– Jeg husker at jeg på ett ­sekund ble helt svett på ryggen

Velbrukt, men uten syn­lige slitasjeskrammer. En av landets mest populære og hardtarbeidende skuespillere ser nesten uforskammet opplagt ut denne relativt tidlige formiddagen. Uforskammet, ja, fordi det nemlig sent kvelden før.

For når man får noe så gjevt som Wenche Foss’ ærespris, hører feiring med. Men ikke uten en viss bismak? For er ikke slike ærespriser noen man som regel får for lang og tro tjeneste? En hyggelig, men ganske tydelig beskjed av typen «Og med det sier vi takk til deg»?

– Ja, ja, jeg vet alt det der, sier Anders Baasmo (50) og setter seg ved et bord innerst i den formiddagsstille pastarestauranten på Frogner i Oslo.

– Men jeg tar det helt rolig. Det er langt yngre folk enn meg som har fått denne prisen. Det hadde kanskje vært litt annerledes hvis det var en æres-Amanda. Da er man ­liksom ferdig.

Han trekker på skuldrene.

– Jeg runder snart femti, og tenker på alt jeg har kunnet huke av i løpet av de siste ti årene. Å stifte familie, for ­eksempel. Det var verre å bli førti. Da drev jeg rundt i New York i flere måneder. Gikk lange turer i Central Park og hørte på trist musikk. Nei, nå er jeg klar for å sette meg nye mål. Mellom femti og seksti skal jeg synge mer. Ha det mer moro på jobb.

Ekstreme holdninger

CV-en til Anders Baasmo er både lang og variert. Han har gitt stemme til Mikke Mus, han har spilt julenisse, statsminister og aksjespekulerende statsminister-ektemann. Nevrotisk sønn, trygg familiefar og kvinnebedårer. 

Politimester Bastian, Mozart og selveste Henrik Ibsen. Hans tolkning av både kronprins Olav og kong Olav var så overbevisende at mange – han selv inkludert – hadde problemer med å skille stemmen hans fra originalen. Og i vinter har hundretusener sett ham som nettrollet Tom i suksess-serien «Ølhunden Berit».

– På en måte kan man kanskje si at dette var et bestillingsverk. For vel femten år siden jobbet jeg sammen med serieskaper Thomas Torjussen i TV-serien «Koselig med peis», og da han spurte meg hvilken type rolle jeg savnet å spille, sa jeg: Gi meg en «trigger happy transe!».

Dette var altså i 2011. Så fulgte år med venting, mange og lange runder for å få grønt lys på prosjektet, som naturlig nok er kjedelig, men som ­skulle vise seg likevel ikke å være så dumt. For den gang var ennå begreper som «incel» (menn som lever i ufrivillig sølibat), «mannosfæren» (nettsteder og -fora som dyrker antifeministiske holdninger), ja, selv «influenser» (påvirker) var fremdeles et fremmedord for de aller fleste.

– Serieskaper Thomas var nok litt tidlig ute. Siden den gang har jo nettrollene virkelig kommet frem i lyset, uten at de har sprukket. Noen av dem har til og med flyttet inn i Det hvite hus!

Han rister oppgitt på hodet.

– Dessverre har ekstreme holdninger blitt mer mainstream nå. 

Les også: Først i dødsannonsen ble forholdet deres synlig for hele Norge – nå åpner enken Susanne opp

Fikk bank

«Ølhunden Berit» handler kort fortalt om en ensom tastaturrytter som i frustrasjon en sen kveld slenger ut en kommentar på nett om at han vil voldta en kvinnelig standupkomiker. Når han blir identifisert og hengt ut, søker han dekning ved å iføre seg kvinneklær og blond parykk. 

Forhåpentligvis uten å ødelegge for deg som ikke har sett serien ennå: Jo da, det går bra til slutt. Og den frustrerte mannen får blant annet en større forståelse for hvordan det er å være kvinne i dag. Men som mann i 2026, i hvilken grad kjenner Baasmo seg igjen i figuren han spiller?

