– Jeg sa til barna: «Skyld på meg. Si at jeg er streng og teit»

Hun er en av våre mest markante og respekterte skuespillere, kjent for sterke roller, tydelige meninger og et nærvær som gjør inntrykk. Når Ane Dahl Torp (50) møter oss på en kafé på Kampen i Oslo, er det uten staffasje: Ingen rolle, bare et klart språk, med humor, alvor og en klokhet som sitter i kroppen. 

Kaffemaskinens pust fyller rommet. Små skyer av damp stiger fra de første kaffeshotsene over disken, mens utenfor trekker en hund ivrig i båndet og en mor triller en barnevogn rolig forbi.»

Ane kommer inn uten å kreve rommet. Hun setter seg som om stolen har ventet på henne.

– Det er dette jeg liker med denne bydelen. Den lar deg være i fred.

Hun har holdt seg i disse gatene siden hun i 2002 kjøpte sin første leilighet i St. Halvards gate – «Stalin-blokka», som hun sier. Grünerløkka var blitt for travel: For mange halvkjente ansikter å heve hånden til. 

– Jeg blir sliten av steder med for mange bekjente. Her får jeg være i fred og likevel hilse, småprate og gå videre. Vålerenga er et lokalsamfunn. Det gir ro og fellesskap på samme tid.

Savner å ringe på dører 

Ane vokste opp i en lavblokk i Bærum, med en liten skog og store plener utenfor. Fra vinduet kunne hun se om noen var ute og lekte – og bare løpe ned og henge seg på. 

– Sånn er ikke nødvendigvis barndom i byen. Det kan kreve mer mot å gå ut, for du ser ikke om det allerede er noen der.

Hun husker hvordan moren hennes bekymret seg når ungdommene bare «hang» ute, fordi det var så mye hasj i Bærum. 

– Derfor blir jeg faktisk glad når jeg ser ungdom som henger i dag. Men jeg synes det er for få barn der ute.

Da hun selv fikk barna, Sigurd og Liv, savnet Ane særlig én ting – ringe-på-døra-kulturen. 

– Da barna var små, prøvde jeg å gjeninnføre den. «Kom, nå ringer du på her!». Men den er borte. Nå må alt avtales via mobil. Spontaniteten forsvinner litt, og det endrer barndommen.

– Mange tror at barndom i byen er noe helt annet. Men mine barn har trappa, skolegården, kiosken, akkurat som jeg hadde. Det handler mer om rytmen i livet.

Selv ville hun ikke flytte tilbake til Bærum. 

– Jeg hadde det fint der, men jeg ville ikke tilbake. Og mannen min, Sjur, som er fra Kampen, føler seg fremmed i Bærum. Jeg kunne egentlig bodd mange steder, bare ikke i Luleå, sier hun og ler.

Les også: Ingrid Gjessing Linhave: – Jeg har alltid vært forelska

Sorgen over barndommen

Ane flyttet ut fra foreldrene i flere omganger: Først til Romerike folkehøgskole, så hjem igjen, før hun endelig tok steget da hun kom inn på Teaterhøgskolen. Den gangen kjentes det alvorlig. 

– Jeg gråt, for da føltes det som om barndommen var over. Jeg var veldig, veldig glad i å være barn, forteller hun. 

Foreldrene har vært en viktig støtte hele veien, selv om hun aldri opplevde å være avhengig av dem i karrierevalgene. 

– Jeg ville nok ha gjort noe fornuftig uansett, men den tryggheten jeg hadde hjemmefra har betydd mye for at jeg kunne stå støtt, mener hun.

Tryggheten hun opplevde at hun vokste opp med hjemme, er også bakteppet for engasjementet hennes i hvordan barn i dag vokser opp.

Utenforskap 

Trykket øker når hun snakker om barn, telefoner og sosiale medier. Ikke i volum, men i strenghet.

– Barna mine fikk smarttelefon sist av alle i klassen. Jeg sa: «Skyld på meg. Si at jeg er streng og teit.» Sønnen min tok det greit. Datteren min syntes det var verre.

Hun har stått i denne debatten i årevis, også når det kostet litt sosial friksjon.

