Først i dødsannonsen ble forholdet deres synlig for hele Norge – nå åpner enken Susanne opp

– Jeg ble som truffet av ­lynet, sier Susanne Sønderbo og forteller at hun kjente på en skjelving gjennom hele kroppen første gang hun så Rosemarie Köhn.

Ikke fordi det var kjærlighet ved første blikk, men fordi ­akkurat der og da visste den unge psykologen at hun ville bli prest. At lynnedslaget og skjelvingen ble forårsaket av kvinnen som siden skulle bli hennes ektefelle, kunne Susanne aldri ha gjettet seg til.

Den første i Norden

Da Rosemarie Köhn i 1993 ble utnevnt til Nordens første kvinnelige biskop, var begivenheten så oppsiktsvekkende at den ble TV-overført til flere land. I Danmark satt psykolog Susanne Sønderbo på 40 år og overvar seansen.

– Jeg hadde lenge drømt om å bli prest, men siden jeg på den tiden var katolikk og hadde tilbrakt flere år i kloster, anså jeg presteyrket som fullstendig utelukket for meg. Men da jeg så Rose stå der og bli innviet til biskop, fikk jeg nytt håp. Å se en kvinnelig prest bli vigslet til et av kirkens høyeste embeter, var en ubeskrivelig opplevelse, synes Susanne.

– Det var en så vakker og høytidelig seanse, og Rose holdt en sterk og rørende tale, som hun avsluttet med følgende ord: La oss slå kirkens dører opp på vidt gap og øse ut ­velsignelsen fra Ham som er all velsignelsens kilde!

– Det var ord som gjorde dypt inntrykk, medgir Susanne.

Nå har hun skrevet bok om det sytten år lange samlivet med biskopen og gitt boken den talende tittelen «Dansen med Rose». 

Selv beskriver hun boken som en annerledes erindringsbok om mennesket, teologen og biskopen Rosemarie Köhn. Gjennom de nesten to hundre sidene i boken portretterer hun både en usedvanlig kvinne og et sjeldent samstemt ekteskap.

Les også: – La oss innrømme det en gang for alle: Vi mødre har ikke peiling på hva vi driver med

Kranglet aldri

– Vi kranglet aldri, absolutt aldri, ler Susanne hjertelig. Jeg er så heldig å kunne se tilbake på mange hyggelige og morsomme opplevelser. Minnene ble en sterk støtte i sorgen som fulgte etter at Rose ble borte for snart fire år siden, sier Susanne.

Vi har lovet å sørge for at intervjuet gjenspeiler alt det vidunderlige og morsomme de opplevde sammen. Som blant annet alle ferieturene i bobilen, de herlige dager med deres ­felles barn, hunden Trixie, og om de gangene Susanne hentet frem klovnedrakten sin, både på jobb, på foredrag de holdt sammen og i mer private sammenhenger, for så å oppdage at Rose også elsket klovner.

I boken «Mellom en prest og en klovn» som Rose og Susanne skrev sammen, forteller Rose: Jeg elsker klovner. Klovnen var min barndoms fryd, jeg husker han godt fra sirkus. Han snek seg bak en mann som satt og leste avisen i fred og fordragelighet – og tente på avisen.

I boken funderer Rose over hvorfor hun har en slik forkjærlighet for klovnen, og konkluderer med at: Kanskje ble han en slags håpsfigur i en barndom med mye angst. Kanskje har min forkjærlighet for klovner noe å gjøre med at en klovn godt kan dumme seg ut, uten å tape ansikt.

– Klovnefiguren min ble til glede både for publikum og Rose de gangene vi holdt foredrag sammen, og jeg kom overraskende inn fra sidelinjen med klovnens fyndige kommentarer, humrer Susanne, som gir de gode minnene rikelig med plass i Dansen med Rose.

Les også: (+) Mors kjæreste bruker opp pengene hennes

Angst og utenforskap

Rosemarie Köhn ble født i 1939 i en liten by utenfor Berlin. Far var tysk, mens mor var norsk. Hun opplevde bombene over Berlin i 1945, og kort etter flyttet hun sammen med moren til Norge, der hun snart fikk oppdage at det å snakke tysk i det tidligere naziokkuperte Norge, var lite populært. Rosemarie, eller Rose, som hun alltid ble kalt blant gode venner og kolleger, lærte seg norsk i en fei. 