– Den tekniske biten kjenner jeg meg ikke igjen i. Jeg er ikke engang på sosiale medier. Men når det gjelder ensomhet, kan jeg selvfølgelig gjøre det. Jeg tror kanskje at menn er mindre flinke enn kvinner til å be om hjelp når de sliter psykisk, sier han, før han forter seg å tilføye:

– Jeg liker ikke å generalisere. Liker ikke å slå fast at kvinner er sånn og menn er sånn. Både dama mi og søstrene mine er til tider mye mindre «kjerring» enn meg. Jeg fikk forresten bank av storesøster Ingrid til jeg var fjorten. Minst. Mora mi var også mer hendig enn faren min.

– Seertallene lyver ikke, ­serien har åpenbart truffet tidsånden ganske bra?

– Absolutt, selv om det overrasker meg litt at den har truffet så bredt. Bestemoren til Marie…

– Du snakker om skuespiller Marie Blokhus, din samboer og mor til dine barn…

– Nettopp. Vel, bestemoren hennes, som er noen og nitti, syntes serien var kjempeflott. «Men den er jo ganske … rett på?», spurte jeg, og fikk et kontant «Jo, men det tåler vi», til svar.  Svigerfaren min sa at han var overrasket over at min generasjon synes å tro at han og hans jevnaldrende blir støtt av sånt. At de liksom har sett og opplevd mindre enn oss.

– For det har de ikke.

– Nei, selvfølgelig ikke!

Likevel – «Ølhunden Berit» inneholder en del scener som nok har fått mange til å sperre opp øynene og sette fredags­tacoen i halsen. Og Anders Baasmo forteller at innspillingen bød på utfordringer. Men det mest krevende for ham var kanskje ikke det man skulle tro.

Les også: Dolly Parton kunne ikke få barn: – Jeg gråt i flere uker

Ganske ille 

En gang, for ikke så veldig mange år siden, spilte Baasmo selveste julenissen i en film som ble spilt inn i Romanias hovedstad Bucuresti. Det var ikke jul, men juli, og det var skikkelig varmt ute, men enda varmere inne i studio. Og dårlig med ­aircondition. 

For å få skikkelig nissefjes med bollekinn, buskete øyenbryn og stort skjegg, fikk Baasmo påsatt diverse saker i ansiktet hver eneste dag.

– Det var ganske ille. Jeg hadde så mye greier limt på i trynet mitt at jeg knapt kunne bevege en muskel. Måtte spise lunsj med sugerør. Så det vanskeligste for meg i «Ølhunden Berit» var definitivt første ­episode der jeg er Tom. Med skjegg.

– Som ble limt på?

– Ja. Som ble limt på, gjentar han. – Og det tok sin tid. Ja, det er nesten som om jeg kan kjenne det nå, sier han og grøsser.

– Vet du, det har faktisk hendt at jeg har takket nei til roller som har krevd for mye sånne greier. Jeg orker det rett og slett ikke.

Nå, lenge etter at innspil­lingen er ferdig, kan han le av det. Men det er likevel ikke til å komme utenom at å være så ettertraktet som Baasmo også har sin pris.

Les også: (+) Min venninne baksnakker eksen sin overfor datteren deres

Beklaget til sønnen

– Innspillingen av «Ølhunden Berit» foregikk i hovedsak i Vilnius, og siden jeg spilte i «Moulin Rouge» på Chateau Neuf samtidig, ble det mye pendling frem og tilbake.

– Du var vel heller ikke ­akkurat arbeidsledig i tiden før dette heller?

Baasmo ler. Tørt.

– Nei. Før det hadde jeg gjort seriene «Harald og Sonja», «La Palma» og «Makta». Samt krigsdramaet «Konvoi». Og rett før det igjen «Peer Gynt» på Riksteatret. Så det var bare «bank-bank-bank» en god stund, sier han og slår hånden i bordplaten for å understreke poenget.

