disse imaginære blikkene og meningene oss ganske mye, gjør de ikke?

Et par uker senere var Gro og jeg i Bølgen Kulturhus og så Janne Formoes forestilling, «Janneloven». Hun dansa ut på scenen med den største selvtillit. Hun tok publikum med storm, med et tema som burde vært pensum: Jantelovens rolle i våre liv. 

Og jeg fikk selv passet påskrevet litt i starten der: «Tidligere toppidrettsutøvere, som nå skal ta plass som coacher, og som skamløst lirer ut av seg hvordan være mentalt sterk.» Og her pirka hun borti et spørsmål som har vært som et av og på-forhold i mitt liv i flere år: «Er ikke du litt mye nå, Anja?»

Jeg vil ikke avsløre hele forestillinga, men jeg vil hylle den. Janne tar opp et brennaktuelt tema, som ligger som et usynlig slør over samfunnet vårt: Ønsket om å lykkes, som krangler med frykten for å bli dømt. Eller bli ledd av. 

Les også: Jannecke Weeden: – Jeg føler meg ekskludert, avdanka og motbydelig

Blås i at andre ler!

Jeg drømmer om et samfunn hvor vi utvikler den kvaliteten det er å gjøre det du vil, selv når andre ler! Og aller helst selvsagt: ha respekt for dem som våger å følge sin egen vei såpass mye at latteren til slutt blir et ikke-tema. Litt som kvinners stemmerett. En gang lo folk av ideen om at kvinner skulle stemme. I dag er det en selvfølge. Men mange måtte våge å kjempe for det. 

Bhagavad Gita, en av de mest leste og respekterte, hellige skriftene i hinduismen, sier dette flere ganger: «Det er bedre å følge din egen vei uperfekt, enn å følge en annens vei helt perfekt.»

Selv når en annens vei er dine venners forventninger om at du skal drikke på fest, mens du egentlig ikke vil.

Selv når en annens vei er dine foreldres forventninger om at du må begynne å studere umiddelbart, og ikke «kaste bort» år, mens du aller helst vil oppleve verden, og kanskje for en gangs skyld i livet ikke måtte være så opptatt av skole.

Selv når barna dine forventer at du som mamma skal være på alle treninger og se hvor flinke de er, mens du egentlig har behov for en liten time alene, eller kanskje trene selv. 

Les også: (+) Jeg er så skuffet over min venninnes reaksjon da jeg ble syk

Kortvarig lettelse

For sannheten er at ja, vi kan bruke hele livet på å skylde på andre for at vårt eget liv er begrenset: 

«Det er ikke så rart jeg vil gjøre meg liten som formidler av det jeg syntes er det viktigste i verden, for andre dømmer meg jo.»

«Det er ikke så rart at jeg takker nei til Navy Race. Folk som er vant til å se meg som en toppidrettsutøver, kommer til å le av meg.»

Det er så mange ganger vi kan skylde på andre for å holde oss selv nede. Eller du kan gi f … fordi det gir deg mer glede å gjennomføre. Problemet er at ofte tenker vi mer på kortvarig lettelse, enn vår indre, langvarige forpliktelse til oss selv.

«Er jeg en som er villig til å la frykten for hva andre vil mene om meg, stoppe meg fra øyeblikk i livet som kan gi glede?»

«Er jeg villig til å forhandle med janteloven, selv i de øyeblikkene det vil føles som et selvbedrag å ikke gjennomføre?»

Les også: Jeg så blikket til Gro. Hun strålte. Heldigvis har jeg lært meg å svare ærlig

Bruk «stemmeretten»!

Hvor ofte outsourcer du dine valg til andres meninger? Kan vi starte med å lytte til vår egen stemme først? Du har stemmerett hvis du er over 18. Det er allerede vedtatt. Og det er din stemme som skal brukes. 

For på et tidspunkt kommer vi til et punkt hvor vår egen sannhet møter vårt eget selvbedrag. Og der vi ikke lenger kan overse det. Der vi blir så lei av å lytte til andres stemmer, andres meninger, at vi får lyst til å skrike høyt.

Men er egentlig behovet for å skrike høyt, det største behovet? Eller er det største behovet å bli sett? Av den viktigste av dem alle: deg selv.