Det hjalp litt på diskrimine­ringen at mors foreldre hadde drevet med illegalt arbeid. Likevel, Rose lærte tidlig å kjenne på utenforskap og angst.

Da hun ble utnevnt til biskop, og allerede på sitt første bispemøte ble minnet på hvilken smerte hun var for Den norske kirke, var det så visst ikke første gang hun kjente på uvennlighet og fordømmelse.

– Det var rett og slett en ukristelig ting å si, og helt forferdelig å tenke på at ingen av de andre biskopene protesterte den gangen, synes Susanne.

Rosemarie Köhn tilhørte på den tiden den liberale fløyen i Den norske kirke. Både innsettelsen av en kvinne som biskop, og det at denne biskopen sa seg villig til å vigsle også skeive menn og kvinner til preste-yrket, skapte store kontroverser og splittelse innad i kirken, derav uttalelsen om at hun hadde forårsaket så mye smerte. 

Men biskopen sto fjellstøtt på sitt syn, og snart skulle hun få en større hærskare av tilhengere enn noen biskoper før henne var blitt forunt.

Det første brevet

Da Susanne hadde summet seg etter TV-overføringen med vigslingen av den kvinnelige biskopen, satte hun seg ned og skrev et brev til Rose.

– I brevet takket jeg henne for talen, og fortalte at hun nå hadde inspirert meg til å begynne å studere teologi. Nå ville jeg melde meg ut av den katolske kirken og vende meg til det kirkesamfunnet som aksepterte kvinnelige prester. Jeg hadde ikke ventet meg noe svar fra biskopen, men Rose svarte og skrev blant annet: Velkommen tilbake når du er ferdig!

– Akkurat den setning ble til stor inspirasjon og ga meg masse energi, forteller Susanne som allerede var utdannet ­psykolog da hun kastet seg over teologistudiet.

Først tre år senere møtte hun Rose ansikt til ansikt i Silkeborg i Danmark, der ­biskopen var invitert til å holde et foredrag om kvinner i Bibelen. Susanne ventet spent på hva biskopen ville formidle.

– Rose snakket om hvordan kvinnene var blitt oversett i Bibelen, og om at Jesus også hadde kvinnelige disipler. Det var nytt for mange.

Les også: Sara Margrethe Oska brøt med tradisjonene: – Jeg kjente på et svik overfor pappa

En inderlig varme

– Etterpå gikk jeg bort til Rose for å takke for foredraget. Hun ble glad for å møte meg. Vi hadde jo kun korrespondert sammen inntil da. Det var ikke noe personlig prat, men jeg glemte aldri den varmen og roen som omsluttet henne da vi sto der og snakket sammen med de andre deltagerne.

Et år senere, og midt i teologistudiet, skrev Susanne en bok som hun kalte «Gleden er gul – delfiner er blå» der den tidligere katolikken formidlet det å gjenfinne gleden i livet – og i troen. 

Boken sendte hun til Rose og gratulerte henne med tre år som biskop. Kort etter fikk hun en bestilling fra Norge som lød på 120 eksemplarer av boken. Susanne var stum av forbauselse og glede. 

Roses sekretær kunne fortelle at biskopen hadde lest og falt for boken, og nå ville hun gi den i julegave til alle prestene på Hamar.

Da Susanne var ferdig utdannet prest, søkte hun og fikk et prestevikariat i Stor-Elvdal i Østerdalen. En måned senere kom det en invitasjon i postkassen. Den var fra biskopen, som ­ønsket å invitere alle sommerens prestevikarer på is og jordbær i bispegården på Hamar. Susanne hentet frem sin fineste sommerkjole og dro på besøk.

Et magisk år

1999 beskriver Susanne som et magisk år. Det hele begynte med at hun fikk en forespørsel om å holde et foredrag sam­men med biskop Köhn på en konferanse med tittelen «Kvinner viser vei». Fore­draget skulle tituleres med det kryptiske spørsmålet: Er Gud en mann?

