Kjære yngre medsøster som tror det er NÅ alt skulle være på stell.  Jeg har en gladmelding til deg!

Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.

Går du rundt og tenker at herfra og ut vil det bare gå nedover? Vel, da er du, slik som de aller fleste unge, rett og slett blitt lurt! For vet du hva? Livet blir faktisk bare bedre etterhvert som du blir eldre. Det er helt sant, det er ikke en subjektiv ting å si, ALL forskning viser at livskvaliteten øker etter 50 år.

Det er bare å glede seg. Seriøst!

Kult opplegg på lur

Det er nok mange i 30- eller 40-årene som tenker: «Livet kan jo ikke bli bedre når du passerer 50, for da er du jo GAMMEL, og det er det jo ingen som vil bli?» Men jaggu har kroppen et kult opplegg på lur som du kanskje ikke vet om.

Joda, man ser eldre ut, det er jo uunngåelig, og for mange er det en tøff prosess å akseptere. Og ja, tallet du er blitt (jeg er 52, som jeg syntes var urgammelt da jeg var i 30-årene), er kanskje noe som er rart å forholde seg til, men inni? Så er det som før.

Du er fremdeles DEG. Men med mer erfaring. Med mer trygghet i deg selv. Og når det gjelder overgangsalderen – som unge kvinner ser på som helt grusomt og noe de færreste vil vite noe om (i håp om å slippe unna?) – så vit at det kommer faktisk noen gaver med på kjøpet når kroppen stenger ned baby-sjappa og fruktbarhetstiden er over.

Les også: Idas date fortsatte å avlyse - sjokket var stort da hun oppdaget hvorfor

Det ekstra omsorgsgiret

Overgangsalder er rett og slett nedgang i østrogen, som er et hormon vi nærmest bader i når vi kommer i tenårene og blir fruktbare. Da er det mensen hver måned og egg som er klare for å bli befruktet. Kroppen er jo i årevis klar for å bli smelt på tjukka!

Og for at et eventuelt barn skal bli passet godt på, ja, for at menneskeheten overlever, så trenger vi østrogen. For det er en slags «garanti» på at du orker morsrollen, som krever så enormt mye av oss.

Østrogen gir oss på et vis et ekstra gir når det kommer til omsorg. Vi blir mer flokk-orientert. Vi klarer å tåle for eksempel et barn med kolikk i månedsvis, vi kan bli på grensen til selvutslettende for å holde familien samlet, vi stiller opp for våre nærmeste og blir verdensmestere i å være greie, snille, forståelsesfulle og alle andre egenskaper som verdsettes høyt som mor i vårt samfunn.

Denne opplæringen begynner tidlig. Vi lærer jo allerede som barn at jenter skal være snille og greie, og gjett om de fleste leverer til gull når de selv blir mor og det å «ofre» seg for barna eller familien, virker helt naturlig. Selv om prisen egentlig er altfor høy.

Les også: – De fleste nordmenn har aldri tenkt at praksisen kan være rar for oss utlendinger

«Se på meg!»

Etter 20 år som terapeut, vil jeg si at det vanligste jeg hører fra slitne småbarnsmødre, er: «Jeg føler at jeg har mistet meg selv.» De sier: «Det er som om mine behov aldri teller.».

Og jeg vet så inderlig vel hva de snakker om, jeg har vært der selv. Med begge beina plantet i en blanding av konfliktskyhet og det å ta alt for mye ansvar for andre. Det var først da jeg ble 40 og gikk ut av et dårlig forhold med barnas far at jeg begynte å ta meg selv mer på alvor. Og det gjelder SÅ mange!

Å ofre seg, å stille opp i ett og alt og gi, gi, gi, gi, det er egentlig helt vilt at dette bare fortsetter i generasjon etter generasjon. For vi vet jo med hodet at det overhodet ikke er optimalt. Vi vet at vi burde høre mer på oss selv, ta bedre vare på egne grenser og behov og delegere ansvar, be om hjelp, ikke sette så høye krav til oss selv.

Likevel kaver så mange fordi det er så langt mellom teori og praksis. Dessverre. Fordi opplæringen om hvordan du skal være, slik som du lærte i barndommen, sitter hardt i: Hvis du lærte at du er mer verdifull når du er flink, eller når du presterer, ja så blir det så stor del av den du er. «Se på meg, jeg gjør det riktige! Elsker du meg nå?»

Du føler at verdien din ligger i hva du gjør, og ikke hvem du er. Og da er det ikke lett å snu dette selvdestruktive mønsteret, selv om det selvsagt er mulig med for eksempel en god terapeut og en innsats over tid.

Fokuset snur 180 grader

Blir du sliten av tanken? Kjennes det uoverkommelig ut? Vel, kjære medsøster, det blir bedre! Kroppen din hjelper deg, faktisk! Fordi østrogenproduksjonen avtar. Og vet du hvem som kommer i sentrum da? Jo, deg selv.

Da har du ikke lenger en kropp som hele tiden forteller deg at du skal ta vare på alle andre. I stedet sier kroppen: «Nå er det din tur. Nå kan du få nyte livet, etter alle disse årene med å sette andre foran deg selv.» Så kos deg, jenta mi, det er dét Moder Jord legger opp til. 

Og det er derfor livet blir bedre etter hvert. Fordi du lever mer DITT liv. Du bryr deg ikke like mye om hva andre mener om deg (som er magisk!), du tør å ta mer plass og våger å si mer ifra hvis noe ikke er greit.

Fordi du gidder ikke lenger å finne deg i alt mulig. Det er en grunn til at «Karen» er blitt et begrep. Det er kvinner som ikke gidder å please alle lenger. Som sier ifra. Og javel, så synes noen hun er vanskelig eller kravstor. Men hva sier hun? «Se om jeg bryr meg! Ha!»

Les også: Tar oppgjør med helikopterforeldre

Gled deg til gode dager!

Så, kjære alle som gruer seg til å bli eldre: Det er bortkastet energi. Da er det mye lurere å glede seg, slik vi gjør i vintermånedene. Vi holder ut og vet at våren ligger der fremme, med sine gradvis varmere dager og lettere stemning.

Å bli eldre er som en kul sommerferie du har bestilt for lenge siden, som  fremdeles er et godt stykke unna. Det er deilig å glede seg til gode dager, så hvorfor ikke gjøre det fremfor å tro på noe som ikke stemmer?

Er det vanskelig å tro på? Vel, spør hvem som helst over 45-50 år om de har det bedre med seg selv nå enn da de var yngre. Jeg tviler ikke på svaret du får da: De aller fleste kjenner at livet blir bedre fordi de har et bedre forhold til seg selv.

Er ikke det fint å vite?