– Når jeg tenker tilbake på hvordan jeg har jobbet de siste fem årene, skjønner jeg at det har vært ganske tullete. Ja, siden jeg har barn på syv og fire. Men… Jeg tror det var Egil Monn Iversen som en gang sa at i løpet av en karriere så er det en fem- eller tiårsperiode der man tjener pengene sine. Så da må man bare kjøre på. Det er kanskje der jeg har vært – og er – nå. Men målet mitt er å være mer til stede hjemme i tiden fremover.

Han blir stille. Så dukker et smil av den forsiktige typen opp.

– Jeg beklaget til sønnen min Carsten for en tid tilbake. Sa til ham at jeg var lei for at både jeg og Marie i perioder jobber så mye, både på kvelden, på lørdager og iblant i ­ferier. Da sa han bare: ‘Null stress, pappa! Takk for at du møtte mamma og at dere lagde meg!’ 

– Det er jo filosofisk svart fra en åtteåring. Men sam­tidig, når den første hele setningen datteren min Ales sa var ‘Vi ringer pappa!’, er det nok ikke så dumt å være mer hjemme fremover.

Les også: (+) Sønnen min går til grunne, men barnebarna holder meg oppe

Strålende fornøyd

En Bakkebygrend-barndom. Slik beskriver Baasmo selv oppveksten i utkanten av Hamar. Det var store jorder, frodig skog og like i nærheten vakre Mjøsa. Ungdomstiden var også fin, han drev litt med sport og snuste litt på teater, uten å ha noen drøm om å bli skuespiller. Den oppsto først da han sto på scenen i Teaterlåven på Romerike Folkehøgskole.

– Jeg syntes det var moro å drive med amatørteater. Men å leve av å være skuespiller? Nei, det var ikke noe jeg tenkte på.

– Hvorfor søkte du på Teaterskolen, da?

Baasmo trekker på skul­drene.

– Fordi alle de andre på ­folkehøyskolen gjorde det.

Resten er historie. Unge Anders møtte til opptaksprøve på Statens teaterhøgskole i ­treningsdrakt med Hamar IL Håndball på ryggen. Også når det gjaldt valg av materiale skilte han seg ut. Mens de ­andre hadde gjort dypdykk i Ibsen og Shakespeare, stilte han med en «tøysemonolog» fra musikalen «Show Boat».

– Grunnen til det er enkel. Jeg hadde spilt kapteinen i «Show Boat» på Romerike, og hadde den inne, sier han fornøyd.

Baasmo kom gjennom nåløyet, og allerede kort tid etter lagde han en karriereplan. Tre år på teaterskolen, to år på Trøndelag Teater, to år på Det Norske Teatret, og deretter tre år som frilanser. Han ga altså seg selv ti år for å se om det var liv laga å være skuespiller. 

Fasiten, 28 år senere, er klar. Med håndfaste bevis i form av fire Gullruter, to Amanda-priser, en Kanonpris, en Hedda- pris, Wenche Foss’ ærespris – samt prisen for beste skuespiller som han fikk for «Ølhunden Berit» i fjor vår i selveste Cannes. Baasmo er strålende fornøyd med at han har en frilanskarriere fremfor en fast jobb på et institusjonsteater.

– Jeg forstår at noen setter trygghet høyt, og det har selvfølgelig hendt at jeg har savnet å spise lunsj i kantina på Det Norske Teatret, som jeg pleier å si. Men jeg kunne aldri ­jobbet med dette hvis jeg ikke selv kunne velge hvilke roller jeg ville gjøre. Jeg skjønner ikke hvor jeg skulle hentet min motivasjon fra hvis jeg ikke kunne det.

– Det har vel hendt at du også har takket «ja» til roller av andre grunner enn de rent kunstneriske?

Baasmo lener seg tilbake.

– Selvfølgelig. «Fakturajobber» kaller jeg dem. Og jeg ser ikke noe galt i å gjøre det iblant.

