Hvorfor får jeg aldri et vennskap som varer?

Jeg er en 42 år gammel kvinne med barn og ektemann. Jeg har et godt liv, men har alltid hatt vanskelig med venner, som jeg heller aldri har hatt så mange av.

Delvis fordi jeg ikke har følt behov for det, delvis fordi jeg i mange år hadde en veldig nær venninne som jeg følte meg trygg sammen med.

Hun var singel, mens jeg hadde mann og barn. Hun ble en del av livene våre til hun plutselig traff en mann, og fra den ene dagen til den andre tok vennskapet vårt slutt.

Jeg ble dypt såret over dette og tenker fortsatt på henne, men det skal to til for å skape et vennskap, og hun ville åpenbart ikke lenger ha det.

Siden den gang har vennskap vært vanskelig for meg, fordi jeg hele tiden mister dem.

Vi var for eksempel en gruppe på fire som møttes gjennom barna våre og likte å være sammen. Så ble jeg alvorlig syk, og de spurte ikke engang hvordan jeg hadde det.

Vennskapet mellom meg og dem tok slutt, men jeg kunne se på Facebook at de fortsatte å møtes uten meg.

Jeg konfronterte dem ved en anledning, og svaret deres var at de trodde jeg hadde fått andre venner.

Mannen min og jeg har nå et par nære venner som vi treffer, men de har mange andre venner.

Jeg føler derfor at jeg er altfor avhengig av vennskapet deres og er hele tiden redd for at de skal forlate oss. Jeg møter ofte nye mødre som jeg blir venn med, men vennskapet varer aldri.

Det virker som at folk mister interessen for meg, og jeg forstår ikke hvorfor.

Jeg prøver å være en god venn, lytter, deler og viser omtanke, men jeg er også usikker og kan kanskje oppfattes som desperat. Jeg mistet faren min da jeg var barn, og har fått høre at det kan ha en innvirkning.

Jeg holder igjen når jeg møter nye mennesker og kan derfor oppfattes som snobbete, noe jeg ikke er.

Jeg trenger bare å føle meg ønsket, og jeg er alltid urolig for hva folk synes om meg. Hva er det jeg gjør galt?

Lina

Vibeke Dorphs råd

Det er ikke noe galt med deg i det hele tatt. Tvert imot er problemet ditt vanligere enn du tror.

Det er bare veldig tabubelagt, fordi vi alle vil fremstå som om vi er omgitt av gode venner. Svært få av oss er det, og de fleste av oss opplever dessuten omveltninger i livet som plutselig får oss til å føle oss ensomme.

Det kan skyldes en skilsmisse, en flytting eller, som i ditt tilfelle, en venn som velger å forlate deg.

Etter min egen skilsmisse befant jeg meg i din situasjon og følte meg alene. Akkurat som du hadde jeg også følelsen av at jeg hele tiden rakte ut hånden uten at noen tok den.

Jeg var nødt til å erkjenne at jeg i bunn og grunn hadde problemer med selvfølelsen min, fordi jeg ikke følte at jeg hadde noe å tilby.

Derfor så jeg avvisninger overalt, og angsten min fikk meg til å virke stiv og tilbaketrukket.

Jeg vet ikke om usikkerheten din skyldes din fars tidlige død, men det kan være tilfelle.

Uansett hindrer frykten for avvisning deg i å åpne deg og skape dype vennskap. Det er litt som når man er hodestups forelsket i en fyr, men i stedet for å være avslappet og naturlig, fremstår man som stiv og ukomfortabel.

Sånn skal ikke et vennskap være. Det skal føles lett og helt naturlig – slik at både du og vennene dine kan være dere selv.

Derfor mener jeg at du bør begynne med å øve på å ikke være så redd for å bli avvist. Vi kan alle bli avvist, ikke fordi det er noe galt med oss, men fordi de menneskene vi ønsker å være venner med, allerede har mer enn nok å gjøre.

Prøv å finne en interesse der du har mulighet til å møte nye venner. 

Les deg opp på temaet, snakk med den lokale presten din, eller kjøp noen timers profesjonell hjelp hos en psykolog som er spesialisert på ensomhet.

Det finnes ganske mange av dem, for som jeg sa, opplever mange av oss ensomhet i løpet av livet. Så det er på godt og vondt ikke et problem du er alene om.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk, som også er en del av Story House Egmont. Dette er en oversatt og redigert versjon.