Jeg er farmor, men får ikke lov til å være det lenger
For andre gang på 15 år opplever jeg konsekvensene av en opprivende barnefordelingssak.
For to år siden ble min yngste sønn skilt, og fremdeles kriger han og ekskona om hvem som skal ha daglig omsorg for barna.
Min tidligere svigerdatter straffer både meg og min sønn ved å nekte sønnen min å se barna sine. Også min eldste sønn opplevde å miste kontakten med sine barn etter en skilsmisse. Det endte fatalt.
Gang på gang erfarer besteforeldre at de er rettsløse når det gjelder sine egne barnebarn. De blir stående igjen som tapere etter konfliktfylte skilsmisser, når den som har daglig omsorg for barna flytter langt bort for å hindre kontakt mellom barna og den andre parten.
Jeg står midt oppe i en slik situasjon. Jeg er farmor, men får ikke lov til å være det lenger. For andre gang på 15 år opplever jeg konsekvensene av en opprivende barnefordelingssak. Min sønn Jarle er skilt, og ekskona Birgitte straffer ham ved å nekte ham samvær med barna. Og det føles urettferdig og trist at konflikten rammer meg som bestemor også.
Barnebarna mine betyr alt for meg. Jeg har fulgt dem tett siden de ble født, og orker ikke tanken på at jeg ikke skal få se dem mer.
Før det bitre bruddet mellom min sønn og svigerdatter så jeg barnebarna nesten hver helg, når den tilsynelatende lykkelige familien kom på besøk til huset mitt på landet.
Å være bestemor ga livet en ekstra dimensjon, ikke minst fordi jeg både er enke og har mistet min eldste sønn. Han knakk fullstendig sammen etter en traumatisk skilsmisse fra sine barns mor.
Han var knust over at ekskona tok ungene med seg til en annen kant av landet og etablerte seg med en ny mann. Han savnet barna sine så sterkt at han gikk inn i en dyp depresjon. Til slutt klarte han ikke mer. Han tok sitt eget liv.
Ekskona hans, som jeg tidlig i ekteskapet deres hadde et godt forhold til, har i ettertid aldri vist noen interesse for meg som bestemor. Hun svarer ikke på brev og ringer aldri. Nå er det 15 år siden jeg så mine eldste barnebarn, det har vært en tung sorg å jobbe seg igjennom.
Så da Jarle også fikk barn, føltes det som et lys i mørket og en ny mulighet.
Les også (+): Jeg holdt ut med Tormod for barnas skyld. Det kunne fått alvorlige konsekvenser
Kommer aldri over tapet
Jeg kommer aldri over tapet av min eldste sønn og kommer alltid til å savne barna hans, som jeg hadde et nært forhold til da de var små. Men jeg har innsett at livet må gå videre, og at jeg ikke kan klamre seg til det som kunne ha vært.
Likevel har jeg hver eneste jul og bursdag sendt gaver og brev til de eldste barnebarna. Det eneste jeg vet, er at de har vokst opp med en stefar som er blitt som en pappa for dem. Ekssvigerdatteren har sin familie i nærheten og trenger vel ikke barnas ordentlige farmor.
Begge mine tidligere svigerdøtre har fått det for seg at jeg har tatt mine sønners parti, og at jeg har forsøkt å legge hindringer i veien for dem som mødre.
De har ikke spurt meg om hva jeg synes, de har bare tatt for gitt at jeg er lojal mot sønnene mine.
Men det eneste jeg ønsker, er å få fortsette å være farmor for de barna jeg elsker som om de var mine egne.
Jeg regner de eldste barnebarna som tapt, nå er det de yngste som bekymrer meg. Tanken på at jeg enda en gang skal miste kontakten med den yngste generasjonen i familien, er som et åpent, verkende sår. Skal jeg enda en gang sitte igjen med det voldsomme savnet? Bare tanken får meg til å gråte.
Det Jarle og Birgitte krangler om, må de ta seg imellom. Barna lider nok skade, siden foreldrene kriger så voldsomt som de gjør. Blir også jeg dratt inn i konflikten, blir det enda verre for barna.
Foreldrene kunne i det minste ha sørget for at ungene hadde et konfliktfritt område i huset mitt, mener jeg.
Jeg synes foreldre som slåss om den daglige omsorgen for barna, tenker for mye på seg selv og for lite på ungene. Det ville være løgn å si at jeg ikke forstår hvorfor Jarle vil ha daglig omsorg for barna. Birgitte er svært ustabil, og hun bytter partnere stadig vekk.
