Åsa Vartdal: – Det hadde aldri gått uten ham

Ifølge journalist Åsa ­Vartdal fra Oslo, med dype røtter i Vartdal på ­Sunnmøre, er det mye ­verre å lede debatten på NRK enn å gå på audition for å bli et av barna til kaptein von Trapp i «Sound of Music». Hun vet hva hun snakker om – hun har prøvd begge deler.

Åsa bestiller kakao med krem. Det er surt og kaldt utenfor vinduet til kafeen på Bymuseet i Frognerparken. 

Åsa kommer et kvarter for sent, og akkurat idet vi begynner å lure på om vi har misforstått tid og sted, svinger hun rundt hjørnet, smiler varmt og starter med en beklagelse. Hun har travle dager, har nettopp fått vite at hun snart skal begynne i ny jobb, og er fremdeles litt i sjokk over at hun sa ja.

– Det er en skummel jobb. Jeg mener: Hvem har lyst til å overta etter en så suksessrik fyr som Fredrik Solvang? Hvem vil seg selv så vondt? spør Åsa ut i luften og himler med øynene. Hun tror neppe hun hadde gjort det uten kollega Espen Aas.

– Det hjelper at vi er to. Espen er god.

Ikke uten Ole

– Det er tøft, men også veldig spennende, fortsetter Åsa, 49 år, mor til to tenåringer og bonusmor til en student.

Heldigvis er ektemannen Ole, som jobber med finans, en superkar som støtter kona i ett og alt.

– Det hadde aldri gått uten ham, nikker Åsa for seg selv. Han sørger for logistikk og matlaging der hjemme når jeg har lange dager på jobb. Dess­uten er han veldig støttende og oppfordret meg til å si ja. Bedre å ha gjort det enn å angre på at man ikke grep sjansen da man fikk den, synes Åsa, som er oppkalt etter farmor Aasta fra Vartdal.

Det er kanskje verre å stå i ­debatten enn å gå på audition og synge «Do-re-mi»?

Åsa ler hjertelig, slurper i seg kakao mens det vakre, mahognibrune håret så vidt unngår kremtoppen.

– Vel, det var ikke helt lett det heller. Jeg bommet jo på audition den gangen og måtte hjem og trene, men jeg fikk jobben da, stråler hun.

Det de færreste vet, er at Åsa har en fortid som barneskuespiller, og at det lenge var skuespiller hun egentlig ville bli.

– Hvor kom den skuespillerdrømmen fra?

– Som barn drev jeg med mye forskjellig, blant annet langrenn og orientering, men det var ingenting som kunne måle seg med det å spille skuespill. Jeg maste meg til hovedrollene når vi skulle ha oppsetninger til juleavslutningen på skolen. Jeg gikk på teaterskole og var helt overbevist om at scenen var min fremtid, forteller Åsa.

Elleve år gammel, og helt uten påvirkning hjemmefra, meldte hun seg på audition til «Sound of Music» etter å ha lest en utlysning i avisen. Hun skrev brev og sendte med et bilde av seg selv. 

Kort tid etter fikk hun invitasjon til å møte på audi­tion i Chateau Neuf. Åsa tok trikken ned til Majorstua, gikk med målrettede skritt mot det kjente kultur- og studenthuset uten å si et ord til noen. Synet som møtte henne innenfor ­døren, var overraskende.

Les også: Espen Aas: Har ikke spist kjøtt på 30 år

Birgitta von Trapp

– Der satt det nærmere tusen andre håpefulle barn. Noen med foreldrene ved siden av seg, andre uten. Jeg fikk et lite sjokk, men satte meg ned og ventet på tur, minnes Åsa.

Hun ble sittende i flere ­timer. Da hun endelig kom inn, ble hun bedt om å synge «Do-re-mi».

– Jeg kunne bare Jahn Teigens sang med samme ­tittel, så jeg satte i gang. Ved pianoet satt den dyktige pianisten Kari Stokke.

Da Åsa var ferdig med sangen, ble hun bedt om å synge noe annet. Da klemte hun til med en sang fra Mary Poppins.

