Flemming nevnte for legen at kona var blitt annerledes. Diagnosen var et sjokk

Den 19. mars 2026 kunne den tidligere foretningsmannen Flemming Østergaard feire diamantbryllup med sin elskede Inge. 

Sykehjemmet Rude Skov hadde pyntet med flagg helt ute fra porten, og på døren inn til konas rom hang et laminert gratulasjonskort fra personalet. To tregardister – også med flagg – sto vakt og ønsket velkommen.

– Det var rett og slett så rørende hvor mye de på sykehjemmet hadde gjort for at det kunne bli en festlig dag for Inge, sønnen vår Nikolaj og meg, uten at det ble for overveldende. Jeg hadde kjøpt bløtkaker og litt forskjellig til både personalet og oss, og så strømmet det ellers inn med blomster og kort fra venner og kjente. Det ble en svært minnerik dag, som Inge ikke fikk med seg så mye av.

Sommeren 2021 fikk Inge diagnosen Alzheimers sykdom. Det er den vanligste typen demenssykdom, og i fire år tok Flemming seg av kona si i deres felles hjem i Skodsborg.

I november 2025 måtte han imidlertid ta noen av de tyngste valgene i sitt liv, da han var nødt til å følge Inge ut døren for siste gang, fordi hun fra da av skulle bo på sykehjem. 

Det var ikke lenger verken mulig eller forsvarlig for ham å ha Inge boende hjemme.

Flemming, som offentlig særlig er kjent under navnet «Don Ø» fra tiden sin i FC København og Parken Sport & Entertainment, har siden oktober 2024, og etter mange vanskelige overveielser, delt tankene sine på Facebook om hvordan det er å være pårørende til et menneske med demens.

Med alt det innebærer av følelsesmessige og praktiske utfordringer, inkludert problemene i helsevesenet, som etter hans mening ikke alltid fungerer etter hensikten. 

Nå er han aktuell med boken «Det skal fandme være en god dag», og han har invitert hjem til sin nye leilighet bare et steinkast fra huset der han og Inge bodde i 29 år, for å fortelle om den livslange kjærligheten som har båret ham gjennom de fem siste svært vanskelige årene og fram til nå.

Gift for en bolig

Det hele begynte på Skovshoved skole. Flemming var 14–15 år da han for alvor fikk øye på Inge under den daglige morgensangen. 

De bodde i nærheten av hverandre, så han visste godt hvem hun var, men han visste også at hun ikke var så lett å komme innpå. Det holdt ham likevel ikke tilbake.

– Inge var en populær jente, men det var alminnelig kjent at hun ikke hadde noen interesse for guttene. Vi hadde begge en morgenjobb før skoletid, der vi tjente penger på å kjøre ut brød og melk fra to forskjellige bakerier, og på et tidspunkt begynte vi å møtes på rutene våre. 

– Vi drakk melk, spiste et stykke wienerbrød, pratet litt, og så syklet vi videre i hver vår retning. Jeg var sammen med en annen jente, men det slo jeg opp med. Inge og jeg holdt hverandre i hånden for første gang i Tivolis Koncertsal i september 1957, og siden den gang har vi faktisk vært sammen. 

– Vi giftet oss ni år senere. Siden har vi spøkt litt med at vi faen ikke giftet oss av kjærlighet, men fordi ekteskap var en nødvendighet for å få fingrene i en av de 80 nye ungdomsboligene som på det tidspunktet ble bygget i Gentofte kommune.

Mange av de andre unge som giftet seg av samme grunn, ble raskt skilt, forteller Flemming, men slik gikk det ikke for ham og Inge. For det var ekte kjærlighet til stede. Og masse tålmodighet. Særlig fra Inges side.

– Jeg var fullstendig idrettsgal allerede den gangen og spilte både fotball, tennis og badminton. Jeg trente hele tiden og var veldig mye borte, og når jeg ser tilbake på det i dag, kan jeg se at jeg alltid har kunnet tatt meg friheter som vennene mine ikke kunne. 

– Inge spurte aldri hva jeg skulle, eller når jeg kom hjem, hun sa bare «god fornøyelse» da jeg gikk ut døren, og slik har det vært gjennom hele livet vårt. 

– I mange år hadde jeg 140–150 reisedager i året, mens Inge tok seg av familien, vennene og huset hjemme. Hun klaget aldri. På et tidspunkt tenkte jeg faktisk at hun fortjente en annen enn meg, fordi jeg var så forbannet egoistisk. Jeg gjorde akkurat det som passet meg, og i forbindelse med diamantbryllupet vårt sa barna våre, med et glimt i øyet, at vi bare hadde vært gift i 30 år, fordi jeg hadde vært borte halve tiden. 

