– Jeg skulle være alene resten av livet
Anette og Hans Petter hadde begge innfunnet seg med at kjærligheten kanskje hørte fortiden til. Så kom han på middag til Anettes sommerparadis utenfor Larvik – og ble der.
– Det var akkurat som jeg var i en brønn. Jeg dalte lenger og lenger ned. Anette, barna og barnebarna ble stadig fjernere, minnes Hans Petter Myhre (68).
– Men plutselig kom de nærmere igjen.
Han snakker om dagen for seks år siden, da hjertet stanset mens han lå på overvåking etter en operasjon.
Se video: Dette er det beste rådet Lilli Bendriss noen gang har fått
En sykepleier banket ham tilbake til livet. Det første han hørte da han kom til seg selv, våt av svette, var stemmen hennes.
– Hun sto der og skrek: «Du dør ikke på min vakt!»
Anette Bøe (68) var på hytta utenfor Larvik da telefonen ringte. Akkurat her vi sitter nå, med sjøen rett utenfor vinduene og engelsksetteren Chili svinsende rundt bena.
– Jeg fikk jo helt sjokk, innrømmer Anette.
Hans Petter tar det med sin sedvanlige blanding av alvor og humor.
– Jeg gikk nedover, så jeg vet hvor jeg kommer hen når jeg dør, sier han og peker mot bakken.
Så legger han tørt til:
– Nå har jeg pacemaker, så det blir forhåpentligvis en stund til.
Anette rister på hodet og ler, før hun blir alvorlig.
– Men vi vil ikke ha fokus på sykdom i denne reportasjen. Det har vi hatt nok av begge to.
Ble kalt guttejente
For historien om Anette og Hans Petter handler ikke først og fremst om de gangene det holdt på å gå galt. Den handler om det som ble riktig.
Om to mennesker som vokste opp i samme område, levde hvert sitt liv i hver sin retning – og fant hverandre da ingen av dem egentlig lette. Hans Petter visste hvem hun var allerede i ungdomstiden.
Ikke først og fremst som skijenta som senere skulle vinne VM-gull og bli et kjent navn i hele Norge, men som jenta som alltid var der det skjedde.
– Vi kalte henne en guttejente, sier han.
For Anette var aldri jenta som sto på sidelinjen. Hun seilte med guttene, spilte fotball på guttelaget og trente med dem. Hun fikk til og med ha gym med guttene.
– Gymlæreren mente at jeg trengte mer trening, sier hun, som om det var den mest naturlige ting i verden.
Hans Petter husker en jente med fart i. Anette husker ikke ham.
– Nei. Jeg så ikke på gutter, forteller hun.
Det skulle gå flere tiår før hun gjorde det.
Vennene ga seg ikke
Da vennene mange år senere begynte å snakke om Hans Petter Myhre, var ikke Anette overbevist.
Hun hadde vært alene i seks år. Ikke bare etter et samlivsbrudd, men etter år som hadde tatt mer enn de hadde gitt.
Så kanskje var det ikke så rart at hun ikke gikk rundt og lette etter kjærligheten. Men vennene ga seg ikke.
– De hadde mast mye om Hans Petter. De sa i flere år at jeg måtte treffe ham. Så etter hvert sa jeg: «Greit», forteller Anette.
Skulle bare innom
Det var mai, og hun var hjemme i sommerparadiset utenfor Larvik.
Stedet der hun hadde løpt rundt som barn, der besteforeldrene hadde hatt landsted, og der sjøen, svabergene og de gamle vinduene fremdeles bærer spor av flere generasjoners sommerliv.
Hans Petter skulle bare innom. Han jobbet i Afrika og Kambodsja, var hjemme i Norge på en kort tur, og skulle reise videre allerede dagen etter.
Planen var en tidlig middag. Litt fisk. Noen felles venner. Og så videre ut i verden igjen.
– Det forble usagt, men det skjedde noe under middagen. Det sa bare pang, forteller Anette.
Hans Petter husker ikke ordene fra den kvelden. Han husker noe annet.
– Jeg merket det da jeg fikk en klem da jeg skulle gå. Hun slapp ikke taket, sier han.
– Skulle være alene resten av livet
Etterpå sendte han en takkemelding. Så begynte meldingene å gå frem og tilbake, mellom Norge og Kambodsja. Da han kom tilbake noen uker senere, skulle han egentlig leie den lille gule gjestehytta på eiendommen.
Slik ble det ikke.
– Jeg har aldri bodd der. Aldri sovet der engang, opplyser Hans Petter.
Siden den gang har de bodd sammen. For Hans Petter var det ikke planen.
– Jeg hadde bestemt meg for å være alene resten av livet, sier han.
Det høres ikke bittert ut når han forteller det. Mer som en praktisk beslutning han hadde tatt.
– Jeg reiste mellom fem land i Afrika og Kambodsja, og var bare innom Norge av og til. Jeg hadde egentlig innfunnet meg med at jeg skulle leve alene resten av livet, men det ble heldigvis ikke sånn, sier han.
Så kom Anette. Eller kanskje kom han hjem til henne.
I stedet for Kambodsja ble det Larvik om sommeren og Uvdal om vinteren. Hund. Familie. Båt. Blomster. Frokoster. Kvelder. Hverdager.
– Jeg har det så godt sammen med Anette, slår Hans Petter fast.
Sommerparadiset
Ni år senere sitter de på samme sted som det begynte.
Sjøen ligger rett utenfor. Hunden Chili vil leke. Rundt dem er det sommer, blomster og alt det praktiske som følger med et gammelt familiested.
Vinduer skal skiftes. Gress skal klippes. Noe skal alltid males, skrapes eller fikses.
– Det er mitt sommerparadis, sier Anette.
Hun vokste opp her ute, med besteforeldrenes landsted og somre som kunne strekkes inn i skolehverdagen.
– Det var ganske vanlig å ha hus i byen og landsted rett utenfor. Vi kunne bo her selv om skolen begynte. Da tok vi bare bussen, og så gikk vi fra stoppestedet og ut hit, forteller hun.
Hans Petter trives også her. Han er født litt lenger inn i fjorden og har sjøen i kroppen.
– Han kjenner alle skjærene og båene, og har kjørt masse båt siden han var liten gutt, forteller Anette.
– Vi har fortjent det
Hver morgen står Hans Petter tidlig opp og tar seg en tur med båten.
– Den fineste tiden på døgnet er klokken 06.00 om morgenen, da sover Anette, sier han.
– Vi har det godt, sier Anette med et smil.
– Vi har det godt, men vi har fortjent det, gjentar Hans Petter.
– Ja, vi har fortjent det, sier Anette og smiler varmt.
Kjærligheten deres ligger ikke først og fremst i de store ordene. Den ligger i at han kom tilbake. I at hun slapp ham inn. I at de er sammen nesten hele døgnet og fortsatt sier at de har det godt.
– Hun trener to timer, og jeg stikker av i to timer. Og så er vi sammen de resterende 22 timene, sier han.
– Hva betyr Anette for deg?
– Hun betyr jo alt. Ellers hadde jeg ikke vært her, svarer han kontant.
For Anette er det like enkelt – og like stort.
– Det fineste for meg er at du ligger ved siden av meg. At vi legger oss sammen og våkner opp sammen, avslutter Anette.