– Jeg ante jo ingenting om dette foredraget og måtte bare le. Siden ringte jeg Rose og spurte hva det var hun ­hadde funnet på nå, forteller Susanne.

Svaret hun fikk fra Rose ­bidro sterkt til at dette året ble magisk

– «Jo, ser du», svarte Rose, «jeg måtte finne på en måte å få deg opp hit og bli bedre kjent med deg.» 

En måned ­senere fylte Rose seksti år, og den nyutdannede presten fra Danmark var selvfølgelig ­invitert. Året etter, sommeren 2000, bestemte de to at det var lurt at Susanne fikk seg et mer varig prestevikariat i Norge. Året etter der igjen oppmuntret Rose Susanne til å søke stil­lingen som sykehusprest på Hamar. Den fikk hun, og på Hamar ble hun i hele atten år. Rose og Susanne giftet seg i 2012.

– Vi var igjennom mange faser og felles «skap», både vennskap, presteskap, forfatterskap, partnerskap, ekteskap, sier Susanne. Det var et rikt liv.

Les også: (+) Vi dro på ferie med far. Det ble ikke som vi hadde tenkt

En diskret vielse

Klok av skade valgte paret å gifte seg uten å innvie offentligheten i det glade budskapet om at de sammen hadde funnet kjærligheten hos hverandre. Selv om biskopen hadde sagt ja til både å vigsle skeive ­prester og til å vie skeive par i kirken, unte hun ikke seg selv den samme gleden. 

Begge kunne mer enn gjerne tenkt seg et kirkebryllup med gode venner og familie, men for ikke nok en gang å bli utsatt for hets, valgte Susanne og Rose en diskret vielse på rådhuset. En liten feiring ble det likevel, og det på danskebåten på vei mot bryllupsreisen, som gikk til Roses fødeby, Rathenow i Tyskland.

– Da hun ble innviet som biskop mottok hun både trusler og hatbrev. Det tynget henne, selvfølgelig, medgir Susanne, som i avisene kun ble omtalt som biskopens danske prestekollega når de to kom sammen til et arrangement.

– Da Rose fikk innvilget avskjed i nåde i 2007, på grunn av sykdom, flyttet hun inn til meg. Nå kunne vi si «god natt» og «god morgen» til hverandre hver dag, og vi behøvde ikke å ta så mye hensyn til andre som før. 

– Vi startet samboerskapet med en biltur i Danmark, Tyskland og Nederland, og i juni dro vi til Skottland. Vi holdt flere foredrag og performances sammen, altså forestillinger der prest og klovnetema sto sentralt, forteller Susanne.

Men gleden over endelig å kunne være sammen dagen lang, både i arbeid og i fritid, hadde en skyggeside – Roses sykdom. Hun hadde allerede hatt sist første drypp, og verre skulle det bli. Rose var langsomt i ferd med å utvikle ­vaskulær demens, men ennå skulle de komme til å skrive flere bøker sammen, reise til Nordkapp og Svalbard og ­andre eksotiske steder. 

De skaffet seg bobil og hund, lille Trixie, en fire år gammel omplasseringshund, hvis rase Susanne og Rose bare omtalte som en eventyrblanding fra Elverum med mye puddel i seg. Det var lykkelige år.

Den ubønnhørlige slutten

Slutten på «Dansen med Rose» er vond. Rose døde i 2022, 83 år gammel. Men det var lenge før det at Susanne opplevde å miste sin kjære, bit for bit. 

I boken beskriver hun det slik: «Jeg hater demens og all dens vesen. Denne sykdommen kommer snikende som en tyv om natten. Langsomt overtar den helt styringen over et menneskes liv. Sykdommen er destruktiv ikke bare for den som blir rammet, men også de nærmeste blir sterkt påvirket. Demens er også en pårørendesykdom.»

Rose ble hedret med begavelse, på statens bekostning og med dronning Sonja til stede i Hamar kirke. I dag kan man se en vakker statue av henne utenfor Hamar domkirke. Susanne bor i dag i Danmark.