– Inge hadde alltid muligheten til å bli med på reisene mine, hvis hun hadde lyst, men det hadde hun ikke. Hun ville heller være hjemme.

– Hvordan vil du beskrive kjærligheten din til Inge?

– Jeg synes det er et utrolig vanskelig spørsmål. Jeg kan ikke gi deg en eller annen platt romantisk forklaring på at det er fordi hun har gjort ditt eller datt. Det har bare alltid vært …

Han blir beveget. Tar en stor slurk av colaen sin og ser et øyeblikk ut av vinduet.

– Det har bare alltid vært helt naturlig.

Inge og Gud

Inge hadde opprinnelig tatt en bankutdanning i Hellerup Bank, og tanken var at hun også skulle jobbe. Det ble det imidlertid satt en stopper for da parets eldste sønn, Peter, begynte i barnehage og ble syk. 

Inge tok permisjon og kom aldri tilbake til arbeidsmarkedet. Senere tok hun en psykologiutdanning, og den brukte hun, til Flemmings store fortvilelse, også på ham.

– Jeg ble analysert som bare faen, det lo vi mye av. Så Inge satt ikke bare hjemme med barna, hun holdt på med mange ting. Hun møtte også madammene hver sjette uke.

– Hvem – venninnene?

– Psykologijentene. Jeg sørget alltid for ikke å være hjemme når de kom, for jeg orket ikke å høre på dem. Men Inge nøt det. Og uten at det skal høres altfor romantisk ut, så har Inge alltid vært den mest populære i omgangskretsen. 

– Jeg har aldri hørt henne snakke stygt om andre, og hvis andre mennesker gjorde det, så var hun der med en gang. Hun ville ikke ha noe av det. Jeg har alltid sagt at hvis det finnes en gud, så har han stor konkurranse fra Inge, for hun har alltid vært mer hellig enn paven i Roma.

Han ler høyt.

– Har hun også holdt deg på sporet?

– Hvis jeg fløy for høyt, så fikk hun meg raskt ned igjen.

– Så var hun sjefen her hjemme?

– Ingen tvil om det. Vi har selvfølgelig kranglet og vært uenige som alle andre par, men vi har aldri vært der at den ene pakket kofferten.

– Men hvis det hadde skjedd, er det ingen tvil om hvem våre to barn ville ha holdt med. Inge har alltid vært midtpunktet både for barna våre og barnebarna våre. Hun har også alltid vært der for meg når det har vært vanskelig. Da jeg i 1986 ble påkjørt og satt i rullestol i et år, tok hun seg av meg døgnet rundt. Og da jeg var gjennom en stinkende hard rettssak, støttet hun meg også hele veien. 

– Derfor var jeg heller ikke et sekund i tvil om at jeg skulle være der for Inge da hun ble syk.

Hukommelsesklinikken

Sommeren 2020 begynte Flemming å legge merke til de første små tegnene på at det var noe med Inge. Hun glemte bilnøkkelen, hun klarte ikke å finne kredittkortet sitt, og fjernkontrollen var på en eller annen måte også borte hele tiden.

– Inge forsto ikke selv hva som skjedde, men i begynnelsen slo jeg det bort med at jeg heller ikke lenger kunne huske navn og den slags, og at det var naturlig i vår alder. 

– Jeg ble likevel mer og mer urolig, og da jeg var hos vår hyggelige lege av en annen grunn, nevnte jeg for henne at jeg syntes Inge hadde blitt annerledes. Det hadde hun også lagt merke til, og hun henviste oss til Hukommelsesklinikken.

Etter en lengre utredning og flere besøk på Hukommelsesklinikken fikk Inge året etter diagnosen Alzheimer. En sykdom som utvikler seg over tid fra glemsomhet og vansker med velkjente oppgaver til at den som er rammet, typisk blir fullstendig avhengig av hjelp fra andre.

Det visste verken Flemming eller Inge da de fikk beskjeden. 

– Hvordan var det å få diagnosen?

– Det var et sjokk, men vi reagerte på den måten at vi tenkte at dette skal vi nok komme oss gjennom. Vi fikk en bunke brosjyrer i hånden, som på en svært pedagogisk måte beskrev konsekvensene av demens, men vi hadde overhodet ikke fantasien til å forestille oss hvordan det ville utvikle seg. Jeg visste ingenting om demens da Inge fikk diagnosen, men jeg visste at jeg selv ville ta vare på henne hele veien. 

