– Jeg føler meg ekskludert, avdanka og motbydelig

Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger. 

Året 2025 skulle tidlig vise seg å bli året da jeg ble foreldreløs. Det er ti år siden pappa døde, og i januar i år gikk mamma også videre. Jeg har snakka mye offentlig om hvordan det er å stå i sykdom, dødsfall og begravelse. Men ikke før måneder etter at mamma var borte, slo det meg; nå er jeg eldst. Jeg, som fortsatt føler meg like sårbar som et barn, like redd, like usikker. 

Det å være familiens overhode, den som folk kommer til for å få råd fra, er nå min oppgave. Men jeg føler meg akkurat like lite opplyst nå, som da jeg ble mamma som 27-åring. 

Jeg vet ikke hvor streng jeg skal være på innetider for 17-åringen? Jeg vet ikke hvordan jeg skal motivere eldstemann til å finne noe han vil studere? Jeg vet ikke om jeg er helt tulling, som har gitt en ny mann sjansen til å såre hjertet ut av meg? Og jeg kan fortsatt ikke stryke skjorter.

En vandrende klisjé

Jeg vet ingenting. Det er i alle fall sånn det føles. Jeg kan se opp til folk som «tar rommet» med meningers mot og står knallhardt på kunnskap eller erfaringer de mener de har opparbeidet seg. Jeg? Jeg går bare og venter på når følelsen av å være voksen, skal dukke opp.

Jeg vet det er klisjé. Litt sånn vi har hørt gjennom tenårene, 20-årene, 30-årene: «Tida går så fort». «Jeg føler meg fortsatt som 25». «Nyt tiden med små barn mens du kan, plutselig er de ute av redet.» Alle disse klisjeene som er litt sånn «himle med øynene», frem til man er en vandrende klisjé selv. Eller nå heter det kanskje meme?

Visste du forresten at tiden faktisk føles ut som om den går fortere jo eldre du blir? Vitenskapen forklarer det med at det er fordi hjernen vår bearbeider sanseinntrykk saktere med alderen, noe som fører til at vi opplever færre bilder per sekund, noe som igjen får tiden til å virke som den går raskere.

Les også: Ingrid Gjessing Linhave: – Jeg har alltid vært forelska

Slett ikke gammel!

Men det aller mest vanskelige, syns jeg, er hvor irrelevant man blir som kvinne 49. Jeg føler meg ekskludert, avdanka, uinteressant og motbydelig. Jeg vet det er et svært sterke ord å bruke, men helt siden jeg fylte 45, har jeg brukt altfor mange timer av døgnet på å hate hvor gammel jeg er. Barnslig? Ja. Dumt å bruke energi på? Definitivt.

For når er man egentlig gammel? For bare 100 år siden var man faktisk gammel når man nærmet seg 50. I år 1900 var forventet levealder for menn rundt 52 år og for kvinner rundt 55 år, mens den i 2020 var over 81 år for menn og 84 år for kvinner (FHI). Så da er det jo ikke slik lenger? At man bør farge håret blått og få rullator når man har knekt 40.

Statistikken tilsier at når vi kvinner fyller 40 år, har vi mer enn et halvt liv til igjen å leve. Et halvt liv! Jeg tror faktisk at det kommer til å rable for meg hvis jeg skal dure rundt her i 40 år til, å være så sykt opptatt av alderen min.

Det høres ut som om jeg ikke har et eneste problem i livet, og jeg er fullstendig klar over at alternativet til å bli eldre, er døden. Men akkurat de setningene der, hjelper meg like mye som når noen sier «tenk på noe annet» mens jeg er i et panikkanfall.

Jeg tror nok at vi kvinner henger oss opp i dette med mer energi enn menn. For bare hør på disse ordene: grevinneheng, hengepupper, appelsinhud, kråketær, sinnarynke. Så hører du på disse: Silverfox, Daddy, distingvert, George Clooney, Brad Pitt …

Les også: Dora Thorhallsdottir: Vi kvinner burde egentlig fått en premie, hele gjengen

En lett ørefik

Har en kvinnes former etter 40 noensinne blitt omtalt i positive ordelag? Finnes det en rynke som ikke heter noe negativt? Finnes det en krem, noe pulver eller en kjemiske behandlinger som ikke skal «bekjempe rynker»?

Så her kommer problemet mitt. For å ta et eksempel de fleste bør ha fått med seg; Kris Jenner (straks 70). Altså, dama ser ut som et spedbarn i fjeset. Jeg tenker at køen hos kirurgen hennes fortjener å være så lang, for makan til kunstner i stramming av fjes! Det skal han ha. Men på innsida så kommer man ikke unna det faktum at hun fyller 70 i år.

Så hvor går egentlig grensa mellom hvordan man ser ut, og hvordan man føler seg? Jeg husker jeg satte en «regel» for meg selv: Så lenge jeg kan slå stiften eller hjul, så skal jeg ikke føle meg gammel. Jeg kan slå stiften. Jeg kan slå hjul. Jeg føler meg ikke gammel, men likevel går jeg rundt og er kronisk trist over tallet som står bak navnet mitt. 

På den annen side, jeg tror jeg har funnet en som jeg på ekte har lyst til å bli gammel med. Jeg har friske barn, snill hund, jeg har gjort ting og sett steder som er få forunt. Jeg har helse til å gjøre det meste jeg har lyst til, og namsmannen har til nå ikke hamret ned døra hos meg. Jeg plukket meg ut et godt knippe mennesker jeg har lyst til å ha i livet mitt, og jeg tror jeg ler minst én gang om dagen. 

Når jeg tenker meg om, så skal jeg nå gå og ta meg en teskje ta-deg-sammen, gi meg selv en lett ørefik og fortelle speilbildet mitt hvor heldig jeg er som fortsatt er her. Og det skal jeg fortsette med til den tanken veier tyngre enn et tall.