– Så fikk jeg beskjed om å gå hjem og øve på sangen slik von Trapp-barna synger den i Sound of Music. Jeg øvde som en gal, kom tilbake og fikk prøve en gang til. Jeg gikk ut med en nummerlapp i hånden og beskjed om å vente. 

– Da de kom tilbake og ropte opp num­meret mitt, var lykken total. Jeg var blitt Birgitta von Trapp, den tredje yngste datteren til kapteinen, og skulle nå opptre med Sissel Kyrkjebø og Sverre Anker Ousdal. Jeg glemmer aldri den lykkefølelsen.

Siden gikk det slag i slag. Rollene ballet på seg.

Frida og Mowgli

– Ja, og jeg elsket det! Jeg var på flere auditioner og fikk blant annet rollen som Mira i «Jungelboken», altså hun som møter Mowgli på slutten av forestillingen, og jeg spilte både fugl og ape i samme oppsetning. Vi spilte over to hundre forestillinger på Bryggeteatret. 

– Deretter kom filmene «Frida med hjertet i hånden» og «Frida og det ­urolige hjertet». Der spilte jeg Fridas litt slemme venninne. Da var jeg blitt nærmere femten år, og enda mer overbevist om at teater og film var min fremtid, forteller Åsa.

Så begynte hun på Katta (Oslo katedralskole, red.anm.) og gikk videregående mens hun spilte på Katta-teateret sammen med sine medelever, deriblant skuespillerne Ane Dahl Torp og Nicolai Cleve Broch.

– Da jeg var ferdig med ­videregående, ble jeg imidlertid litt usikker. Det var dette med trygghet for fremtiden. Å være skuespiller ga ingen garanti for jobb.

Åsa tenkte seg grundig om før hun bestemte seg for journalistikken. Og når denne ­damen gjør noe, gjør hun det grundig. Først studerte hun ved Universitetet i Oslo, der­etter reiste hun til Skottland for å studere film og journalistikk ved University of Stirling. 

Der stortrivdes hun og var, ifølge seg selv, veldig god på å feste – noe som ikke gikk utover karakterene. Da hun kom hjem, ble det sommerjobb i Sommeråpent i NRK. Likevel ville ikke skuespillerdrømmen helt slippe taket.

Les også: Solveig Kloppen: – Noe av det dummeste jeg har gjort

Litt flaut

– Nei, jeg gjorde et siste stunt, kan du si, smiler hun underfundig, og forteller at det fremdeles er litt flaut å tenke tilbake på Jean d’Arc-mono­logen hun pugget til opptaksprøven på Teaterhøgskolen.

– Jeg tok kontakt med min gamle klassekamerat Nicolai Cleve Broch, som i dag er en av våre fremste skuespillere, og spurte om han kunne hjelpe meg. Han svarte ja. Men jeg husker at jeg syntes jeg så det på ham da vi trente, at dette kanskje ikke var så lurt av meg. 

– Likevel stilte jeg meg opp foran juryen fra Teater­høgskolen og klemte i vei. Det gikk som det måtte gå. Jeg kom ikke inn, og innså at tiden var inne for å skrinlegge skuespillerdrømmen.

Da høsten kom, fikk hun jobb i produksjonsselskapet Strix og satset alt på journa­listikken. Det har hun aldri angret på.

Etter diverse morsomme oppdrag for Strix, både som webjournalist og castingansvarlig, ringte telefonen. Det var NRK. De lurte på om Åsa kunne komme og snakke med Knut Olsen, som var på jakt etter en dyktig researcher til «Redaksjon 21».

Knut Olsen var på den tiden programleder i NRK og en av de mest profilerte journalistene her i landet. Han nøt stor ­aktelse og var superkjendis fra både «Dagsrevyen» og debattprogrammet «Antenne Ti». Åsa, som nettopp var blitt ­forfremmet til redaksjonssjef i Strix og akkurat var på vei til Maldivene for å lage et realityprogram, snudde i døra og takket ja til et møte med Knut.

– Det møtet ble skjellsettende for meg. Jeg har aldri lært så mye av noen som jeg lærte av Knut. En utrolig dyktig journalist og et fantastisk menneske. Jeg savner ham veldig, sier Åsa.