– Vi fikk besøk av en demensveileder, som spurte hva vi hadde behov for av hjelp, og ganske raskt måtte jeg be om hjelp til å få Inge i klærne om morgenen. Det tok meg over en time hver dag, fordi hun strittet imot på alle mulige måter. Det samme om kvelden. Alt det andre ordnet jeg selv, og det hører med til historien at jeg på det tidspunktet aldri noensinne hadde handlet inn, laget mat eller tatt klesvasken. 

– Det lærte jeg meg.

– Hvordan var det å gå fra å være et likeverdig par til at du skulle være en form for sykepleier og hjelper for Inge?

– Det var ikke noe problem for oss i det hele tatt. Jeg skiftet bleie, jeg sørget for å stelle henne, jeg hadde ingen problemer med det, og det hadde heller ikke hun.

– Det kan jo være et vanskelig skifte?

– Ja, jeg kjenner flere som ikke har klart det. Og det er ikke fordi jeg vil fremstå som en helt eller et overmenneske, men for meg falt det helt naturlig. Det verste var den manglende søvnen, som i perioder holdt på å slå meg helt ut. 

– Når Inge hadde vært oppe om natten fordi hun skulle dusje eller få skiftet bleie, sovnet hun raskt igjen, men det gjorde ikke jeg. Jeg lå og grublet. Legen og sønnene mine ble etter hvert bekymret for om jeg kom til å holde ut, men jeg fortsatte å si: «Det blir over mitt lik at Inge kommer på sykehjem».

Mangelen på søvn

Men Inge kom på sykehjem. I november i fjor måtte Flemming innse at Inge var blitt så dårlig at han ikke lenger kunne forsvare å ha henne hjemme. 

Det var behov for profesjonell hjelp, blant annet til de seks bleieskiftene hver natt, som gjorde at Flemming ikke fikk sove og etter hvert var så hamrende trøtt at han sovnet bare han satte seg ned. 

– Jeg vil ikke kalle det en lettelse at Inge kom på sykehjem, men jeg må innrømme at legen og sønnene mine hadde rett i at Inge ville bli tatt bedre vare på på sykehjemmet enn jeg kunne ta vare på henne hjemme til slutt.

– Hvordan var det å følge Inge ut døren fra deres felles hjem for siste gang?

– Det er en av de dagene jeg aldri noensinne glemmer. Og det er også en av grunnene til at jeg har flyttet fra huset vårt. Det er vanskelig at den som har ligget ved siden av deg i 60 år, plutselig ikke er der lenger.

– Hvordan har du klart alt det vanskelige dere har vært gjennom de siste årene?

– Hvis jeg skal rose meg selv litt, så har jeg alltid vært god til å si, ok, slik er situasjonen, og det vil jeg få det best mulige ut av. Gjennom livet har jeg også hver morgen sett meg i speilet og sagt: «Det skal faen meg bli en god dag». 

– Det sa jeg også i morges. Det er ikke alltid det blir en god dag, men jeg kjemper for at det skal bli det. Når ting har gått feil vei, har jeg tenkt, skjedd er skjedd, det kan jeg ikke gjøre om på, men jeg kan bruke erfaringen. Og så lærte faren min meg i ung alder at man skal være et FÆ.

– Et FÆ?

– Ja. Flittig og ærlig. Hvis man er flittig, kan man klare seg i alle situasjoner, og hvis man er ærlig, kan man alltid huske hva man har sagt. Det har jeg forsøkt å leve etter. 

Den tunge hjemturen

– Har du fått hjelp utenfra underveis i forløpet med Inges sykdom?

– Fastlegen min har vært en uvurderlig hjelp, og selvfølgelig snakker jeg med sønnene mine. Men jeg har ikke gått til psykolog, og jeg sitter heller ikke og vrir og vender på det med vennene mine. Jeg håndterer det selv.

– Når du er skikkelig lei deg, hva gjør du da?

– Jeg gråter. Og sier: Ta deg sammen! Og så går jeg videre. Men jeg gråter. Jeg besøker Inge på sykehjemmet hver dag, og det vanskeligste er når jeg kjører hjem derfra.

Han blir svært berørt igjen og tar en pause.

– Hvorfor gjør det deg spesielt lei deg?

– Fordi jeg ser henne for meg. Helt til Inge ble syk, så hun alltid 10–15 år yngre ut enn hun var. Jeg husker en gang vi skulle sjekke inn på et hotell, og de så på Inge og spurte meg: «Skal datteren din bo på samme rom?» 

