– Jeg har alltid vært forelska

Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger. 

Jeg sitter i egne tanker på bussen hjem fra jobb da jeg hører mannen på andre siden av midtgangen si til sidedamen:

«Hei, jeg tror jeg kjenner deg. Jeg tror vi gikk på salsakurs sammen for 20 år siden? Jeg heter Knut, kan det stemme at du heter Liv?»

Hun svarte blidt at hun heter Liv, og så måtte jeg gå av bussen. Men i mitt hode gifter de seg neste sommer takket være at Knut torde å si hei denne ettermiddagen på en overfylt, varm buss.

Konstant forelsket

Ah! Jeg elsker romantikk! Så mye at jeg helt siden barndommen ikke kunne se en blondeduk eller hvit gardin uten å ha lyst til å ta den på hodet som brudeslør. Jeg var for eksempel brud på karneval i Frognerparken i Oslo på 80-tallet. Venninna mi var blåbær. Jeg hadde fått låne bestemors blondegardiner.

Jeg var også utkledd som brud på Halloween som student på Lillehammer på 90-tallet. Og overlykkelig ekte brud i 2005.

Jeg har i bunn og grunn alltid vært forelska, i en eller annen, helt siden jeg var knøttliten. Det var altoppslukende, ekte og sterkt. Jeg husker særlig forelskelsen i 5. klasse på barneskolen.

Les også: Ingrid Gjessing Linhave: – Jeg trodde at «det bare er sånn det skal være»

Kjærligheten i skrinet

Han gikk i 6. klasse. Han kunne slå ball, ikke bare over hele skolegården, men videre over hele skolebygningen. Han hadde himmelblå anorakk og lignet bitte litt på den svenske tennisstjerna Bjørg Borg.

Kanskje likte han meg bitte litt, i noen timer, én dag, i løpet av høsten i 5. klasse, jeg vet ikke. Men det ga nok brensel til å holde fyr inni meg i over to år. Og en kald høstdag skjedde det: Han ga meg en lakris-kjærlighet! Den la jeg i et lite, grønt metallskrin med lås. Og der lå den i to år.

Den smeltet hver sommer, og stivnet til igjen hver vinter når det var kaldt i lufta. Men så kom en ny sommer, og jeg husker sorgen da jeg så på blikket hans at han var stupforelska i «hun vakre i parallellklassen». Hun med det lange, mørke, krøllete håret – og rosa bikini. Hun som hoppa fra 5-ern på Frognerbadet.

Og ikke bare kjente jeg sorg. Jeg så sørgelig ut også. Jeg hadde ikke fått pupper ennå, men hadde arva en damebadedrakt med altfor mye stoff til store kvinnebryster. Og da mener jeg altfor mye plass. På brystkassa mi hang det på en måte to slappe, triste poser med badedraktstoff der en dames bryster skulle vært, og mine pupper definitivt ikke var.

Den følelsen … å sitte der på bassengkanten og vite at nå er alt forbi. Så jeg husker at jeg dro hjem og låste opp den lille, grønne safen og spiste opp kjærligheten. Det var like greit å komme seg videre.

Les også: – Jeg så blikket til Gro. Hun strålte. Heldigvis har jeg lært meg å svare ærlig

Det er nå det kan skje!

Og hvor vil jeg med dette? Jo, jeg leser i avisa og ser på TV at Norge har 1,4 millioner single mennesker. Noen vil være det, og da er jo alt fint! Men hvis det ikke ble noen sommerforelskelse, og du går og drømmer om kjæreste, så mener jeg at nå kan det skje. For nå er det høst!

For mens sommeren har en slags påkrevd «nå skal vi være forbanna glade og utadvendte, dere,», så synes jeg høsten har en mye enklere fasong, eller personlighet, eller hva man skal kalle det. Den er laidback og skriker ikke «smil!» eller «flørt!». Den sier med lav og lun stemme: «Ta på deg en strikkegenser og sitt bakpå sykkelen til den du liker.» Og så hjelper den til i kulissene med litt mørkere kvelder og masse stearinlys. Det er nå det kan skje! 

Corny å posere sånn

Jeg er født i forrige årtusen og møtte mannen min før mobiltelefonen, så jeg skjønner ingenting av disse datingappene. Jeg har sittet ved siden av en venninne og sett hvordan man sveiper og drar hit og dit. Det var jo ekstremt spennende. Som å netthandle og stappe en handlekurv full av ting uten å tenke på pris.

Men det tok ikke mange minuttene før jeg merket at jeg ble for effektiv og bastant: «rart smil, corny å posere sånn, herregud for en hatt», og poff, så var vi videre.

Er det for mye fokus på det ytre? Er det mangel på arenaer der man kan møtes? Er det appene som ødelegger alt; blir det for teknisk og hardt? For enkelt og vanskelig på samme tid? Men for all del, bruk app, men ikke glem at der ute i virkeligheten går det mange tusen andre som også drømmer om å forelske seg.

Og kanskje skal du legge vekk mobilen og prøve en gammel metode? For i forrige århundre, faktisk forrige årtusen, hadde vi et hemmelig våpen, et hjelpe-middel som hadde fenomenal effekt: klinelåten!

Les også: Ingrid Gjessing Linhave:  Hva i huleste var det lærer Gro mente?

Et vidunderlig verktøy

På slutten av hver fest, eller før utestedet stengte, kom den store, svulstige, klissete balladen som alle visste var et grønt lys for at «nå går du bort til den du liker, og hvis den personen liker deg, ja, da får vi litt fortgang!»

For sjenerte var dette et vidunderlig verktøy. Hvis du ikke hadde klart å prate med «crushet» en hel kveld, så kunne du på siste låta gjøre et kjempebyks i utviklinga ved å be om en dans, som kunne ende i et kyss.

Jeg husker mitt første kyss som om det var i går. På diskotek i Horten. Jeg hadde fått låne Levi’s-buksene til storesøstera mi, noe som hevet selvtilliten, og idet «Everything I do I do it for you» med Bryan Adams fylte rommet, ble jeg bedt opp til dans av han pene fyren med rød T-skjorte. Kysset var ikke så mye å skryte av, en slags blanding av å stange tenner og bli kvalt. Men det var sensasjonelt spennende å ha det unnagjort!

Unner alle å sveve

Men det å finne en å være glad i, er jo ikke løst bare ved å høre en klinelåt, bruke en app, droppe å bruke en app eller prate til folk på bussen. Og ingenting er mer irriterende enn å få råd fra folk som tror de har løsninga fordi de selv ikke har problemet.

Men fordi jeg er så uendelig glad i forelskelse og unner alle å sveve, dåne, rødme og drømme når akkurat den personen er i nærheten, så vil jeg bare ønske masse, masse lykke til! Og håpe at akkurat du denne høsten får en kjærlighet på pinne fra den du liker aller best.