Les også: (+) Mine foreldre tar fra meg arv av en veldig vond grunn

Med Knut i tankene

Knut og Åsa jobbet sammen i flere år, både med «Redaksjon 21» og senere da Åsa var hans researcher i debattprogrammet «Brød og sirkus».

– Knut ble min mentor og en veldig god venn. Selv den dag i dag tenker jeg på hvordan han løste ulike oppgaver, og lar meg inspirere av det. Knut var unik. Det er bare så utrolig trist at han gikk bort altfor tidlig.

Knut døde av kreft i 2011, bare 57 år gammel. Åsa forteller at hun fremdeles kjenner på et stort savn etter ham.

Åsa har vært på direkten i snart to tiår, og nylig fikk hun en klokke fra arbeidsgiveren NRK for lang og tro tjeneste. Hun er vant til å formidle ­ekstreme hendelser som terror og krig, dødsulykker og drap.

Hvordan er søvnen etter at lampene i «Kveldsnytt»-studio er slukket?

– Det er mange sterke bilder, medgir Åsa, og noen ganger kommer det vonde veldig tett på. Jeg kan aldri gå rett i seng etter en «Kveldsnytt»-sending, særlig ikke hvis det dreier seg om krig der barn er involvert, som i både Gaza- og Ukraina-krigen. Det er mange bilder vi må se gjennom, som siden blir utelatt på sending. 

– Selve sendingen foregår jo på direkten, og adrenalinnivået er uansett høyt. Jeg pleier å roe meg ned ved å spise litt eller lese i en bok, men heldigvis sover jeg stort sett ganske godt, sier Oslo-jenta med generasjoner av vestlandsblod i årene.

Vartdal-bygda

– Jeg er født i Ålesund, men var bare noen måneder gammel da foreldrene mine flyttet til Oslo, der pappa begynte å jobbe som lege og forsker. Han er immunolog, så jeg hadde førstehåndskilder på smitte under pandemien, smiler Åsa, hvis etternavn er det samme som navnet på bygda der forfedrene hennes gjennom flere generasjoner er fra, og der hun kjenner på en sterk tilhørighet.

– Ingen sommer uten et ­besøk på Sunnmøre – slik har det vært hele livet. Både farmor, som jeg er oppkalt ­etter, farfar og morfar er fra Vartdal. Jeg elsker å gå i fjellene på Sunnmøre. Da faller det meste på plass, sier Åsa, som også medgir at det har vært en bratt læringskurve ­etter flere «Debatten»-sendinger, og at de fortsatt jobber med å finne sin form og sitt uttrykk.

Les også: Adam Schjølberg: – Noen dager knekker jeg helt sammen

Om å takle kritikk

Fikk dere råd av Fredrik før dere overtok?

– Nei, han var mest opptatt av at vi skulle gjøre dette på vår måte. Det har han jo rett i, for ingen kan bli som Fredrik Solvang. Han hadde sin helt særegne måte å lede «Debatten» på. Vi må finne vår.

Aftenposten skrev at «Debatten» med Åsa og Espen var blitt mer som et forklarende «Urix»-program og mindre ­debatt, og andre mente dere var for trauste og tamme. Hvordan er det å lese så mange uttalelser om jobben man gjør?

– Det kan være krevende. Samtidig vil vi jo at folk engasjerer seg, så det må vi tåle. Vi har en fantastisk redaksjon i ryggen, og med to sendinger i uken er det bare å jobbe på og prøve å gjøre så godt vi kan hver gang. 

– Og uansett er det viktig å ikke gå helt i bakken etter dårlig kritikk. Jeg mener: Sendt er sendt – og snart glemt. I morgen er det ny ­sending, sier Åsa og trekker luen godt ned over ørene.

Kakaoen er drukket opp. Utenfor er det like surt og kaldt, men Åsa er kampklar og glad for at hun takket ja da sjansen bød seg. Foran henne ligger minst førti debattsendinger frem til våren. Etter det vet ingen hvilken vei det går. Åsas liv går på direkten – og der kan alt skje.