Men når alt kommer til alt, synes jeg det er fælt at barna slites mellom foreldrene. Jeg kan ikke forstå at det er nødvendig å hate hverandre så sterkt at barna lider under det. Jeg skulle ha ønsket at Birgitte hadde klart å se at jeg bare ønsker å gi barna trygghet.
Jeg har ikke til hensikt å manipulere dem. I mine øyne trenger de både en mamma og en pappa.
Jeg lengter tilbake til den gode tiden da sønnen og svigerdatteren min bodde sammen og så ut til å ha det bra. Da var barna lykkelige og bekymringsfrie, og jeg nøt å være «fammo».
La min sjel i bestemorsrollen
Jeg la min sjel i å være en snill, varm og trygg bestemor, slik min mormor var for meg da jeg var liten. Det var en selvfølge for meg å stille opp og avlaste de slitne småbarnsforeldrene, slik at de fikk hentet seg inn og fikk tid til hverandre også.
Ennå er det som om jeg kan kjenne varmen fra små, lubne barnearmer om halsen. «Du er verdens beste!» pleide min lille sønnesønn å si før han ga meg et smaskekyss på kinnet. Jeg levde for stundene sammen med barnebarna mine.
Når de skulle komme på besøk, ryddet jeg alt annet av veien og bare gledet meg. Jeg laget maten jeg visste at de likte, og jeg fant på spennende og morsomme leker i hagen. Siden de bodde i en blokkleilighet i byen, elsket de å komme til meg, hvor de kunne løpe inn og ut som de ville. «Jeg vil bo her, jeg, fammo», sa sønnedatteren min når helgen var over og de skulle hjem igjen.
Det er nå to år siden Jarle og Birgitte gikk fra hverandre, og det kom ikke som en overraskelse. Det siste året hadde Birgitte et sidesprang, og Jarle klarte ikke å tilgi.
Jeg var livredd for at de skulle skille lag. Ikke minst tenkte jeg på det faktum at Birgitte kommer fra en helt annen kant av landet, og at hun kunne finne på å flytte til hjemtraktene med barna. Bare tanken på at det kunne skje, gjorde meg syk.
Derfor meglet jeg så godt jeg kunne, og sa til Jarle at det å tilgi er en god ting. Jeg fortalte at hans far og jeg hadde hatt mange uoverensstemmelser og kriser, men at vi klarte å komme oss gjennom dem sammen.
En stund så det ut som om de forsøkte å lappe sammen forholdet, men så sprakk alt. Det var Birgitte som gikk, hun fant en annen.
Jeg tenker mye på at Jarle går gjennom en fryktelig tøff tid. Jeg er redd for at det skal bli for mye for ham, og at han skal knekke sammen slik storebroren gjorde. Jeg vet ikke om jeg vil orke å leve lenger dersom historien gjentar seg.
Heldigvis tror jeg han er sterkere mentalt enn det broren var, så innerst inne tenker jeg at det ikke kommer til å gå så galt. Men uansett er situasjonen vond.
Når min sønn og ekskona møtes i rettssalen for å krige om den daglige omsorgen for barna, ripper det opp i gamle sår. Jeg tenker på de eldste barnebarna, som jeg ikke har sett på så mange år, og frykter at også disse yngste skal forsvinne ut av livet mitt.
Nå er det tre måneder siden jeg så dem sist, fordi Birgitte nekter både Jarle og meg å se dem. Dette er hennes måte å straffe ham på, fordi han går rettens vei for å få barna.
Nå kan jeg bare håpe at Jarle vinner saken. Jeg er redd for at jeg aldri mer får være farmor hvis han taper den. Å gå rettens vei kan ruinere et menneske fullstendig. Det sa jeg til Jarle før han bestemte seg for å gå til rettssak. Jeg forstår jo så godt hans side av saken, men samtidig står en mor mye sterkere juridisk enn han tror – uansett hva slags liv hun lever.
Jeg skulle ønske at det fantes et lovverk som ivaretok barns rett til å se også sine biologiske besteforeldre. Da kunne jeg opprettholde det nære og gode forholdet jeg har til mine barnebarn. Jeg vet at de savner meg og ønsker å ha kontakt. Problemet er at jeg ikke engang får snakke med dem hvis jeg ringer.
Birgitte er rasende fordi hun føler seg utsatt for et komplott, og det nytter ikke hva jeg sier eller gjør. Jeg aner ikke hva mer jeg kan gjøre.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.