– Det syntes Inge var fantastisk morsomt. Men når jeg så ser henne sitte der på sykehjemmet i dag … Selvfølgelig kan man godt se at det er henne, men det er rett og slett ikke verdig, slik hun ser ut og har det i dag. 

– Det er et fantastisk godt pleiehjem, det er ikke det, men hverdagen hennes er slik: Hun våkner om morgenen, får dyttet i seg litt mat. Sover. Våkner, får dyttet i seg litt mat. Sover. Blir lagt i seng for natten. Sover. Og så forfra i morgen. 

– Hun kan ingenting. Hun har ikke noe språk. Det er hardt å være vitne til.

– Kjenner hun deg fortsatt igjen?

– Ja, det gjør hun.

– Hvordan vet du det?

– Det kan jeg se på øynene. Og jeg kan også noen ganger se hva hun tenker. Jeg kan se at hun ønsker å få lov til å dø. Da hun fortsatt kunne snakke, tryglet og ba hun om å bli hjulpet bort herfra.

– Hvordan er det å vite at hun ønsker å dø?

– Det er jo tungt, men jeg forstår henne. Og konsekvensen har vært at vi har laget en fremtidsfullmakt for meg. Det fikk vi ikke laget for Inge, men det bør man virkelig få gjort mens man fortsatt kan. 

– I min fremtidsfullmakt står det høyt og tydelig at hvis jeg blir rammet av tilsvarende sykdom, så skal sønnene mine sørge for at jeg kommer til Sveits, så jeg kan få hjelp til å ta farvel der nede.

Flid på Facebook

Boken, som Flemming er aktuell med, har blitt til på oppfordring fra forlaget, som begynte å følge med da han etter moden overveielse fra oktober 2024 begynte å skrive svært rørende, men også systemkritiske innlegg om hvordan det er å leve med en demenssykdom i Danmark. 

Både for den som er rammet, og for de pårørende. Det er mye som kan gjøres bedre, mener Flemming, og det forteller han inngående om i boken, men samtidig er det også viktig for ham å understreke at de enkelte medarbeiderne rundt omkring i systemet gjør en kjempeinnsats med de ressursene som er tilgjengelige.

– Hvorfor har du valgt å være så åpen om situasjonen deres på Facebook?

– I begynnelsen syntes jeg ikke at det angikk andre. Men da jeg snakket med den ene sønnen min, som bor i USA, om hvordan åpenheten om blant annet Bruce Willis’ demenssykdom har skapt reaksjoner og debatt i det amerikanske samfunnet, bestemte jeg meg for – etter avtale med Inge og sønnene mine – å gå ut med det. 

– Jeg tenkte at hvis jeg kunne gjøre en forskjell for andre i samme situasjon, så ville det gi mening. Men det var en veldig vanskelig beslutning, for hvor går grensen for om man utleverer sin hustru? 

– Det har jeg tenkt mye på. Og jeg har aldri noensinne gjort meg så mye umak som jeg har gjort med det jeg har skrevet på Facebook. Det har nådd veldig langt ut, og jeg får tusenvis av tilbakemeldinger både på nett, i min fysiske postkasse og når jeg møter folk rundt omkring. 

– Dessverre rekker jeg ikke å svare på alt.

– Gjennom innleggene dine har du vist en annen side av deg selv - en mykere side - enn du ellers har vært kjent for i offentligheten?

– De som kjenner meg, vet at jeg kan holde foredrag for tusen mennesker uten at det rører meg, men jeg kan ikke holde en tale for familien uten hele tiden å måtte ta en pause og en slurk av glasset mens jeg sier unnskyld, bare et øyeblikk. Så jeg er faktisk litt av en sippeguri.

– I forbindelse med diamantbryllupet deres skrev du på Facebook at du har vært et heldig menneske som har fått lov til å elske Inge et helt liv. Kan du sette flere ord på den takknemligheten?

– Ikke uten å gjenta meg selv. Altså, hør her, jeg har vunnet i lotteriet med Inge, og hvis jeg hadde giftet meg med en annen, hadde jeg helt sikkert blitt skilt for lenge siden. 

– Jeg har alltid sagt at hvis jeg ble spurt om jeg ville gifte meg med Inge igjen, ville jeg når som helst og uten å nøle sagt ja. Når Inge fikk det samme spørsmålet, svarte hun alltid at det var hun sgu ikke helt sikker på at hun ville, haha. 

– Så ja, jeg gjentar meg selv, men jeg kan bare si at herregud, så heldig jeg har vært. 

Saken ble først publisert på Alt.dk, som også er en del av Story House Egmont. Artikkelen er en oversatt og redigert versjon. 

Tobais Sten: Beskjeden fra legen endret alt