– Det er en eksistensiell endring når barn ser i sanntid hva de ikke er invitert til. Før fikk man vite det på mandag. Nå ser man det mens det skjer. Du trenger egentlig ikke forskning til for å skjønne at det er for mye å bære for et barnesinn.

I paneldebatter har Ane ofte vært alene om å si nei, og fått høre at mange «venter på forskningen».

– Men du har ingen kontrollgruppe! Ingen 13–18-åringer som ikke er på sosiale medier. Da må man bruke sunn fornuft og hjertet. Både sosiale medier og smarttelefoner burde reguleres med aldersgrense. Og gruppechattene er ikke uskyldige, de forsterker utenforskap. 

Hun stanser, smiler skjevt.

– Jeg får dårlig selvfølelse av å skrolle som voksen. Hva da med en trettenåring? 

I en tid som dyrker selvhevdelse, hever hun armen for et mildt korrektiv.

– Jeg kan savne janteloven. Litt jantelov gjør at man kan senke skuldrene og være fornøyd med å være helt vanlig, hva nå enn det måtte være. Alle kan ikke skille seg ut, og det er greit. 

Det er ikke mindreverd hun etterlyser, men en hvilepuls i kulturen. En motvekt til evig eksponering. Et rom for å høre til uten å briljere.

– Man trenger ikke å elske seg selv. Det er helt normalt å være misfornøyd med deler av seg selv. Man kan ha et godt liv selv om man synes at man har stygge lår.

Hun har også reflektert mye rundt kjendiskultur og unges drømmer om berømmelse.

– Jeg skjønner fristelsen, ærlig talt. Men jeg liker ikke at man sier det høyt. Å være kjent er ikke en jobb. Rommet blir kaldere når alle vil bli kjente.

Hun husker dagen navnet gikk foran henne nedover bydelen Grønland i Oslo.

– Jeg tenkte: Nå vet folk hva jeg heter, det «dumme» navnet foreldrene mine har funnet på. Rart var det. Jeg senket blikket litt, forklarer hun. 

Å bli kjent var aldri målet, bare en bieffekt av arbeidet.

Les også: Jannecke Weeden: – Jeg føler meg ekskludert, avdanka og motbydelig

Scenekunstens paradoks

Teatret er en lek med stram ryggrad. Et sted der man må være både barn og veteran, naiv og presis på samme tid.

– På teateret er vi alltid barn. Hver produksjon begynner på nytt, og da blir alder vanskelig å identifisere seg med. Jeg jobber ofte med regissører som er yngre enn meg. Da sier jeg: «Du må si nei til meg.» Ellers løper jeg av gårde.

Hun ler når hun forteller om dagen hun kom inn på Teaterhøgskolen som 20-åring.

– Jeg så ned på hendene mine og tenkte at de skulle se penere ut, som om de hadde forvandlet seg. Men de var de samme. Det var bare jeg som hadde kommet inn.

Nervøsiteten har aldri sluppet taket, og hun er alltid nervøs før forestilling. Redd for å glemme tekst – selv om det går bra når det skjer.

– Angsten er der likevel. Det irriterer meg at jeg er redd for det, fordi det å gjøre feil ikke er det verste som kan skje med meg på scenen, det jeg egentlig er redd for, er å føle meg død på innsiden.

Hun forteller om en hovedsceneproduksjon der panikken herjet på innsiden, usynlig for alle andre.

– Det var helt jævlig. Å gå ut på scenen føltes som å kaste seg utfor et stup, uten å vite hva jeg kunne hekte meg fast i. Jeg lærte at jeg ikke kan være så ydmyk at jeg mister måter å holde meg levende på, kveld etter kveld.

Samtidig bærer hun med seg en setning fra en russisk lærer:

– «Publikum skal se én ting, høre en annen og oppleve en tredje. Hvis alt er én til én, blir det flatt».

I dag er nervøsiteten blitt en følgesvenn, ikke en fiende. Den minner henne om alvoret, uten å stjele gleden.

– Men det hender jeg håper teateret brenner før jeg kommer frem, ler hun. 

– Avlysning er aldri bra, men den tanken er universell for alle som skal gjøre noe vanskelig. 

Et langt arbeidsliv

Noen roller føles befriende, som å få puste. Forestillinger som gir luft i stedet for panikk. Sammen med komponist og ektemann Sjur Miljeteig har hun laget både «Solaris korrigert» og «Haugtussa». 