Les også: Lise Karlsnes: – Han er det beste som har skjedd meg

Umusikalsk sommernatt

Han forteller at han takket ja til en typisk «fakturajobb» en gang for omtrent tyve år siden. Grunnet stormende kjærlighet og tom bankkonto. Han hadde vært på filmfestival i Romania, og falt hodestups for en ung finsk-indisk dame han beskriver som en blanding av Hollywood-stjernen Natalie Portman og den portugisiske fotballspissen Nuno Gomes. 

De hadde holdt kontakten og avtalte å møtes igjen, i Verona – Romeo og Julies «hjemby», intet mindre. Det gikk ikke like ille som med Shakespeares unge elskende, men noen lykkelig slutt fikk eventyret ikke. 

– Jeg husker at vi satt på en piazza en sommernatt og drakk bobler. Det var så ­nydelig, så idyllisk, ja, så fullstendig romantisk at jeg var helt satt ut. Men…

Han tar en kunstpause.

– Plutselig sa hun at hun ville synge en sang til meg. Eh, ja vel, tenkte jeg, og så lente hun seg mot øret mitt og begynte på Bette Midlers «The Rose» …

Baasmo retter seg opp og begynner: «Some say loooove, it is a riiiiveeeer…» Lyden som fyller restaurantlokalet er alt annet enn vakker, for å si det ærlig og brutalt.

– Au …

– Ja, jeg vet, sier Baasmo unnskyldende. 

– Saken er at hun alltid hadde fått høre at hun var flink til å synge, stakkars, men hun var nesten fullstendig tonedøv. Det var helt …

Han leter etter riktig ord, men gir opp.

– Jeg husker at jeg på ett ­sekund ble helt svett på ryggen. Hele skjorten var klissvåt. Der og da, i det øyeblikket, skjønte jeg at dette ikke kom til å gå. Det var forferdelig hvor fort en illusjon kan brytes.

– Det høres vondt ut.

– Ja, det var det. Men Marie synes det er en fantastisk morsom historie. Og det er det jo, på en måte.

Hyppige latterkramper

Nytt år. Nye muligheter. Og for Anders Baasmos del vil i hvert fall de første tre–fire ­månedene av det nye året være fulle av sang og musikk. Etter nærmere hundre forestillinger av musikalen «Moulin Rouge» står han igjen på scenen i Chateau Neuf og synger alt remmer og tøy kan holde. Og nyter hvert sekund.

– Det kan være slitsomt å gå på igjen etter så mange forestillinger. Men akkurat dette er så lystbetont, at jeg tror, nei, jeg vet, at det vil bli bra. Jeg er kanskje så langt fra en «method actor» som det går an å komme, jeg tar ikke rollen med meg hjem etter forestillingen, om du skjønner. Men likevel må jeg si at det jeg spiller kveld etter kveld virker inn på hvordan jeg har det privat.

– Da var det kanskje ikke veldig hyggelig å være deg da du spilte vanvittig mange ­forestillinger av dramaet «Lang dags ferd mot natt»?

– Nei, og heller ikke da jeg spilte «Onkel Vanja». Ikke et vondt ord om O’Neill eller Tsjekhov, men det var på grensen til deprimerende å gå inn i de rollene hver kveld. Og det virket inn på humøret mitt. Ingen tvil om det.

– Er det motsatt når du spiller komedier?

Baasmo nikker sakte.

– Det er det absolutt. Da jeg spilte Monty Python-musikalen «Spamelot» på Folketeateret, med hyppige latterkramper på scenen, var jeg også mye blidere på fri­tiden. «Moulin Rouge» er litt det samme. Så det gleder jeg meg faktisk skikkelig til å gå i gang med igjen. Og så er det en ting til: Det følger mye gratis trening med på kjøpet.

Han legger ansiktet i alvorlige folder.

– Å danse cancan kveld etter kveld krever sin mann.