Sistnevnte har blitt spilt i over ti år, med musikk og tekst som fortsatt engasjerer. Og på TV: Rollen som Helena Mikkelsen i «Heimebane».

– Det var første gang jeg fikk spille en som ikke forsøkte å bli likt. Det var frigjørende.

Hun ser tilbake på «Svarte penger, hvite løgner», «Kvinnen i mitt liv» og «Gymnaslærer Pedersen» som viktige milepæler, men legger alltid listen et annet sted: I lærdommen som gjør henne mer presis, mer åpen, mer villig til å stå i både angst og lek.

Hun kunne sett for seg å bli lærer, politi eller advokat, yrker med tydelige rammer og konkrete verktøy.

– Jeg kunne hatt det like bra der. Det er kanskje derfor jeg mistror glansen. Teater er arbeid. Film er arbeid.

Ane beskriver seg selv som en slags håndverker i offentligheten.

– Jeg prøver å ha den tålmodigheten en håndverker har, den som vet at det som synes, bygger på alt det som ikke synes.

Les også: Dora Thorhallsdottir: – Deretter så jeg han aldri igjen

Liker en god diskusjon

– Jeg liker å irritere meg. Ikke over spiselyder og sånne ting, men ting som er feil og dumt i samfunnet. Det ligger masse energi og mulighet til endring hvis man irriterer seg.

Tobarnsmoren er entusiastisk nå. 

Med sønnen på 16 kan det gå høylytt for seg.

– Vi kan bli kjempesinte, og så kan vi le av det etterpå. Da lander krangelen godt. Han er god å krangle med.

Med mannen Sjur er det annerledes. 

– Han er ikke noe gøy å krangle med. Han blir stille og lukket, og da blir jeg misfornøyd.

50-åringen beskriver seg selv som et barn som var «veldig snill, inkluderende og konfliktsky». Nå kjenner hun på en endring.

– Jeg blir slemmere med årene, slår hun fast – uten å nøle. 

– Mener du ikke mer opptatt av rettferdighet eller mindre konfliktsky? 

– Hmm. Kanskje ikke slemmere, men jeg blir raskere irritert. Jeg er rett og slett blitt mer glad i å være sint, mer glad i å krangle.

Temperamentsfull 

Temperamentet er ikke forbeholdt de nærmeste. Ukjente kan også få kjenne på vreden når hun opplever urimelighet. 

– Hvem jeg blir mest sint på? Fremmede jeg aldri skal møte igjen … Og folk som aldri blir irriterte av innlogging og passord som ikke stemmer. Da renner livet ut av meg.

Så kommer Galgeberg-historien: Hun og mannen jogger til bussen på endestasjonen. Dørene lukkes rett foran nesen hennes, selv om sjåføren ser henne og barnevognen bak. Ingen biler, ingen trafikk. 

Hun koker. De tar taxi til dit de skal. Og idet de går ut, ser hun bussen komme kjørende etter.

– Jeg gikk rett bort. «Hei, husker du meg? Du så meg. Og du valgte å kjøre. Det var ikke pent!»

Hun er stolt over at det ikke kom ett stygt ord. Ikke ett «drittsekk» eller «faen». Bare presist, med høy nok stemme til at passasjerene hørte.

– Det er faktisk et av mine stolteste og deiligste øyeblikk. 

Les også: (+) Jeg tvilte aldri på deg, Kari. Det var et sjokk å høre hva du hadde sagt om meg

Deler interesser

Kjærlighetshistorien mellom Ane og Sjur begynte uten plan, men med gjenkjennelse. De delte verdier før de delte adresse.

– Vi deler litteratur og kultur. Jeg er opptatt av dannelse. Felles referanser gir språk for livet. Du trenger ikke være flink, bare nysgjerrig.

Sjur er også hennes nærmeste samarbeidspartner. Sammen har de som tidligere nevnt laget teater, men også radioteater og lydbøker og opplesninger – et kunstnerisk laboratorium. 

Hjemme kan de være to foreldre, men på scenen møter de hverandre som de beste versjonene av seg selv.

I en fragmentert offentlighet blir klassiske verk og lange fortellinger et felles arkiv, noe å hente frem når alt annet flakker. Derfor tok hun begge barna med på «Hedda Gabler».

– Det er dannelse. Når de hører et sitat senere, vil de gjenkjenne det. Det knytter bånd. En av de første gangene jeg var sammen med Sjur, sa han i en eller annen forbindelse at «Godt har kongen fødd meg, for enno er eg feit om hjarterøtene», og det er et sitat fra Tormod Kolbrunarskalds-sagaen jeg hadde hørt hjemme, men å høre det fra en kjekk, jevnaldrende fyr sin munn var gjennomgripende; jeg var solgt. 

Trening i forbifarten

Kroppen er både et redskap og et hus for skuespilleren. 

– Sjur har tulla med at hvis jeg skulle hatt en influenserkonto, skulle den hett «Trening i forbifarta». Jeg jogger til jobb, gjør knebøy mens jeg pusser tennene, og jeg pusser jo to ganger om dagen, så da blir det bitte litt hver dag.

Da hun nærmet seg 50, mente Ane at hun burde begynne å være litt mer regelmessig. Sjur ga henne en billig pulsklokke som fungerte som motivasjon, uten å bli en religion.

– Jeg vet at jeg kan spille forestilling med flatt «body battery». Har du helseangst eller det minste tegn til spiseforstyrrelse: Dropp det.

Hun ler når hun forteller hvordan hun ringer foreldrene sine mens hun jogger, litt pesete i pusten, men med følelsen av å ha vunnet tid. Treningen er lagt inn i livet, ikke lagt oppå.

Les også: Henriette Steenstrup: – Privilegier kan gjøre deg virkelighetsfjern

Tenåringsbarn og 50-årsdag

Barna vokser til. Det er både fint og sårt på samme tid. Med en sønn på 16 og en datter på 13 merker hun hvordan foreldrerollen endrer seg.

– De blir egne folk. Det er målet. Men det er en rar mellomfase. De trenger meg fortsatt, bare på en annen måte. Samtidig tar de avgjørelser jeg ikke alltid forstår, og noen ganger velger de snarveier som gjør meg urolig. Men det er en del av å slippe taket – å la dem prøve seg frem selv.

1. august i år fylte hun 50 år. 

– En kjensgjerning er at jeg blir 50 år i år, og da tenker jeg på «Bamsefar i lia». «Se, bamsen våres sover, da skjønte alle dyrene at nå var festen over.» Jeg er like gammel som Bamsefar, liksom. Og det er sånn gammelt, et gammelt tall. 

Ane har tenkt på dette i mange år allerede.

– Det er ikke så veldig mange sånne store positive X-faktorer igjen i livet mitt. Det er mer kreft, gamle, syke foreldre … Negative, store ting som vil komme uforutsett. For jeg har jo alt: Jeg har den jobben jeg vil ha, jeg har de barna jeg vil ha, jeg har den mannen jeg vil ha. Det kan egentlig, for å si det veldig grovt, bare gå nedover.

– Jeg husker jeg sa det til Sjur. Han sa: «Hvis du sier det til en som er i 60-åra, så tror jeg ikke de vil være enig». Men jeg tror jo at det er sant likevel.

Som en ullgenser

Hvis hun skulle beskrive filmen om seg selv, ville den vært ganske vanlig. Ingen store overraskelser, ingen selvmytologisering. Mer som en god genser: Ull som varmer uten å gnistre. Hun er berømt, men hun er ikke «kul». Hun er streng, og hun er snill. Mor, ektefelle, datter, skuespiller og nabo. Femti, og hun vet at det betyr både å ha levd og å ha igjen.

Utenfor har skyggen flyttet seg. Kaffemaskinen hviler etter morgenrushet. Når vi reiser oss, smiler hun sidelengs, nesten som en unnskyldning for oppmerksomheten som allerede har vært. Hun går ut i gata og forsvinner inn i nabolaget sitt. 

Ane Dahl Torp står i lyset kveld etter kveld, men henter styrke i alt som ikke sees: I trappeløpene, i knebøy under tannpussen, i krangelen som ender i latter.

De store overraskelsene kan ligge bak henne. Men i det små – i det som ikke blinker – blir livet virkelig til. Som en ullgenser som aldri går av moten – ikke kul, men god.